«Omtrent like kreativt som å si fregnetryne»

BLOGG: Erik Huseklepp kalte meg «en jævla dverg». Så kom han bort og sa unnskyld. Vi andre har kanskje noe å lære?

Huseklepp

REISENDE SIRKUS: Erik Huseklepp og Brann gjør ting de ikke er vant til. Da skjønner man at det kan smelle.

Foto: Alley, Ned / NTB scanpix

Det er noe magisk med disse flomlyskampene utover høsten. 1.divisjon er ikke akkurat Champions League, men dugg i gresset og det skarpe lyset fra mastene kan få selv oss der nede i norsk toppfotballs mørke kjeller til å se lyst på livet.

Spesielt når man får besøk av giganter som Brann.

De hører ikke hjemme sammen med oss, så det oppleves stort og smått eksotisk for en liten klubb som Ranheim å ha slike gjester.

Og kanskje spesielt for våre trofaste få, Forza Ranheim. De er ikke mange, men de elsker klubben sin og støtter oss med alt de har av stemmebånd og engasjement.

For dem var besøket denne mandagen i september som julekvelden.

Brann er nok noe lei av å reise landet rundt som et slags sirkus som slår seg ned på de minste steder og stadioner og blir herjet med av ymse supportere med enorm skadefryd.

Michael Stilson

Ikke så rart

Tenk å holde med Ranheim og så en kveld kommer selveste Azar Karadas, Vadim Demidov og Erik Huseklepp på besøk.

For Forza Ranheim ble det som en cupfinale i å hetse på mest mulig kreativt vis, for om mulig å framprovosere en reaksjon fra en av de store stjernene på Brann.

Demidov bød på et tidspunkt på seg selv, rett foran den lille hjemmesnekrede Forza-tribunen, og det ga gjensidig latter og glede for både Brann-kapteinen og supporterne kledd i blått.

Slike øyeblikk huskes lenge blant folkene på Ranheim.

Brann, derimot, er nok noe lei av å reise landet rundt som et slags sirkus som slår seg ned på de minste steder og stadioner og blir herjet med av ymse supportere med enorm skadefryd.

Derfor var det kanskje ikke så rart at Erik Huseklepp lot sinnet sitt gå ut over meg et lite øyeblikk underveis i oppgjøret.

DEMIDOV BARLI

SKADEFRYD: På Ranheim, som på andre norske 1. divisjonsarenaer, liker man å se at Vadim Demidov ikke svever høyt nok i duellene.

Foto: Alley, Ned / NTB scanpix

«Hold kjeft, din jævla dverg»

Jeg hadde sett Erik Huseklepp stå rakrygget med tårer i øynene og beklage til alle som elsket Brann da bergenserne sviktet monumentalt i fjor høst og røk ned i 1.divisjon. En lokal gutt med hjerte i klubben som ikke kunne berge Brann fra en katastrofal sesongslutt.

Det er slike spillere som investerer alt de har av hjerte og sjel i et lag som gjør at mannen i gata drar på kamp og roper seg hes for å gi den ekstra energien som kreves for å stå løpet ut.

Erik Huseklepps tårer den kalde høstkvelden i Mjøndalen høsten 2014 gjorde ham til noe stort i mine øyne. En som ikke gjemte seg unna da alt gikk til helvete.

Det var derfor jeg skjønte så lite da Huseklepp snakket til meg under kampen. Jeg hadde akkurat kommet inn fra benken da Huseklepp gikk over ende i en duell med Mads Reginiussen. Både Mads og jeg mente han falt lett og sa fra til dommeren at vi var uenige i avgjørelsen.

Da snudde Huseklepp seg og så meg rett inn i øynene og sa:

«Hold kjeft, din jævla dverg.»

Å kalle meg dverg er omtrent like kreativt som å si fregnetryne eller kaptein rødskjegg.

Michael Stilson

Sønn av to pygmeer

Det kunne vært et skikkelig stikk. Han kunne kommet under huden min, fått meg til å miste fokus og såret meg dypt.

Problemet var bare at mine kroppskomplekser knyttet til høyden min nådde sitt klimaks allerede på ungdomsskolen da jeg innså at jeg aldri kom til å bli noen langstrakt herremann.

Slik går det når man er sønn av to pygmeer, det var ikke mye som sto i min makt.

Så i stedet for å bli lei meg og sint, klarte jeg ikke annet enn å bli overrasket og smile over at han, med all sin erfaring, ikke hadde noe bedre å si.

Å kalle meg dverg er omtrent like kreativt som å si fregnetryne eller kaptein rødskjegg. Med fartstid i Serie A og Championship, var det kanskje på sin plass å forvente mer avansert drittslenging enn ren hets av manglende centimeter på sokkelesten.

Hvor ble det av storheten jeg mente å ha sett i Huseklepp i fjor høst?

Michael Stilson

KORT, FREGNETE OG RØD I SKJEGGET: Michael Stilson trenger ikke se seg i speilet. Motspillerne gjør ham oppmerksom på alle særegenheter.

Foto: NRK

Tok meg i hånda

La det være sagt med en gang: Ting sagt i kampens hete når det koker som verst, er egentlig ikke noe å gjengi i etterkant. Og det Huseklepp sa var heller ikke på langt nær det verste jeg har hørt på en fotballbane.

Selv har jeg sagt mye dumt jeg angrer på. Usaklige kommentarer til motspillere og dommere som jeg skjemmes over i ettertid.

Men dette handler egentlig ikke om det Huseklepp sa; det handler om det han gjorde like etter at han hadde sagt det.

Jeg verken forventet eller hadde et krav om at Huseklepp måtte beklage seg. Det kokte og i blant sier vi altså ting uten å tenke oss om.

Hadde kampen bare ebbet ut, så hadde vi takket for kampen og alt hadde vært glemt, men et knapt minutt etter at Huseklepp hadde sagt sine ord til meg, kom han bort, tok meg i hånden og beklaget. Midt ute på banen. Lenge før kampen var slutt.

Det var ikke nødvendig, men det var prov på at Huseklepp var slik jeg trodde. En som tør å erkjenne feil. Og som vet å oppføre seg.

Og det er nettopp der alle vi som er tilknyttet fotballen, enten som tilskuere, trenere eller spillere kan lære litt.

Skjebnens ironi

For i en uke der spillerhets har vært et hett tema i media etter Rosenborg-supporternes slakt av Mushaga Bakenga, synes jeg Huseklepps gest er en fin ting å ta med seg.

Da var det kanskje skjebnens ironi at jeg ved en tilfeldighet endte opp med å spille golf med Mini dagen etter kampen mot Brann.

Det er nemlig vanskelig å se for seg en norsk fotballspiller som har blitt kalt dverg flere ganger enn Mini.

Så for oss lave fotballspillere som vokste opp på 90-tallet ble Mini en trøst, en fanebærer for den kortvokste. En som ga oss troen på at også vi med dårlig tilgang på flaggstangfrø kunne gjøre det godt på en fotballbane.

Men enda mer enn å være en tillitsvalgt for lave fotballspillere, var Mini en eksponent for det å være kjapp i replikken, kreativ og med glimt i øyet.

Og der vi tuslet rundt på golfbanen var vi skjønt enige om at det er nettopp det glimtet i øyet, den uskyldige terginga og humoren som bør dyrkes fram på norske fotballarenaer, enten det er ute på banen eller på tribunen.

De som er ute på banen er også mennesker. Mennesker MED følelser.

Michael Stilson

Ikke et fristed

Vold og aggresjon er ikke et utbredt problem blant norske supportere, som er flinke til å lage liv på tribunene, og vi skal la folk som drar på kamp få utløp for følelsene. Det betyr imidlertid ikke at fotballkamper er et fristed der man har lov til å si og gjøre akkurat som man vil, bare fordi man er provosert. Og fordi man kan gjemme seg bort i mengden.

Fotball er følelser. Det vet Huseklepp, Bakenga og alle andre som har vært på fotballkamp. Og det er det engasjementet disse følelsene skaper som gjør at folk drømmer om å spille fotball foran tusenvis av mennesker.

Men de som er ute på banen er også mennesker. Mennesker MED følelser. Det skal man ikke glemme oppe i alt, selv om vi har valgt å spille spillet helt frivillig.

Så la meg introdusere et forslag til en tommelfingerregel som kan fungere som en slags rettesnor for norske spillere, supportere og trenere i måten vi omtaler hverandre.

Ingen skam å snu

Før du roper noe til noen på kamp, se for deg om du kunne sagt det samme ansikt til ansikt dersom du hadde møtt vedkommende på gata en tilfeldig høstdag, helt alene.

«Dra til helvete!»

«Hold kjeft din jævla dverg!»

«Jeg skal drepe deg!»

Ikke helt det samme? Da er det kanskje like greit å ikke bli så sint. Humor og glede overgår det meste her i livet, og det er tross alt for glede de fleste av oss oppsøker fotballen.

Og skulle det koke over en gang i blant så er det ingen skam å snu. Det er lov å si unnskyld.

Det gjelder for oss alle.

Fotballnyheter