En smart herremann sa en gang at galskap var å prøve det samme gjentatte ganger, for så å forvente annerledes resultater. Brendan Rodgers må ha lest sitatet.

Liverpool-sjefen er det enkelte kaller en taktisk kameleon. I en liga hvor prinsippfaste trenere ofte tviholder på metoder som ikke fungerer, er Rodgers fleksibel og tilpasningsdyktig.

Om en nøkkelspiller blir skadet, omskolerer han andre. Om én formasjon feiler, finner han en ny. Feilgrep blir analysert og korrigert umiddelbart. Lagstrukturen endres stadig. Rodgers skifter farger etter omgivelsene.

– For min del er spillesystemet irrelevant. Men stilen vår vil alltid forbli uforandret, fordi vi ønsker å kontrollere og dominere kampene, sa han i januar.

Rodgers er da en idealist med tanke på spillestil, men en pragmatiker med tanke på system. Dette er en effektiv kombinasjon om ting gjøres riktig: Liverpool har nå syv strake ligaseiere og er involvert i årets tittelkamp.

• Les også: Deila lærte av Rodgers: – Du får en aha-opplevelse

Taktisk dilemma

Enkelte vil påpeke at de røde ikke har spilt i europeiske turneringer denne sesongen, noe som har gitt spillerne mer hvile og Rodgers mer tid på treningsfeltet.

Det stemmer selvsagt, men treneren fortjener likevel applaus for måten han har navigert Liverpool tilbake til toppen.

Taktisk sett har han hatt et fundamentalt dilemma. Filosofien hans handler om å dominere ballinnehavet. Dette oppnåes ofte gjennom overtall sentralt i banen. Samtidig besitter han spissparet Luis Suárez og Daniel Sturridge. Slike spillere kan ikke benkes.

Rodgers har måttet finne et effektivt system hvor begge kan brukes, samtidig som Liverpool kan kontrollere kampene. Dette har vært sesongens store utfordring.

Kreative løsninger

Valget var enkelt i begynnelsen.

Suárez var suspendert i de fem første kampene, så Liverpool brukte et 4-2-3-1-system. Da uruguayaneren kom tilbake, borte mot Sunderland, byttet Rodgers til en uortodoks 5-3-2. Slik fikk han tre sentrale midtbanespillere, mens spissene storspilte i tospann.

Et bortetap mot Arsenal i november ble imidlertid slutten på formasjonen. Rodgers byttet til 4-4-2. Så fikk Sturridge en ankelskade. Liverpool skiftet til en 4-2-3-1 eller 4-3-3, i en periode hvor Suárez praktisk talt var ustoppelig.

Rodgers fant stadig nye løsninger. Da Sturridge kom tilbake i januar, beholdt han 4-3-3 og brukte Suárez i en fri kantrolle. For fire uker siden, borte mot Southampton, gikk han over til 4-4-2 med en diamantformasjon på midtbanen.

Den har siden resultert i fire seiere på fire kamper.

Nye roller

Få Premier League-trenere innehar en så bred taktisk kompetanse. Mange har én eller to favorittstrategier. Rodgers behersker et arsenal av formasjoner og systemer som hjelper ham med å tilpasse seg forskjellige situasjoner.

Flere spillere har fått nye roller. Steven Gerrard har blitt omskolert som et defensivt midtbaneanker; en rolle inspirert av den Andrea Pirlo har i Juventus. Han dirigerer spillet like foran forsvarsrekken og hjelper midtstopperne med å spille seg ut bakfra.

Isolert sett er trekket lurt. Gerrards løpskraft vil minske med årene – han er 33 – og en mer tilbaketrukken rolle kan forlenge karrieren.

Fremover har Jordan Henderson trådt inn som høyre indreløper, hvor han kan utnytte sin enorme løpskraft. På toppen av diamanten har Rodgers brukt Philippe Coutinho og Raheem Sterling – selv om sistnevnte tradisjonelt sett har spilt som ving.

Kalkulert risiko

Systemet er ikke det mest velbalanserte. Både Joe Allen – som spiller venstre indreløper – og Henderson fosser stadig fremover for å støtte spissparet. Gerrard er ofte den eneste midtbanespilleren som holder tilbake, som gjør Liverpool sårbare mot balltap og kontringer.

Dette er risikabelt og Rodgers vet det. Men effektiviteten på topp har fungert som en motvekt – og vel så det. Det kollektive bevegelsesmønsteret er variert og fryktelig vanskelig å stoppe. Liverpool har scoret 14 mål på de siste fire kampene.

Spesielt Suárez og Sturridge trives.

De anvendes som et klassisk spisspar og har total frihet med hensyn til hvor de ønsker å vandre. Med god støtte fra midtbanen er duoen hovedgrunnen til at systemet oppnår resultater.

Har skrudd opp tempoet

Men duoens formkurve skyldes ikke bare formasjonen. Endringen av lagets pasningstempo har også bidratt.

Rodgers har tradisjonelt sett foretrukket et langsomt tempo. Både i Swansea og fjorårets Liverpool-lag ble sjanser skapt gjennom lange etablerte angrep. Hensikten var å kontrollere, samt tvinge frem åpninger i motstanderens forsvar.

Men målene samsvarte ikke med ballbesittelsen. Spesielt Liverpool slet med å omsette dominansen til mål. Denne sesongen er laget mer direkte; de har scoret 13 mål mer enn de gjorde i hele fjorårets Premier League, samtidig som ballinnehavet har minket.

Trekket er logisk. Balltrilling setter fokuset på midtbanespillernes kreativitet. En mer direkte stil fremhever spissene. Jo raskere og oftere de får ballen, jo mer kan de skape. Det gjelder spesielt for raske og driblesterke spillere som Sturridge og Suárez. Det er selvsagt enklere å utfordre spillere om det finnes 50 meter med bakrom, enn om forsvaret ligger dypt og kompakt.

Dette har også hevet lagets toppnivå. Spesielt førsteomgangen hjemme mot Arsenal var en leksjon i hurtig og presist angrepsspill. Resultatene har vært tydelige: spissparet har scoret 48 ligamål tilsammen.

Riktig retning

Denne trenden reflekterer ikke bare Liverpools utvikling som lag. Den reflekterer også Rodgers’ utvikling som trener. «»For hver strategi som mestres, øker hans kapasitet som taktikker.

Ikke alle kan hevde det samme. En trener som Arsène Wenger blir ofte spurt om Arsenal bør forandre spillestilen: bli mer pragmatiske, forandre systemet, finne alternative løsninger. Franskmannen holder vanligvis på sitt.

Rodgers er modig nok til å eksperimentere. I sin andre sesong på Anfield kan han nå hente – gjennom offensiv fotball – den ligatittelen Wenger har jaktet i 10 år.

Det bør være en tankevekker.

Liverpools fremtid ser lys ut. Med Rodgers har de funnet gull. Om det blir seier eller fjerdeplass i årets Premier League kan ikke forutsies, men sesongen vil uansett være en suksess. Etter flere frustrerende år går laget endelig i riktig retning.

Liverpool møter Tottenham kl 17.