Følg kampen: Manchester City - West Bromwich fra kl 21.00
På overflaten kan Manuel Pellegrini virke som en uheldig trener.
Lagene hans presterer ofte over evne. De bryter rekorder, sjarmerer tilskuere og leverer underholdende fotball. De slåss om gjeve trofeer.
Men i kritiske situasjoner – når straffespark skal settes, sjanser konverteres, resultat forsvares – skjer det noe galt. Iskalde angripere mister hodet. Solide forsvarsspillere tabber seg ut. Dommeravgjørelser går imot.
Slikt har kostet. Pellegrini vant flere trofeer på 16 år som trener i Chile, Ecuador og Argentina. Men på tiåret i Europa har han kun løftet en Intertoto-cup og en ligacup. Det har blitt andreplasser og semifinaler, men ingen store trofeer.
Dette ble kritisert da Pellegrini ankom England. Det virket først strengt. Men nå som Manchester City har kastet bort initiativet i Premier League på oppløpssiden, må det spørres hvor mye skyldes flaks, og hvor mye skyldes kompetanse.
Mot nye høyder
Generelt sett finnes det ingen grunn til å betvile Pellegrinis ferdigheter. Han fortjener omtalen som en av Europas ypperste trenere.
Jobben han gjorde i Villarreal var bemerkelsesverdig. Han tok over klubben i 2004 – hans første i Europa – og førte dem rett til tredjeplass i La Liga. Et velfungerende lag ble bygget rundt playmakeren Juan Román Riquelme og måltyven Diego Forlán.
Pellegrini tok de gulkledde inn i mesterligaen for første gang, i 2005–06 – og nådde semifinalen. I 2007–08 førte han dem til andreplass i La Liga, en ny klubbrekord.
Han signerte for Real Madrid i 2009 og ledet klubbens andre galácticos – prosjekt under Florentino Pérez. Navn som Cristiano Ronaldo, Xabi Alonso og Kaká ble hentet. Pellegrini brøt klubbrekorden for antall ligapoeng, med 96.
Sesongen etter tok han over Málaga i november. Sesongen deretter endte med fjerdeplass i La Liga – enda en klubbrekord. Det kvalifiserte dem til mesterligaen, hvor imponerende forestillinger førte dem til kvartfinalen.
Nesten gull
Slikt fortjener applaus. Pellegrini brøt rekorder i samtlige tre klubber. Han tok Villarreal og Málaga til nye høyder. Men utenom en lite respektert Intertoto-cup fra 2004, ble trofékabinettet stående tomt.
Han kom nær store titler. Men når det virkelig gjaldt, hadde lagene hans en tendens til å svikte.
Villarreals ferd mot mesterligafinalen i 2006 ble stoppet av Arsenal. Spanierne hadde tapt 1–0 i London, men storspilte i returoppgjøret.
De hadde 10 skudd, Arsenal ett. Store sjanser ble brent. Det stod 0–0 etter 89 minutter. Da fikk Villarreal straffespark. Og Riquelme bommet.
I Real Madrid holdt selv ikke 96 poeng til seier i La Liga. Pep Guardiolas Barcelona vant med 99 i en sesong hvor Pellegrini tapte begge clásico-kampene. Katalanerne var gode, men én clásico-seier hadde gitt Pellegrini gull.
Málaga møtte Dortmund i mesterligaens kvartfinale i fjor. Etter 0–0 i Spania ledet Pellegrinis lag 2–1 i Tyskland etter 90 minutter. Så feilberegnet Martín Demichelis en heading. Dortmund utlignet.
Men selv 2–2 ville vært nok til avansement. Likevel: tre minutter på overtid scoret Dortmund igjen, med et mål som burde vært annullert for offside.
Trenden fortsetter
Med litt godvilje kan man skylde slikt på uflaks. Marginer går imot, enkeltspillere har ikke dagen, presset blir litt for stort.
Men tendensen har fortsatt i Manchester City. Mot Chelsea på Stamford Bridge stod kampen på 1–1 etter 89 minutter. Da oppsto en misforståelse mellom Joe Hart og Matija Nastasić. Fernando Torres kunne legge ballen i det åpne målet. 2–1.
På Anfield, etter en svak åpning, hadde City kjempet seg tilbake til 2–2. Med 12 minutter igjen sleivet Vincent Kompany en enkel klarering rett til Philippe Coutinho. En ny nøkkelkamp ble tapt.
Tre dager senere surret City bort en tidlig ledelse hjemme mot Sunderland. Det ble 2–2. City har nå tapt fem poeng på to kamper. De er avhengige av at Liverpool snubler.
Historien kan gjenta seg. Selv om Pellegrini vant Ligacupen, vil det trofeet være en trøstepremie om ligagullet glipper. Gjennom hele sesongen har City imponert med underholdende fotball og storslagne seiere. De har lenge vært favoritter.
Men mot slutten kan Pellegrinis lag kollapse igjen.
Professortype
Det snakkes ofte om vinnertyper i fotball. Personligheter som utstråler en vilje og en vinnermentalitet som er så sterk at den smitter over på spillerne. Personligheter som gjennomsyrer klubbhierarkiet med sin driv og motivasjon til å løfte trofeer.
Personligheter som, for eksempel, Sir Alex Ferguson.
Slike trenere virker ofte heldige. De har gode og dårlige dager, men vinner til slutt. Men når dette gjentar seg gang etter gang, handler det ikke lenger om tilfeldigheter. Det handler om innstilling og mentalitet.
Det siste tiåret har Pellegrini vært det motsatte. Han har mange gode dager, men vinner ikke. Han står i fare for å bli kategorisert sammen med Arsène Wenger som en professortype som ofte frustreres i sin jakt på store titler.
Ingen unnskyldninger
Spørsmålet er om Pellegrini tilfører den riktige mentaliteten. Etter 2-2-kampen mot Sunderland sa han at spillerne var slitne.
– Mentalt sett var det veldig vanskelig å spille denne kampen etter Liverpool. Akkurat nå handler det mer om mental trøtthet enn fysisk trøtthet.
Dette er Pellegrinis ansvar. Det er han som må tilføre den riktige tankegangen, motivere troppen – som er Storbritannias sterkeste – og sende dem ut på banen med klart sinn. Det er en fundamental oppgave i den lange jakten på et ligatrofé. Om Liverpool vinner sine resterende tre kamper, vil Pellegrinis nesten-trend fortsette.
Ingen forventet at Villarreal og Málaga skulle nå mesterligafinalen. Og Real Madrid tok tross alt 96 poeng. I Spania fortjente Pellegrini sympati.
Det samme kan ikke sies her.
