Er Fàbregas verdt strevet for Conte?

Sommeren 2014 tok Sam Allardyce og José Mourinho del i Soccer Aid, en veldedighetskamp hvor fotballegender og kjendiser møtes til dyst for å samle inn penger til UNICEF.

Slike anledninger foregår vanligvis i en avslappet atmosfære. Men på en trening like før kampen kviknet Mourinho til.

Portugiseren hoppet og slo knyttneven i luften. Senere fant Allardyce ut hvorfor:

Chelsea hadde nettopp kjøpt Cesc Fàbregas.

Så viktig var katalaneren for laget. Mourinho visste at de sårt trengte kreativitet på midtbanen, og ett år senere – og 18 målgivende fra Fàbregas – var Chelsea seriemestere.

Nøkkelen var at Mourinho fant en passende rolle til playmakeren.

Nå er et av de store spørsmålene om Antonio Conte kan klare det samme.

Begavet slange

Forutsetningene er annerledes enn for to år siden. Fàbregas har nettopp vært gjennom en fryktelig sesong, hvor han ble ansett som et av symbolene på Chelseas håpløse tittelforsvar under Mourinho.

Kampen etter at Mourinho hadde blitt sparket, ble han buet av egne fans på Stamford Bridge. En av klubbens egne sikkerhetsvakter kalte ham en «slange».

Kun de siste månedene av sesongen viste Fàbregas tegn til kjente takter.

Men Chelsea kan trenge ham i toppform nå. Utenom begavede, men spinkle Oscar, som sjelden har blitt brukt dypt på midtbanen, har stallen kun ballvinnere sentralt: Nemanja Matić, John Obi Mikel og nyinnkjøpte N’Golo Kanté.

Fàbregas har en ro, ballsikkerhet og oppfinnsomhet som få andre kan matche.

Om det kun handlet om tekniske ferdigheter, hadde han vært selvskreven i laget.

Cesc passer ikke Conte

Problemet er bare tempoet. Fàbregas er treg og blir ofte forbiløpt, noe som skaper undertall i farlige soner. Kun én spiller slapp motstandere forbi seg oftere forrige sesong.

Utfordringen er derfor å innlemme ham i et system uten at laget blir sårbart.

Det hjelper ikke at Conte vanligvis liker en annen type spiller: Den som løper og slåss mye. Han vil ha blod, svette, tårer. Lagene hans spiller med høy intensitet og slår gjerne kjapt i lengderetning. Da han rykket opp til Serie A med Siena i 2011, brukte han et hurtig 4-2-4-system.

Conte stoler også mindre på individuelle ferdigheter. I stedet for å overlate kreativiteten til spillerne, øver han inn faste bevegelsesmønstre på forhånd, slik at spillerne kan utføre angrepene i blinde.

Slikt passer ikke Fàbregas spesielt godt. Men så finnes det også unntak.

Pirlo-eksempelet

For Conte er også fleksibel. Det mest relevante eksempelet er hvordan han fant en rolle til playmakeren Andrea Pirlo i Juventus.

Pirlo hadde blitt hentet gratis til Juventus fra AC Milan sommeren 2011, da Conte kom. Det første som slo Conte var å bruke 4-2-4-systemet fra Siena.

Men det fungerte ikke fordi det krevde at Pirlo dekket store rom sentralt. Han var 32 og hadde aldri vært særlig mobil; det var klart at han trengte hjelp. Conte fant omsider en løsning: En 3-5-2 hvor Pirlo lå foran forsvaret, og bak to energiske indreløpere.

Han ble dermed mer «beskyttet». Han fikk andre til å ta seg av løpingen.

Juventus vant tre strake ligatitler med Pirlo i den rollen, og overgangen har blitt ansett som et av de største kuppene i italiensk fotball.

Teknikk og kraft

Dette er en interessant bakgrunnshistorie for Contes bruk av Fàbregas. Han og Pirlo er sammenlignbare: Pirlo ligger dypere, men begge er tekniske, statiske genier som bør spilles sammen med mer dynamiske spillere.

Som Pirlo, har Fàbregas kapasiteten til å spille lange, presise pasninger i bakrom, noe som kan bli en viktig del av Contes direkte spillestil.

Chelsea har duellsterke spillere som Kanté og Matić, så en balanse mellom teknikk og kraft bør kunne finnes.

Ingen kan beskylde Conte for ikke å ha prøvd. I sesongoppkjøringen brukte han både 4-2-4 og 4-3-3 med Fàbregas sentralt for å finne en løsning.

Men før kveldens kamp mot West Ham hersker det fortsatt tvil om hvor Fàbregas vil spille – samt om han vil spille i det hele tatt.

Taktiske eksperimenter

Begge systemene Conte prøvde hadde fordeler og ulemper. Chelsea slo Liverpool 1–0 i USA med 4-2-4, men var svake offensivt og scoret kun via dødball.

Avstandene var enorme mellom spillerne. Trekkene de hadde øvd på så ikke ut til å sitte ennå.

Mot Milan endret Conte systemet. Nå var det 4-4-2, med Fàbregas og Matić sentralt. Litt etter pausen byttet Chelsea om til 4-3-3. Fàbregas fikk ikke Pirlo-rollen, men var høyre indreløper, mens Kanté lå dypt og Matić var venstre indreløper.

I den siste kampen Chelsea spilte, mot Werder Bremen, brukte Conte 4-3-3 fra start. Nå var Oscar indreløper, mens Fàbregas var benket.

Etter pausen spilte de to sammen, mens Kanté lå like bak.

Den tapte dimensjonen

Hvordan skal dette tolkes? Muligens som at Conte enten har vraket sitt 4-2-4-system, eller lagt det på is. Systemene som brukes i siste treningskamp er ofte en indikasjon på hva som kan forventes i sesongens første offisielle oppgjør, og i Contes tilfelle betyr det 4-3-3.

Skuffelsen for Conte er at dette gir ham én spiss. Både med Siena, Juventus og Italia hadde han effektive spisspar som jobbet tett sammen, mottok oppspill og fikk andre med i angrepene.

Hele denne dimensjonen rives bort med 4-3-3.

Samtidig så Chelsea bedre ut mot Werder. Det viktigste av alt er kanskje at Conte ikke har midtbanespillere som er energiske nok til å passe 4-2-4. Han har kun Kanté.

Dette forklarer igjen hvorfor Chelsea har blitt lenket til Romas midtbanemotor Radja Nainggolan.

Enn så lenge kan Conte kun bruke de spillerne han har. Og med Fàbregas og Oscar i stallen må man nesten bruke tre sentrale midtbanespillere.

Verdt strevet?

Dette gjør midtbanen til den mest uforutsigbare lagdelen i forkant av Contes debut. De fleste forventer en 4-3-3 med Kanté sentralt, mens noen har nevnt 4-2-3-1.

Utover det vil enten Matić, Oscar eller Fàbregas benkes.

Fàbregas kan bestemme sin egen skjebne her. Likesom Conte fant plass til Pirlos kreativitet innenfor en stram lagstruktur i Juventus, vil Fàbregas få en viktig rolle om Conte føler han er god nok til å bygge laget rundt ham.

En gjentakelse av forrige sesongs prestasjoner er åpenbart håpløst, samme hvilken posisjon han får, men om han nærmer seg toppform, kan han utkonkurrere Oscar.

Forutsetningene er til stede, da Matić og Kanté kan komplementere Fàbregas fint. Spørsmålet er om Conte føler at han er verdt strevet.

Det første tegnet kommer mot West Ham i kveld.