Da Stjernesund kjørte over målstreken etter første omgang i Sölden kom følelsene til overflaten. Det virket som ekstrem lettelse tok over umiddelbart. Et høylytt «JA» ble fanget opp av fotografen inne på målområdet.
Og det er ikke så rart. For var det noen som var klare for å starte med blanke ark og ny sesong, så var det henne.
– Jeg kjenner jeg blir litt emosjonell. Jeg har hatt selvtillitsknekk i storslalåm, så det er bare å bygge stein for stein, sa Stjernesund til NRK, etter første omgang på isbreen i Østerrike.
For nå ser det ut til at alt stemmer og ligger til rette for en god sesong. Det var ikke tilfellet i fjor. Da var situasjonen en helt annen.
Høye fjell og dype daler
For da hun oppsummerte fjorårssesongen noen dager før årets sesongstart, var det tydelig at lite hadde gått hennes vei.
– Den var jo ingenting egentlig. Det var jo det som var tøft. At det ikke ble til noe, i storslalåm spesielt. Jeg hadde noen oppturer her og der, men det ble litt «highest highs» og «lowest lows», sa Stjernesund.
For VM-gullet hun tok sammen med parallell-laget i februar var en stor opptur – men det var også én av få. De andre kom i NM i Oppdal på tampen av sesongen.
Internasjonalt var det tunge tak for Stjernesund. I storslalåm tok hun ikke et eneste verdenscuppoeng. I storslalåmrennet i VM i Cortina droppet hun den andre omgangen.
STOD OVER: Her er Stjernesund i aksjon i storslalåmen i VM. Andre omgang stod hun over.
Foto: Torstein Bøe / NTB– Det er virkelig grenen som ligger nærmest hjertet mitt. Så det var litt hjerteskjærende den vinteren der, sier Stjernesund om storslalåmsesongen.
I slalåm ble en 13.-plass tidlig i sesongen det beste resultatet.
– Jeg klarte ikke helt å stå støtt i meg selv i fjor og tro på at det kunne gå bra. Det ble bare mer og mer utfordrende, og jeg stanget bare hardere og hardere i samme vegg med hodet, forteller 24-åringen.
Kjente igjen tegnene
Men det var ikke bare troen på at det kunne gå som manglet. For allerede i desember 2020 hadde hun begynt å kjenne på kroppen at ikke alt var som det skulle.
– Det var litt sånn røde flagg i desember allerede på at jeg ble litt vel sliten i forhold til resten av laget, med syre og pust når jeg kom ned i mål på treninger og spesielt renn, forteller hun.
Dette til tross for at Stjernesund år etter år setter ny rekord i alpinlandslagets «ironman»-test, som tester både styrke og kondisjon. Men ettersom fjorårssesongen var preget av koronapandemien, så var det vanskelig å få reist hjem og sjekket ut hva dette kunne være underveis i sesongen.
Hun begynte likevel å kjenne igjen tegn på astma, som hun hadde hatt som liten og trodde hun hadde vokst av seg. Først etter at verdenscupsesongen var ferdig, fikk hun reist hjem og sjekket kroppen. Og da fikk hun bekreftet mistanken.
SESONGSTART: Ragnhild Mowinckel (t.v.) og Stjernesund utenfor utøverhotellet i Sölden.
Foto: Torstein Bøe / NTB«Er ikke intervaller bare pain?»
– Det er ikke noe gøy å få beskjed om at man har det, men samtidig så var det en trygghet at man fikk svar på en del ting. Hvorfor ting ble som det ble. Så etter at jeg fikk medisinering så har trening og alt vært noe helt annet. Jeg føler meg tilbake til sånn jeg skal være, sier Stjernesund.
Etter at legen kunne bekrefte mistankene hun hadde om astma, var det bare å ta de nødvendige grepene som må til.
Og da falt brikkene på plass, rett og slett. Forskjellen var som natt og dag.
– Spesielt første intervalløkten etter at jeg tok medisinene, jeg bare «what, er ikke intervaller bare pain?», sier Stjernesund og ler.
TRENINGSGLEDE: Det meste har vært positivt for Stjernesund etter at hun fant løsningen på fjorårets problem.
Foto: Torstein Bøe / NTB– Det gir meg en veldig trygghet i renn. For i desember var det røde flagg og jeg klappet sammen fire porter før mål i Courchevel, og jeg skjønte ikke hvorfor. Hvorfor var jeg så sliten? Når jeg den høsten scorer «all time high» på de fysiske testene og alt.
Men i Sölden så man ikke en Stjernesund som klappet sammen før mål. Etter sesongens første renn var det bare lettelse å spore hos 24-åringen. Selv om følelsen ikke var god underveis, så var det annerledes denne gangen. For det funket likevel.
– Jeg klarte ikke å gjøre det jeg skulle, jeg opplevde det som en rotetur, men at det holdt til det der ... Da falt det mye av skuldrene mine, fortalte Stjernesund etter første omgang.
Stjernsund endte til slutt på en 19.-plass. Og selv om hun helst skulle sett grønne tall etter målgang i andre omgang, ga sesongåpningen henne mye mer enn bare et resultat hun var ganske fornøyd med.
– Jeg er med og må ta de stegene litt for litt. Jeg følte jeg har overvunnet mye for meg selv, sa hun etter den andre omgangen.
