Han har over 100 landskamper, både gull og sølv fra den svenske hockeyligaen, og har fått prisen som Norges beste hockeyspiller to ganger – men det norske seriegullet har manglet i premieskapet til Mats Trygg (42).
Det endret seg søndag.
– Der satt den endelig!, sier 42-åringen til NRK noen minutter etter at seriegullet er i boks.
– Tenkte det aldri kom til å skje
Vålerenga ble smadret 1–6 da de hadde muligheten til å sikre seriegullet mot Stavanger på hjemmeis sist uke, men borte mot Stjernen hadde hovedstadslaget kontroll, og vant til slutt 5–2.
Et etterlengtet seriegull for Trygg.
– Det er jo første gang jeg vinner i Norge, og bare andre seriegullet på seniornivå, så det skjer ikke så ofte det her. Man må nyte det da man kan, sier han.
Landslagsveteranen flyttet hjem til Norge for å spille for Lørenskog i 2013. Målet var klokkeklart: Vinne trofeer. Men det ville seg aldri på Romerike.
– Mot slutten der tenkte jeg at det aldri kom til å skje, avslører han.
Og da Lørenskog endte opp med å miste eliteserielisensen på grunn av økonomiske problemer sto plutselig Trygg overfor et valg. Satse videre med en 42 år gammel kropp, eller legge fra seg hockeykølla for godt.
– Jeg vurderte absolutt å legge opp, men så kom Vålerenga på banen ganske fort. Jeg rakk egentlig ikke tenke på å gi meg, og jeg angrer ikke på det nå, sier forsvarsspilleren som står med 20 målpoeng denne sesongen.
Vålerenga endte gulltørken
I 1961 kunne Vålerenga løfte sitt første ligatrofé, og siden har det ikke gått mange år mellom hver triumf. Dermed var den relativt korte seierstørken på fem år uvant kost for Vålerenga-fansen. Sist de vant var i 2014, men søndag kunne Oslo-laget nok en gang kalle seg seriemester i norsk ishockey.
Nå er neste mål å ende en ti års NM-tørke. Sist Vålerenga tok hjem «bøtta» var i 2009, og det er også et trofé Trygg mangler på peishylla.
– Hvis det skjer får jeg sette meg ned og tenke litt. Det hadde vært en perfekt slutt på karrieren, sier 42-åringen, som likevel innrømmer at han ikke føler seg ferdig.
– Tro det eller i. Jeg føler jeg har mer å gi, og det er motiverende å få drive med noe jeg elsker. Jeg føler meg heldig som fortsatt kan gjøre det i en alder av 42.