I en time leverte Chelsea en type kontringsfotball som er så effektiv at selv Bayern München, Barcelona og Real Madrid vil få slite om de trekker London-laget opp av hatten i neste runde.

De fleste ingrediensene var til stede. Løpskraften var stor. Den defensive organiseringen var strålende. Angrepene var direkte og lynraske. Kontrasten med det Manchester United leverte mot Olympiakos kunne knapt vært større.

Mourinho spesialiserer seg på slike prestasjoner. Han virker å ha funnet en oppskrift som fungerer effektivt i store kamper – spesielt på bortebane.

En oppskrift som spiller på hans egen evne til å studere og stoppe motstanderen, samt spillernes evne til å kontre lag i senk.

Laget hans burde ha vært ute av sikte etter 60 minutter. Sjanser ble brent. Gode muligheter i klare overtallsangrep ble sløst bort gjennom svake pasningsvalg.

Utligningen til Aurélien Chedjou etter 65 minutter kom da som en kald og unødvendig dusj.

Kandidater?

Om svikten i andre omgang er del av et mer permanent problem for Chelsea, er vanskelig å si. Noe lignende skjedde dog også nylig i bortekampen mot West Bromwich, hvor laget sløste bort det som tidligere hadde virket som tre sikre poeng.

Men samtidig vil mange se det positive i det mannskapet leverte den første timen. På sitt beste er dette et ekstremt velorganisert og giftig lag.

Klarer Chelsea å opprettholde en slik standard i en eventuell kvartfinale – gjennom samtlige 180 minutter – kan lagets sesong i mesterligaen gå hvor som helst.

Finnes fortsatt svakheter

Generelt sett finnes det selvsagt svakheter der. Den største er å bryte ned etablerte forsvar. De har ingen effektiv spiss, og for mye ansvar legges på kreativiteten til Oscar og Willian, samt ferdighetene til Eden Hazard.

Vi har sett det i Premier League. Både West Ham og West Bromwich har forlatt Stamford Bridge med poeng denne sesongen. Selv Mourinho innrømmet nylig at laget har «begrensninger».

Men storkamper – som i mesterligaen – er annerledes. De lever et eget liv. Lag er mer ambisiøse og ønsker å angripe. Det betyr at Chelsea kan spille den fotballen Mourinho behersker så godt.

Ligaseieren borte mot Manchester City var et klassisk eksempel på hva laget kan utrette på sitt beste.

Fokuserte Chelsea

Den første timen mot Galatasaray var et nytt et. Kampen virket alltid som et oppgjør Chelsea burde kunne beherske godt.

Strategien kunne leses på startoppstillingen. Chelsea begynte med fire av Europas sterkeste kontringsspillere: Hazard, Willian, Ramires og André Schürrle. Mourinho ønsket stor bevegelse, hurtighet og smarte løp.

Nettopp det fikk han etter ni minutter. Målet var klassisk Chelsea.

César Azpilicueta vant en takling på egen banehalvdel og sendte ballen umiddelbart i lengderetning. Et par kjappe pasninger senere ble den flittige backen spilt fri i hjemmelagets straffefelt. Fernando Torres fikk en enkel jobb med å bredside innlegget i nota.

Som sultne ulver

Chelsea fortsatte å true gjennom kjappe omstillinger. Hver gang laget vant ballen på egen halvdel ble fire spillere sent i angrep som en flokk sultne ulver.

Det at Roberto Mancini gjorde et spillerbytte etter 30 minutter vitnet om et naivt hjemmelag som trengte omstrukturering.

Italienerens trekk lettet noe av trykket, men kampbildet forble uforandret. Vertene fortsatte å jobbe godt uten ball. De gangene Galatasaray nærmet seg mål, stengte vertene av rommene med knallhard løpskraft.

Spesielt Hazard og Willian var påpasselige med å følge hjemmelagets backer. Det er i slike kamper man kan skjønne hvorfor Juan Mata aldri passet helt inn i Mourinhos planer.

Med det i minne vil Chelsea klø seg i hodet over hvordan de slapp Galatasaray tilbake i kampen.

Chedjous utligning har skapt uventet spenning i forkant av returoppgjøret i London. Slikt må rettes på over lengre sikt, men med tanke på returoppgjøret, bør serielederne kunne fikse biffen. I hvertfall om de spiller på sitt beste.