– Om det blir statue av det, håpar eg at den viser elleve spelarar for å symbolisere betydninga av lagspelet og lagånda under denne kvalifiseringa. Uansett kvar og når statuen måtte kome, fleipa han under siste pressekonferansen før kampen.
Uttalen fortel litt om verdiane til 55-åringen frå Helsingfors. Den tidlegare skulelæraren har vist seg å vere ein meister i lagbygging.
Som aktiv forsvarsspelar fekk han 59 kampar for landslaget frå 1986 til 1995. Seinare prøvde han seg så vidt som klubbtrenar.
Men det er i ulike landslag Kanerva har vist kva han kan. Han blei henta inn til U21-landslaget i 2004, og bygde dei gradvis betre. Han makta å føre dei til EM i 2009, for første gong i finsk fotballhistorie.
Det gav han tittelen Årets trenar på den finske idrettsgallaen same året, og han blei henta til assistenttrenar for A-landslaget året etter. Etter at Stuart Baxter fekk sparken, fekk Kanerva mellombels hovudansvaret.
Det same skjedde i 2015, etter at Mixu Paatelainen blei sparka.
Og då Hans Backe også måtte slutte etter ein fadeseprega 2016-sesong utan ein einaste siger, blei Kanerva henta inn igjen – endeleg på permanent basis.
Finske kommentatorar legg vekt på at Kanerva har greidd å kombinere enkle og tydelege idear med humor og glede, i tillegg til at han har eit godt utvikla såkalla «vinnande vesen». Derfor har han greidd å bygge eit landslag utan noko betre materiale enn hans forgjengarar.
Mange får ikkje billett
Det var eit godt val. Kanerva bygde opp eit lag som vann si gruppe i nasjonsligaen i fjor, og som no er 99 prosent sikker på EM-deltaking neste år. Berre vesle Liechtenstein – nummer 181 på verdsrankingen – står i vegen.
– Draumen har aldri vore så nær, skriv Hufvudstadsbladet i dag.
Som trenarar flest, vil han ikkje ta sigeren på forskot, sjølv om det er Liechtenstein som er motstandar. – Men målet er nær, seier han til den finske kringkastaren YLE.
– Dette blir den største kampen i finsk fotballhistorie, seier Kriso Voajärvii, journalist i den finske allmennkringkastaren YLE.
– Eg kjenner mange som hadde gitt opp håpet, og trudd at denne dagen aldri skulle kome når Finland kvalifiserer seg for ein stor meisterskap.
– Vi skriv 15. november og veit knapt om vi skal sitje, stå, skrike, skratte eller gråte. Det tok eit liv å kome så langt. På 90 minutt kan landslaget endeleg jage bort alle spøkelse som har heimsøkt eit heilt fotballfolk. Dette er ein kveld for heltar. Gjer det, no, skriv YLE-kommentator Mats Ahlnås.
Ettersom Olympiastadion er under renovering, blir kampen i kveld spela på ein mindre arena med plass til berre 10.000 tilskodarar.
– Det betyr at det er mange som ville gått på kampen, men som ikkje får billett, seier Voajärvi.
Folkefest i storbyane
Han meiner det er teikn som tyder på at fotballkulturen tek til å vakne i Finland.
– Så vidt eg veit, blir det arrangert folkefestar på torget i våre største byar som Helsingfors, Åbo, Tammerfors og fleire i kveld, seier YLE-journalisten.
Finnane har delteke i kvar einaste EM-kvalifisering sidan 1968, og i alle VM-kvalifiseringar sidan 1938. Utan suksess på 32 forsøk.
Nærmast meisterskapsdeltaking var Finland i VM i 1998, under leiing av danske Richard Møller Nielsen. I siste gruppekamp i kvalifiseringa i november 1997 ville dei klare kvalikplass med siger over Ungarn. Finland, med verdsstjerna Jari Litmanen på laget, leia lenge 1–0. Men seks minutt på overtid rota dei det til i forsvaret, laga sjølvmål, og Ungarn snappa kvalikplassen.
I ei avrøysting i avisa Helsingin Sanomat i 2008 blei det kåra til det bitraste sportsminnet i Finland.
Men i kveld, på det 33. forsøket, skal det lykkast. Det kan gå mot ein heit finsk fredagskveld.