Fallas brannfakkel før VM-åpningen: – Holdningen i Norge er at sprint ikke er bra nok

Hun er den eneste av de norske VM-sprinterne på damesiden med VM- og OL-gull. Falla er også den eneste med en verdenscupseier, ja, til og med pallplass i verdenscup av de fem som skal gå den aller første distansen i Oberstdorf kommende torsdag.

– Jeg har troen på de andre norske. Det er feil at man ikke skal ha det, sier Falla før torsdagens VM-sprint i Oberstdorf.

– Men jeg fraskriver også noe som helst favorittstempel på meg selv. Jeg er avhengig av at alt skal stemme. Jeg har hatt ruskete oppkjøringer før og ekstra rusk i år.

Selv om oppkjøringen aldri har vært dårligere, vil ikke NRK-ekspert Torgeir Bjørn avskrive henne.

– Hun har vist så mange ganger hvor god hun er på sitt beste. Hun var ikke noen storfavoritt i Seefeld-VM, heller. Men hun gjorde toppløpet sitt den sesongen den dagen. Hun har rett og slett et mesterskapshode.

Kun Falla på pallen blant norske damesprintere

I VM 2019 tok hun gull, mens Mari Eide tok bronse. Det var store forventninger til Kristine Stavås Skistad, som lenge så ut til å være en finalekandidat den gangen.

I opptakten til mesterskapet i Tyskland denne sesongen er det lille halmstrået av optimisme knyttet til damesprinten at Falla igjen skal levere et toppløp langt over forventningene.

Men nå, bare to år senere, mener Norges sprintdronning det er vanskelig å svare på hvorfor Norge er i den situasjonen at resten av det norske sprintlaget, med Anna Svendsen, Ane Appelkvist Stenseth, samt tvillingene Tiril og Lotta Udnes Weng, aldri har vært på pallen i verdenscupen.

«Når skal du vinne noe annet enn sprint?»

30-åringen tror det skjedde noe da Marit Bjørgen begynte å prestere dårligere i sprint. Det var først da folk begynte å legge merke til de svake resultatene internasjonalt i bredden i norsk damesprint, mener hun.

– Nå har vi fått inn yngre jenter, det tar tid å bygge opp. På det gamle laget var vi mange av de samme på lag i mange år. Det kom ingen nye inn. Det er der det ligger. Det lider man for nå, sier Falla.

Hun vil ikke kaste seg inn i noen diskusjon om forbundet har prioritert feil i rekrutteringen til landslag. At distanseløpere med litt fartsegenskaper har blitt regnet som sprintere og de med store og ekstreme fartsressurser har blitt nedprioritert.

Falla mener uansett at god utholdenhet er en forutsetning for en sprinter i verdenstoppen.

– Og det er fullt mulig å være god allrounder i dag. Men det blir vanskeligere og vanskeligere. Ikke mange klarer å vinne både sprint og distanse. Jeg har blitt spurt siden jeg var 16 år «når skal du vinne noe annet enn sprint?».

– Holdningen i Norge er at sprint ikke er bra nok. Det er «bare sprint». Mens nå ser man at man må ha noen som faktisk er gode i sprint for å være best.

– Min akilleshæl er luftveiene

At Falla i innledningen av denne saken kaller sesongens problemer for «ekstra rusk», er en liten underdrivelse. Det var faktisk ingenting som gikk på verken skinner eller etter planen på senhøsten og den tidligere vinteren.

Gjennom en lang sprintkarriere har luftveiene og lungene utviklet seg til å bli langt mer sensitive enn før. Falla har vært åpen om at hun har utviklet astma. Hun er klar på at hun har valgt denne veien selv, vil ikke fremstå som en som klager eller syter. Det er toppidrettsveien som har gitt henne de plagene hun har etter mange år med tøff trening i kald luft.

Men NRK spør om hun ikke kan fortelle hvordan det er å leve med det. Det er tross alt ikke en ubetydelig del av toppidrettslivet hennes. Hun gjentar at hun ikke vil klage, men åpner i det minste litt opp:

– Det er kjedelig at det er sånn. Alle har sine greier. Noen har vondt i et kne, andre sliter med det mentale. Min akilleshæl er luftveiene. Men det handler om å håndtere det på best mulig måte, innleder hun.

I september og oktober klarte ikke Falla å gjennomføre lengre og svært rolige løpeturer. Kroppen låste seg. Hun visste ikke hvordan hun skulle komme seg hjem halvveis ut i en sånn økt. Mellom øktene hver dag slet kroppen med å hente seg inn igjen. Hun sier det omtrent er det verste som kan skje en toppidrettsutøver, som lever av å trene.

Men trøbbel og anstrengende har det også vært når treningen er hard og tøff. Og når det er konkurranser. Hosten er det største problemet.

– Jeg har slimhoste og det fører også til at jeg kan brekke meg når jeg hoster, sier Falla. Hun legger til at det skjer samme kveld og nettene etter en konkurranse.

– Jeg vet etter en sprintkonkurranse at det er lite sannsynlig at jeg går skirenn dagen etterpå. Men jeg vil understreke som jeg har sagt tidligere: Jeg har valgt dette selv.

Hun innrømmer å ha tenkt «hvorfor gidder jeg dette?».

– Man kommer i hvert fall til et punkt der man skjønner at man ikke kan drive med det til man er 50 år. Toppidrett er ikke sunt. Jeg vil komme ut av toppidretten, være aktiv og ikke ødelegge meg. Jeg vil ikke at det skal sette en stopper for livskvaliteten i fremtiden.

– Vet jeg ikke har gjort det som skal til

Det har kun blitt tre sprintrenn siden november, der hun i nasjonale renn har notert seg for en fjerdeplass og gull i NM.

I det eneste rennet internasjonalt hun har stilt opp i i år, ble det en 13. plass under verdenscupen i Falun i slutten av januar.

– Jeg har vært tydelig på hva jeg har vært gjennom i høst. Vet jeg ikke har gjort det som skal til og kroppen har ikke fungert. Men jeg vet jo samtidig hvordan man skal gjøre dette. Jeg skal gå i VM med den innstillingen at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Så får man telle opp til slutt.