Da Claudio Ranieri ble ansatt av Leicester i sommer, var han best husket i England som mannen som hadde ført Chelsea til andreplass i ligaen og semifinalen i mesterligaen i det første året under Roman Abramovitsj. Mot slutten var han dømt til å bli erstattet av José Mourinho, og han visste det selv.

«Du blir sparket i sommer», ropte rivaliserende fans mot benken.

«Nei», svarte Ranieri. «Jeg blir sparket i mai».

Mer enn 11 år senere er italienerens lune humor intakt, og med god grunn. Leicester topper nemlig tabellen med 35 poeng på 16 kamper. På pressekonferansen etter 2-1-seieren mot Chelsea mandag kveld slet fortsatt enkelte i pressen med å ta ham seriøst, men årsaken hadde endret seg betraktelig.

«For fansen vår topper vi ligaen; for spillerne mine trenger vi fem poeng til» sa Ranieri med referanse til nedrykkskampen, til journalister som hadde skrevet om en mulig ligatittel.

«Ikke le», insisterte Ranieri. «Det er sant».

Dømt nord og ned

En slik målsetting virker komisk nå, men før sesongen trodde flere at Ranieri ville slite med å nå sitt mål om 40 poeng. Taktikeren hadde ledet en rekke storklubber siden han forlot Chelsea i 2004 – Valencia, Parma, Juventus Roma, Internazionale, Monaco – men hadde vært arbeidsløs siden november etter et katastrofalt opphold som landslagstrener for Hellas.

Der hadde et hjemmetap mot Færøyene gitt ham sparken etter fire kamper. Forbundspresidenten gikk så langt som å beklage det han beskrev som et meget uheldig trenervalg.

Prestisjetunge medier som The Guardian og BBC tippet Leicester på nedrykksplass. Og joda, blant verstingene var undertegnede, som plasserte revene helt nederst i et tabelltips som så langt har vært så horribelt at det like gjerne kunne vært skrevet av en femåring.

Da listen ble satt sammen var det ikke nødvendigvis Ranieris inntog som skapte skepsis, men heller de som hadde forlatt klubben. Utenomsportslige grunner hadde betydd sparken for Nigel Pearson, som hadde et tett bånd til spillerne, og som hadde ledet laget til suveren seier i Championship og fast plass i Premier League. Det hjalp ikke at innflytelsesrike Esteban Cambiasso valgte å ikke fornye kontrakten, til tross for ha blitt kåret til årets spiller i klubben.

En av tankene var at tapet av slike nøkkelfigurer ville påvirke en klubb med kun én sesong bak seg siden opprykket. Mer feil gikk det knapt an å ta.

Solid grunnmur

Skal man begynne å analysere hvordan Ranieri har oppnådd dette, virket det naturlig å se bakover. I 2013/14 tok Pearsons mannskap 102 poeng i Championship, og med finansielle muskler tilført av klubbens thailandske eiere virket de godt rustet til å forsvare plassen i Premier League.

Derfor overrasket det noe at de lå på bunn halvveis ut i sesongen. Men det var aldri snakk om en kollaps. De tapte ikke én eneste ligakamp med mer enn to mål hele sesongen.

Omsider vant Leicester syv av sine siste ni kamper og havnet på 14. plass. De knuste Queens Park Rangers 5-1 hjemme i siste kamp og tok sommerferie med stor selvtillit. Pearson ble så sparket, men spillerstallen, fasilitetene og trenerteamet sto klart for Ranieri.

«Jeg så på støtteapparatet, fitnesstrening, rekrutteringen, videoanalyseringen – alt var utrolig», sa Ranieri senere.

«Hvorfor skulle jeg forandre noe? Hele systemet var perfekt».

I stedet for en revolusjon har Ranieri vært klok ved å beholde det som virket og legge til sine egne justeringer. Ni medlemmer av hans foretrukne lagoppstilling var i Leicester forrige sesong, mens klubben tilførte et par lure forsterkninger i sommer.

Et utrettelig mannskap

Selve spillesystemet har vært genialt. Ranieri har kalt det en blanding av italiensk taktikk og engelsk innsatsvilje. Det er ingen dårlig miks.

Treneren har brukt en kompakt 4-4-2-formasjon basert på brudd og overganger. Egentlig burde systemet slite mot formasjoner med fem midtbanespillere, men Leicesters spisser ligger så tett opp mot midtbaneleddet og presser så hardt at ballvinnerne like bak kan konsentrere seg om å dekke mellomrommet. Spesielt Jamie Vardy har vært et utrettelig arbeidsjern som lagets første forsvarer.

Dette konseptet er ikke nytt, men minner litt om Diego Simeones Atlético Madrid, hvor kravene til spissenes defensive bidrag er store.

Like bak kan Kanté omtales som lagets viktigste spiller etter Vardy og Riyad Mahrez. Franskmannen som ble hentet fra Caen i sommer har brukt sin enorme arbeidskapasitet til å snappe opp flest baller i Premier League så langt, og kun Lucas Leiva har fullført flere taklinger. Sammen med Danny Drinkwater utgjør 24-åringen et defensivt skjold foran forsvaret som er svært effektivt på sitt beste.

Kjapt og direkte

Samtidig bør det nevnes at Leicester har slitt bakover. De har sluppet inn flest mål av samtlige lag på ligaens øvre halvdel, og Ranieri måtte vente til runde nummer 10 før han spanderte pizzaen han hadde lovet til kampen hvor laget holdt rent bur for første gang.

Slikt gjør derimot lite når du scorer flest mål i ligaen. Og akkurat nå er det ingen som kontrer som Leicester.

Kjappe pasninger i lengderetning var allerede et våpen under Pearson, men Ranieri har tatt det enda lenger. Leicester har den laveste treffprosenten på pasningene i ligaen, mens kun to lag har hatt ballen mindre. Du trenger åpenbart ikke å spille som Barcelona for å toppe tabellen.

Disse tallene gjenspeiler et lag som omstiller seg ekstremt kjapt når ballen vinnes. Spesielt Vardy og Mahrez fosser fremover umiddelbart og Ranieri må ha brukt mangfoldige timer på å drille disse løpene. Bruddene trenger ikke nødvendigvis å oppstå høyt i banen. Mot Chelsea slo Andy King en lang pasning fra utenfor sin egen boks som dalte ned bak forsvaret; Kurt Zouma hadde egentlig kontroll, men Vardy fulgte etter som en hund på jakt etter en frisbee og tvang fram et innkast.

Dette førte så til et lavt skudd fra Mahrez. Slik kan sjanser skapes.

Kan ferden fortsette?

Leicesters suksess hadde ikke vært mulig uten kvalitet på topp, og det er bemerkelsesverdig å lese at Vardy og Mahrez sto for ni ligamål til sammen forrige sesong.

Denne sesongen har Vardys konstante løp passet perfekt for Ranieri. Jo mer bakrom desto bedre trives han, og med Mahrez som servitør har spissen nå scoret flere ligamål denne sesongen enn Lionel Messi og Cristiano Ronaldo til sammen.

«Han er elektrisk», sier Ranieri. «Ber du ham om å holde en lyspære, vil den gløde».

Denne kjappe spillestilen har også vært gunstig for Mahrez, som har tatt et vanvittig steg. Høyrekantens pasninger er vektet på nydelig vis, fintene gjør sidebacker svimle og steget hans er så lett at en skulle tro 24-åringen kunne gå på vannet. I tillegg til sine 11 mål og syv målgivende har han skapt flest sjanser i ligaen utenom Mesut Özil.

Og på listen over antall driblinger troner han selvsagt øverst.

For et eventyr. Fortsettelsen blir fascinerende å følge, spesielt når man vet at ingen lag med 35 poeng eller mer på dette stadiet har havnet utenfor topp fire.

Kan de vinne tittelen? Det virker helt uvirkelig. Men om denne sesongen har lært oss noe, så er det å ikke undervurdere Ranieris energiske mannskap.

• LES OGSÅ: Flere kommentarer av Thore Haugstad