Faren ba Christiansen legge opp – torsdag tok han VM-gull

– De aller fleste sa vel egentlig at jeg burde gi meg. Pappa har vært den som har vært med meg siden jeg var veldig liten. Han har stått på og ofret livet sitt for meg vil jeg. Så da han sa at det var på tide å finne på noe annet, var det nesten så jeg gjorde det, forteller Vetle Sjåstad Christiansen.

Han snakker om den tunge sykdomsperioden. Om viruset som ødela for ham i flere år, som gjorde at han måtte gi fra seg landslagsplassen. Da han satt i stolen i leiligheten på Lillehammer i mange timer om dagen, og ikke orket å gjøre noe.

Nå, fire år senere er han verdensmester etter at han gikk Norge inn til VMs første gull på miks-stafetten – som iskald ankermann. Han har problemer med å skjønne hva han har vært med på, forteller han til NRK i pressesonen en halvtime etter målgang. Å skulle beskrive hvordan denne eventyr-sesongen har vært for ham, er enda vanskeligere.

– Nei, jeg tror jeg må bruke litt tid i vår og kanskje ligge på en strand i varmere strøk og bare tenke litt. Det har vært over all forventning. Veldig, veldig deilig, sier han.

– Visste ikke hvor ille det var

For før sesongen gjorde han det klart at hvis han ikke lyktes nå, da skulle han gi seg. Men resultatene kom, og under verdenscupen i USA stod han endelig øverst på pallen.

Men han har ikke glemt at veien har vært fryktelig lang.

– Jeg tror både pappa og jeg er glade for at jeg ikke hørte på ham da han sa jeg var en smart fyr som kunne lykkes med både skole og jobb, og finne på noe annet. Jeg gikk noen runder med meg selv, og med ham, og fant ut at jeg måtte prøve. Gi det en ordentlig sjanse. Og jeg har prøvd knallhardt, og det har lønt seg, forteller 26-åringen før VM-starten i Sverige.

– Hvordan var det å få en slik beskjed fra faren sin?

– Han har alltid vært den som har vært positiv, og pådriveren for det meste. Men han har ikke vært redd for å si ifra heller hvis det nødvendig.

Christiansen senior husker samtalen med sønnen hjemme på Geilo.

– Vi visste ikke helt hvor ille det var før han kom hjem, for han ville helst ikke si noe til oss om hvor vanskelig det var. Vetle har aldri vært en spesielt meddelsom type, ikke like utadvendt som søstrene (Tiril Sjåstad Christiansen og Pia Rivelsrud). Men jeg skjønte han var ganske nedkjørt da han fortalte at han satt i en stol og følte noen hadde kappet beina under knærne, minnes Georg Christiansen.

Borte i flere år

Han understreker at det er et tilbakelagt kapittel, men at hun nok ikke burde spurt sønnen om «det virkelig var verdt det».

– Slike diskusjoner tar man ikke når man helst vil legge seg i senga og låse døra. Vi hadde mange gode samtaler om mulighetene utenom idretten, men heldigvis er han mer tålmodig enn meg, forteller faren, som følger starten av VM fra Norge, før han reiser til Östersund for å få med seg avslutningshelgen.

Men selv for Sjåstad Christiansen begynte det å tære på tålmodigheten da han ikke ble frisk.

– Livet var så utrolig kjipt.

Han begynte å studere. Gjorde fagene til et resultatmål, som han alltid hadde gjort i idretten. Han gledet seg til eksamen, fordi da kunne han løse oppgaver han hadde trent på. Det ble hans egen lille konkurranse. Sommeren 2016 ble han en del av Team Mesterbakeren. Der var han i to år – og sakte, men sikkert våknet kroppen til live.

– Det tok jo nesten tre-fire år å komme seg 100 prosent i trenings- og konkurransemodus igjen. At jeg kunne holde på som normalt uten hemninger. Det tok overraskende lang tid, erkjenner han.

Motivert av Thingnes Bø

Og Sjåstad Christiansen visste jo hele tiden at det var mulig. Han hadde vært god før. Allerede som junior tok han en rekke mesterskapsmedaljer – flere av dem sammen med Johannes Thingnes Bø. Og at kompisen gikk rett til topps og ble en av verdens beste, var en motivasjon. Sjalusi følte han lite på.

– Først var det ganske kjipt å være på sidelinjen. At en du var jevngod med tok det store steget og jeg satt hjemme i sofaen og ikke kunne røre meg omtrent. Men det var mest godt å se at en jeg har slått, slår nå resten av verden. Det er kanskje det som har holdt det gående, at jeg har sett at «Vetle det er muligheter, du må ikke gi deg».

Og på mixed stafetten i Östersund tok de på nytt en medalje sammen. Denne gang et VM-gull.

– Alle i Skiskytter-Norge vet hvem Vetle er og hva han står for. Det har vært en lang periode hvor vi har ventet på at han skulle slå igjennom, og nå har han slått igjennom for fullt. Han får vist potensialet vi vet han har. Og da er han den løperen som skyter fullt hus uten ekstraskudd. Han viser full kontroll, roser Thingnes Bø.

Stikk til skeptikerne

Det var ikke før denne sesongen han ble tatt opp på elitelandslaget igjen. Hele tiden har han kjent på følelsen av at han ville motbevise dem som ikke trodde på ham.

– Hva er det som har gjort at du har klart å komme tilbake?

– Jeg tror vi blir litt, hva skal man si, sinnssyke i årenes løp i idrettslig forstand. Du blir litt skadet i idretten, ikke helt som dem som går skole- og arbeidsgang i livet. Vi henger litt etter. Det er jo som å være på leirskole, svarer Sjåstad Christiansen.

Han ler, før han fortsetter:

– Det har jo satt sitt preg og det er litt av grunnen til at vi vegrer oss for å gi oss også, tror jeg. Det er det vi er fostret opp til og det vi, i hvert fall jeg, har trent for siden jeg var 10 år. Så det skal litt til å gi opp den drømmen, svarer Sjåstad Christiansen.

– Det er nok av dem som har avskrevet ham. Han var en av verdens mest talentfulle i både langrenn og skiskyting, en ungdomsstjerne, men mange sa da at han kommer ikke tilbake. Han kommer til å forsvinne i snøen bak i skogen her. Vi hører ikke så mye fra dem nå, slår pappa Georg fast.

Familien er naturlig nok både stolt og imponert over det sønnen har fått til. Og over den harde jobben han har lagt ned.

– Mange mente også at det ikke var noe igjen i norsk skiskyting da Ole Einar og Emil la opp, men man må ikke glemme at det alltid kommer noen nye. Jeg er glad for at han ikke hørte på meg. Nå har vi bedt ham senke skuldrene og nyte VM. Han har nådd målene sine. Vi forventer i hvert fall ikke noe mer, sier Georg Christiansen.