I disse dager skulle Bjarte Myrhol vært med det norske landslaget som herjer i EM, men strekspilleren har akkurat gjennomført en tarmoperasjon og er ikke med til mesterskapet.
Derfor møter NRK Bjarte Myrhol hjemme i Skjern i Danmark.
Håndballstjernen er en av Norges fremste lagspillere. Han ble tildelt prisen «årets forbilde» under idrettsgallaen 2018.
Når håndballandslaget fra Special Olympics deler sine historier, kommer følelsene frem hos Myrhol.
Latter blir om til tårer.
Myrhol er tydelig preget etter å ha sett programmet. Etter en lang pause klarer han å sette ord på det han nettopp har sett.
– En reflekterer litt over hva som betyr noe her. Det her er ekte idrettsglede, og det er dette idretten går ut på. Det er derfor vi holder på med det vi gjør, sier Myrhol.
– Du ser at det er ekte
Håndballspillerne på landslaget for psykisk utviklingshemmede har helt forskjellig bakgrunn og historie, men én ting har de skapt sammen:
Et samhold og fellesskap sterkere enn de fleste.
– Dette er det beste med lagidretten: Det å skape et miljø der en kan være trygg på den en er, men også få lov til å dele både positive og negative erfaringer. Å få lov til å oppleve det som en gruppe, sier Myrhol.
– Du ser at det er ekte. De har funnet hverandre og har gjort det gjennom idretten, og det er jo helt ubeskrivelig flott. At de kan få dele sånne opplevelser sammen.
Samholdet i gruppen har ikke kommet av seg selv. Spillerne kjenner seg igjen i hverandres bakgrunn og historier.
Flere av dem har vært nære ved å slutte med idretten for godt.
– Jeg ble alltid mobbet
– Da jeg spilte før, ble jeg ikke så mye sett. Jeg ble alltid mobba. Da turte jeg ikke å spille håndball mer, så da sluttet jeg, forteller Oda Ness.
– Hva følte du da?
– Ensom, egentlig, og at jeg ikke ble tatt vare på, forteller hun.
Flere av utøverne på det norske landslaget forteller at de har opplevd mye av det samme som Oda.
– Gråter du? Er du lei deg? Kan du fortelle meg hva det er, spør trener Marte Johansen Løkken til målvakten.
I semifinalen mot Danmark ligger det norske laget under med flere mål til pause. Det er derfor spillerne er lei seg.
Det går ikke så bra i andreomgangen heller.
Skuffelsen blir stor, som den alltid er for idrettsutøvere når de taper. Danmark vinner kampen 15-3.
Men i hallen etter kampen viser Norges lag nettopp hvorfor de er så unike som de er.
– Tapte vi 3-11? 3-12? Jeg er usikker. Men men, vi er ferdige med den kampen nå, sier Katrine Simonsen til lagvenninene mens de vandrer i hallen i Abu Dhabi.
– Tenk at vi er blitt gode venner på laget. Vi har jo fått helt nye lagvenninner. Jeg kjente jo ingen av dere fra før, sier Anna Serina Haugland.
- Les flere historier fra Special Olympics: Når vennskap gir gull
Lagets store hjelper
Katrine Simonsen forteller at hun mangler sidesyn, har cerebral parese og vannhode.
Hun har spilt håndball fra hun var ni år, og trent målrettet for å nå dit hun er i dag.
Norge spiller bronsefinale mot Aserbajdsjan. Katrines navn ropes opp, og stolt går hun frem.
Men det går ikke så bra for Norge. Aserbajdsjan leder med to mål etter kort tid.
– Kom igjen, Katrine. Skyt mer. Kom i fart. Ikke vær så nær forsvaret. Så drar du til, sier trener Løkken.
Da våkner det norske laget. Kartine dundrer inn to mål. Plutselig er det uavgjort.
– Hun har ikke sidesyn, men på banen har hun virkelig øyne i nakken, utbryter NRKs kommentator Erling Due Bergseth.
Det er Katrine Simonsen som er kampens store spiller. Til tross for sitt begrensede syn, scorer hun mål etter mål.
Med det sørger hun for seier og bronse til Norges håndballandslag i Special Olympics.
– Jeg tror ikke det spiller så himla stor rolle om man er god eller dårlig, stor eller liten, hvit eller mørk. Det handler rett og slett om å lære å være i en gruppe og alle de positive opplevelsene det gir, sier Myrhol.
Men det er likevel et annet område enn på håndballbanen Katrine presterer best på dette laget.
- Les flere historier fra Special Olympics: Gullgrossisten
– Noe helt spesielt
Katrine spiller nemlig en stor rolle også utenfor banen. Av de andre på laget beskrives hun som en av de beste medspillerne en kan ha.
– Hun er veldig flink til å se andre. Hun har hjulpet meg å bli kjent med de fleste. Hun tar vare på oss. Om noen er lei seg, går hun bort og spør om det går bra. Katrine er veldig flink til det. Det skal du ha, sier Anna Serina Haugland til Katrine.
Katrine forteller at hun har kjent på enshomhet selv. Følelsen av at andre ikke vil være med hun, fordi hun var litt annerledes.
– Hvorfor har du så mye omsorg for andre?
– Kanskje fordi jeg har hatt problemer selv. Da vil jeg prøve å unngå at andre skal ha det også, sier Katrine.
Anna Emilie Skauge beskriver hvor viktig det har vært for henne å bli en del av dette landslaget.
– Etter at jeg møtte dem, har jeg ikke følt meg ensom. Jeg blir ikke mobbet, og jeg lar meg ikke narre lenger. Jeg har så gode venner rundt meg at jeg ikke trenger å tenke på det, forteller hun.
Bjarte Myrhol er helt enig med bronsevinnerne. Han mener at laget har funnet oppskriften til suksess.
– Det var helt definitivt inspirerende å høre disse historiene. Jeg prøver å fortelle til andre unger, og til mine egne barn: Det lagidrett gjør med deg, er noe helt spesielt. Hvis en kan få en dose av det i livet, tror jeg det kan gjøre mye med deg som person, sier han.
– Vi klarer å ta vare på hverandre. Vi passer på hverandre. Vi er som en familie egentlig, sier Oda.
– Er det nøkkelen til seier?
– Det er det.
- Du kan se hele «Verdens vakreste leker» her: