I en vindtunnel utviklet spurteren sin «livsfarlige» teknikk: – Det er ekstremt

På den ellevte etappen av Tour de France kastet Caleb Ewan frem sykkelen foran Dylan Groenewegen. Etter en hektisk spurt, tok den unge australieneren sin aller første seier i verdens største sykkelritt.

– Det er ikke noe annet ritt jeg har drømt om å vinne siden jeg var en ung gutt. Tour de France har alltid vært noe vi kun har sett på TV i Australia, så jeg kan virkelig ikke tro jeg har vunnet en etappe. Det er virkelig en drøm som går i oppfyllelse, sa 24-åringen i et intervju vist på TV 2 rett etter målgang.

Selv om det var en ganske vanlig spurtetappe, vil akkurat denne seieren muligens markere et skille i internasjonal sykkelsport. Ewan har nemlig utviklet en helt spesiell teknikk. En teknikk flere i feltet vurderer å ta etter.

Spurtstilen vekker oppsikt

Ewan har vakt oppsikt med sin ekstreme teknikk. For å forstå den, må vi nesten se nærmere på hva det er han gjør og hvorfor.

Prinsippet er enkelt:

– Det er en slags videreutvikling av det Mark Cavendish ble kjent for. Overkroppen og hodet er veldig lavt over styret i spurten for å oppnå minst mulig luftmotstand, forklarer NRKs sykkelekspert, Arild Eriksen.

Det hele ser mildt sagt skummelt ut:

Og Ewan har perfeksjonert teknikken:

– Jeg tror at hvis jeg går noe lavere, kommer jeg til å slå hodet i styret, smiler Ewan når NRK møter han i Frankrike.

Flere ryttere i Tour de France-feltet har testet ut den samme teknikken. Men den er ikke for alle. Blant annet fordi den kan være voldsomt risikabel.

Minst, men høyest toppfart

Ewan er en liten mann sammenlignet med de fleste andre spurtere i sykkelfeltet. Han er kun 165 centimeter høy, og veier 61 kilo. Normalt betyr det at man ikke klarer å oppnå de samme hastighetene som de større og tyngre rytterne.

Men 24-åringen bruker det heller til sin fordel.

– Det er så mange gode sprintere. Man må finne sin styrke. Jeg har funnet den i den aerodynamiske stilen min, har Ewan sagt til Cyclingweekly tidligere.

Når han ligger så lavt som han gjør, og lener seg så mye frem som han gjør, blir området vinden treffer kroppen kraftig redusert. En studie fra universitetet i Eindhoven fra 2017 har konkludert med at den minskede vindmotstanden kan utgjøre hele 6 kilometer i timen i hastighet.

Studien viser at Ewan, sammenlignet med en «vanlig» spurter, har 24 prosent mindre luftmotstand.

På den fjerde etappen årets Tour de France hadde nettopp Ewan den klart høyeste topphastigheten av samtlige i spurten. Ewans toppfart var på 70,2 kilometer i timen. Etappevinner Elia Viviani hadde topphastighet på 67,3 kilometer i timen, mens Alexander Kristoff, som ble nummer to, hadde 66,4 kilometer i timen.

– Jeg så at Caleb (Ewan) hadde høyest fart, men han var aldri ute i vinden, det er jo også en fordel. Men han er jo «super-aero», det er en fordel når spurtene går så raskt, sier Kristoff til NRK.

Norges beste sykkelspurter har eksperimentert med samme teknikk. Han mener det er sannsynlig at flere kommer til å gjøre det samme.

– Ja, det er mange som har prøvd. Viviani er ganske lavt nede han også, og jeg var ganske lav sist jeg også, så det er nok en liten tilnærming av at alle prøver å bli mer aerodynamiske. Men du skal jo få kraft i beina også. Hvis du går for dypt så får du ikke like mye kraft ut, sier Kristoff.

Edvald Boasson Hagen er ikke i Tour de France som spurter, men har likevel studert – og testet – Ewans teknikk.

– Jeg har ikke klart å komme meg så lavt som han, det er litt forskjellige teknikker. Han er lav og rask, så han får et lavere tyngdepunkt og kan være mer aerodynamisk, sier 32-åringen.

Mister kraft

Fordelen med mindre luftmotstand er lett å forstå. Likevel: Teknikken til Ewan byr også på en del utfordringer.

Den største er det å få nok trykk ned i pedalene. Der andre ryttere benytter seg av tyngdekraften, ligger Ewan så mye fremoverlent at musklene i beina må gjøre jobben som tyngdekraften normalt ville gjort.

Samtidig flyttes tyngdepunktet til rytterne fra over bakhjulet til over forhjulet. Pedalene driver som kjent bakhjulet, og dermed kan man risikere at bakhjulet spinner mer med denne teknikken enn hva det gjør for konkurrentene.

– En ulempe er at man mister grepet på bakhjulet. Dermed oppnår han målet om mindre luftmotstand, men klarer ikke å tråkke like mye watt, forklarer sykkelekspert Eriksen.

Poenget er at minsket luftmotstand skal veie opp for dette. Faktisk viser studien fra Eindhoven at ryttere kan produsere 260 watt mindre i en spurt, men fortsatt oppnå samme hastighet.

– Jeg har ikke målt hvor mange watt jeg taper. Kanskje et par hundre watt, anslår Ewan selv.

For å sette det i perspektiv: En god sprinter kan komme opp i rundt 1700 watt i en sprint. Ewans teknikk gjør at australieren slipper unna med rundt 15 prosent mindre kraft ned i pedalene.

– Du mister åpenbart noe av kraften, men det veies opp. Jeg har ikke alltid sprintet som det. Jeg testet det ut i en vindtunnel hvor vi testet alle mulige posisjoner. Men det er vanskelig å sprinte i den posisjonen, sa Ewan til Cyclingweekly.

Fra dagen i vindtunnelen har dette vært Ewans måte å sprinte på.

– Testene sier at jeg er 10–15 prosent mer aerodynamisk, jeg husker ikke eksakt tallene. Uansett visste jeg fra den dagen at det var en fordel å gjøre det på den måten, sier han til NRK.

Fare?

I en sprint handler det selvsagt ikke kun om watt og luftmotstand. Posisjonering, taktiske valg, form og mentalitet har naturligvis også mye å si.

Samtidig er det enda en stor utfordring med Ewans stil: Den kan rett og slett være farlig, både for Ewan selv, men også for konkurrentene.

– Ulempen er at de (som spurter på denne måten) mister retningssansen når de holder hodet ned og ikke ser fremover. Noen ganger mister de derfor oversikten og er litt vinglete. Det fører til at de kan få en litt uryddig spurt. Hvis de over tid blir oppfattet som uryddige i spurten er det mulig noen vil bli redde for å være i nærheten av dem, mener Eriksen.

Den uredde 24-åringen har blitt kritisert for å være direkte livsfarlig i enkelte avslutninger.

– Det er helt vilt. Jeg vet at spurtere går lavt, men dette er helt ekstremt. Treffer han en liten stein i veien, så stuper han, har Boasson Hagens trener, Fredrik Mohn, sagt til procycling.no.

For i det spurtkanonene nærmer seg mållinjen, og konkurrentene krummer nakken og tråkker godt ned i pedalene, lener Ewan seg fremover og bøyer hodet og armene nesten under styret. Ewan selv ble overrasket da han så hvor ekstremt det var.

– For å være ærlig så føles det ikke ut som om jeg ligger like mye over styret som det ser ut som. Det føles nok naturlig for meg nå. Forhåpentligvis krasjer jeg ikke i den posisjonen, for det kan fort ende galt.

• Torsdag er det fjelletappe i Tour de France. Den kan du følge her.