Ingen kan anklage Martin Ødegaard for å mangle ambisjoner.

Få om noen klubber i verden matcher prestisjen til Real Madrid; en institusjon med 10 europacuper, 32 La Liga-troféer og tittelen som regjerende mestere av både Europa og verden.

Det er verdens rikeste klubb. Det er verdens dyreste lag. Guttedrømmen blir ikke stort større.

Alternative destinasjoner har blitt fremhevet som mer fornuftige, men Ødegaard, som så laget tape 2-0 mot Atlético Madrid i går kveld, vil ikke være førstemann som fortrylles av de hvite.

Klubbens kombinasjon av storslått historie, legendariske spillere og finansielle muskler har lenge forført fotballens mest ettertraktede navn.

I nyere tid har de inkludert Cristiano Ronaldo og Gareth Bale. Nå kan 16-åringen bli nestemann.

Det flere spør seg er om Real Madrid er det riktige valget. Frykten er at Ødegaards utvikling vil stanses av mer etablerte storkjøp. Enkelte er også kritiske til klubbens kultur for ungdomsarbeid og sjansene som gis til egne talenter.

Men hvor mye av dette er rettferdig? Og hvilke muligheter kan Ødegaard få?

En produktiv skole

Det bør først sies at Real Madrids akademi produserer mange, gode spillere.

Fasilitetene er av ypperste klasse: i 2005 åpnet klubben Ciudad Real Madrid, et enormt treningskompleks 40 ganger så stort som Santiago Bernabéu, med blant annet 10 baner.

Ikke rart Ødegaard ble imponert.

Mange har gått denne skolen. I oktober viste en undersøkelse av CIES Football Observatory at Real Madrid hadde det tredje høyeste antallet egenproduserte spillere som befant seg i Europas fem største ligaer (Spania, England, Italia, Frankrike og Tyskland).

Talentene som var medregnet måtte ha tilbrakt minst tre år i klubben mellom 15 og 21 år. Hele 26 tidligere Real Madrid-spillere befant seg i andre klubber. Åtte var fortsatt ved Madrid.

Dette kan anses som en styrke. Det kan også tolkes som et nederlag. For mens de egenproduserte spillerne tydeligvis er gode, har de ikke alltid fått sjansen på førstelaget.

Og dette har sammenheng med klubbpresidentene de siste 15 årene.

«Zidanes y Pavónes»

Historien er kjent for mange. I 2000 ble Florentino Pérez president i Real Madrid og begynte å kopiere galácticos-strategien fra 1950-tallet, skapt av Santiago Bernabéu – klubbens legendariske president, som hjemmebanen er oppkalt etter.

Pérez ville også involvere unggutter. Så prosjektet ble kalt Zidanes y Pavónes.

Hensikten var at Real Madrid skulle kjøpe én storspiller per sesong, mens billige

unggutter ble tatt opp til førstelaget for å tilføre den lokale identiteten. Den perfekte blanding. Uttrykket tok navnet sitt fra Francisco Pavón, en midtstopper fra akademiet.

Inn kom Zinédine Zidane, Luís Figo, David Beckham og Ronaldo. Det fungerte godt, helt til Pérez kvittet seg med suksesstreneren Vicente del Bosque i 2003.

Men stjernene i denne perioden var for det meste fra utlandet. Og de populære lokale spillerne, som Guti, Raúl og Iker Casillas, var medlemmer av førstelaget før Pérez kom på banen.

Presidenten ble erstattet av Ramón Calderón mellom 2006 og 2009, men situasjonen endre seg lite.

Sannheten forblir at få akademispillere har blitt virkelige yndlinger på Santiago Bernabéu de siste 10 årene.

Den siste er faktisk Casillas.

Saken fortsetter under video

Stjernene som forsvant

Dette betyr ikke at ingen i eller rundt Real Madrid bryr seg om akademiet. Å se såkalte canteranos på førstelaget skaper både stolthet og glede.

Fraværet av lokale stjerner det siste tiåret har vært en irritasjon. I oktober 2012 satte José Mourinho midtbanekjempen Michael Essien på venstreback i en kamp hvor yngre spillere kunne fått muligheten.

Portugiseren ble slaktet av både presse og tidligere spillere for å ignorere akademiet, som treneren selv hevdet ikke var godt nok.

Så viljen er der. Betyr dette da at akademiet kun produserer middelmådige spillere?

Ikke helt. De siste årene har en rekke talenter forlatt Real Madrid på grunn av manglende spilletid på førstelaget – og så briljert andre steder.

Eksempler inkluderer Juan Mata, Roberto Soldado, Álvaro Negredo, Borja Valero, Daniel Parejo, Javi García og Juanfran. De har blitt veldig gode, og lyktes før eller siden. Andre spillere har forlatt Madrid og så blitt kjøpt tilbake, som Álvaro Arbeloa, Esteban Granero og José Callejón.

Dette beviser to ting. Real Madrid produserer glimrende spillere. Og førstelaget er vanskelig å nå.

Vil få spilletid

Den gode nyheten for Ødegaard er at han hentes utenfra. Playmakeren vil koste klubben både penger, tid og energi, og vil ikke behandles som en vanlig lokal spiller.

Til det er han for spesiell.

Hele debatten om akademiet vil selvsagt lukkes om opplysningene til VG, som først meldte om Ødegaard-familiens flytur til Madrid, stemmer.

Avisen hevdet som kjent at Ødegaard vil få drakt nummer 16, noe som ifølge Cmores La Liga-ekspert Petter Veland vil bety at han ikke kan spille på et lavere nivå enn førstelaget. (Alle spillere med draktnummer fra 1 til 25 er permanente medlemmer av A-stallen.)

VG skrev også at Ødegaard skal ha blitt lovet spilletid i Carlo Ancelottis mannskap. Dette antyder at han vil gå rett inn i italienerens planer.

Det vil i så fall ligne den måten Real Madrid pleier å behandle sine profilerte og innkjøpte tenåringer på.

Hentes av en grunn

For klubben har vist gode takter når stortalentene koster litt penger. Fem tenåringer står frem over de siste ti årene: Sergio Ramos (som var 19 da han ble hentet), Marcelo (18), Gonzalo Higuaín (19), Sergio Canales (18) og Raphaël Varane (18).

Dette er et eksklusivt selskap.

Tre av dem ble suksesser. Sergio Ramos er nå lagets visekaptein; Higuaín hadde flere gode sesonger før han kostet Napoli en formue sommeren 2013; Marcelo er fast på venstreback.

Canales brøt ikke gjennom, men den slepne playmakeren var uheldig med timingen: både Kaká og Mesut Özil var konkurrenter. Han er nå i Real Sociedad. Varane er muligens verdens største stoppertalent, men partnerskapet til Sergio Ramos og Pepe holder franskmannen utenfor lagoppstillingen.

Likevel er historikken klar: Real Madrid handler ikke verdenskjente tenåringer til reservelaget.

Forskjellen mellom Ødegaard og disse navnene er at Strømsgodset-spilleren kun er 16. Spørsmålet er om han er utviklet nok til å bli en nyttig tilvekst i troppen. Samtidig er dette en selvsikker og ambisiøs spiller, med en far som åpenbart kan mer om talentutvikling enn de fleste.

Ønsker de plass i A-stallen og får det, er denne overgangen vanskelig å kritisere.