En tilfeldig berøring endret alt for OL-helten

– Jeg har ikke engang ord som kan beskrive det akkurat nå, hvor spinnvilt det er å gå fra høydepunktet i min karriere til å finne ut at jeg har kreft, sier Kikkan Randall.

NRK møter henne i New York 31. oktober, men det er på ingen måte der og da denne historien starter. Det er forresten ikke så godt å si akkurat når og hvor den starter, men la oss begynne i Pyeongchang 21. februar i år.

Den amerikanske veteranen Kikkan Randall skal, litt overraskende, ut i sitt siste mesterskapsløp, 16 år etter at hun OL-debuterte på hjemmebane i Salt Lake City. Overraskelsen er ikke at det er hennes siste, men at hun faktisk er valgt til å gå lagsprinten sammen med Jessica Diggins.

Randall har ikke hatt noen god sesong, og har dessuten slitt med et tretthetsbrudd. Hun kunne like gjerne blitt vraket, men får sjansen basert på mistanke om gryende form, solid erfaring og en mentalitet som mange ganger før har skremt vettet av konkurrentene.

I 2013 tok Randall og Diggins USAs første VM-gull i langrenn, da de vant lagsprinten i Val di Fiemme. I Pyeongchang er den store drømmen å ta amerikanske kvinners første OL-medalje i langrenn.

Det umulige mulig

Helst vil de ha gull, naturligvis, men gull og sølv virker kjørt allerede før start. Seiersduellen skal stå mellom Norge, med Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla, og Sverige, med Charlotte Kalla og Stina Nilsson. Det skal egentlig ikke være mulig at USAs utfordrere henger på de meritterte skandinavene.

Men i idrett er det tilsynelatende umulige noen ganger mulig – og motsatt.

For det som viser seg umulig, er å riste av seg Kikkan Randall. Bjørgen og Kalla prøver alt de kan i hver eneste kneik på de tre etappene. Det nytter ikke.

Det er siste gang Randall har på seg de amerikanske stafettsokkene, det er det siste viktige skirennet i hennes liv og hun er som besatt på å sette sin arvtaker i en best mulig posisjon før ankeretappen.

Da Diggins sendes ut omtrent likt med Falla og Nilsson ved siste veksling, ligger sensasjonen i lufta.

Diggins er ikke normalt bedre enn dem i en sprintkonkurranse, men i en lagsprint med tre etapper er det annerledes. Utholdenhetskapasitet betyr mer. Og den siste nedoverbakken, med den krappe svingen inn på stadion, er som skapt for Diggins’ kattemyke utforteknikk.

– En drøm som ble virkelig

Kikkan Randall må se det på storskjermen før hun tror det er sant. OL-gull til USA.

I langrenn.

– Det var en fantastisk tilfredsstillelse for meg. Jeg hadde jaktet på det i hele min karriere. Å endelig bevise at vi kan være best i langrenn, og tanken på hvor mye det betyr for støtten hjemme i USA, det var en drøm som ble virkelig. Jeg kunne ikke ha skrevet historien bedre, sier Randall drøyt åtte måneder senere.

Hun ble langrennsløper for å gjøre noe ingen annen amerikansk kvinne hadde gjort før henne. Det gjorde hun.

• Les også: Slik satte hun USA på langrennskartet

En av hennes norske rivaler gjennom mange år, Maiken Caspersen Falla, ble både overrasket og imponert.

– Men jeg vet jo hvor god Kikkan har vært og hva hun har i seg. Det er ved få tilfeller de siste åra hun har fått vist fram styrken sin, men i OL bare gnistret det av henne. Hun gikk som hun gjorde i sine beste dager. Det var helt fortjent at de skulle vinne, sier Falla.

Helst skulle historien vært ferdig her, med det perfekte punktum. Men dessverre var det altså bare begynnelsen.

Sykehusbesøk

8. mars er Randall i Oslo. Om tre dager skal hun gå sin aller siste tremil i Holmenkollen.

Denne dagen tar Randall med seg både gullmedaljen fra Pyeongchang og flere av lagvenninnene, deriblant Diggins, til Radiumhospitalet. Der skal de møte kreftpasienter og trene sammen med dem i det såkalte «Pusterommet».

Kikkan Randall vet hva hun går til. Det er tredje året på rad hun er, og hun kaster ikke bort tiden.

«Har dere lyst til å være med på en olympisk treningsøkt?» spør hun, og så setter hun i gang uten å vente på svar. I løpet av tre kvarter simulerer kreftpasientene kunstløp, curling, skihopp, utfor og en rekke andre vinterolympiske grener.

– Elektrisk! Det er det, faktisk. Alle gliser fra øre til øre. Det er stjerner i øynene på alle sammen. På de amerikanske skijentene også. De syns det er fantastisk. Genuint. Ektefølt, med hjerte. Vi digger dem, sier Helle Aanesen.

I 2007 startet Aanesen organisasjonen «Aktiv mot kreft» sammen med Grete Waitz, løpedronningen som tapte sin kamp mot kreften i 2011. Det er denne organisasjonen som står bak pusterommene ved en rekke norske sykehus.

Svaret som lot vente på seg

Organisasjonens formål er nettopp å aktivisere kreftsyke, samt å bidra til forskning på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og muligheten for å bli frisk.

Hvert år deler de også ut en pris til en person som har gjort noe ekstra for å inspirere kreftsyke til å holde seg i aktivitet. Helle Aanesen bestemmer seg for å nominere Kikkan Randall, som også har engasjert seg i kampen mot kreft i USA.

På et møte i april vedtar et enstemmig styre at det er nettopp Kikkan Randall som skal motta prisen i 2018.

– Jeg dro hjem fra styremøtet i New York og skrev en e-post til Kikkan om at vi hadde nominert og valgt henne. Jeg tror hun misforsto, for jeg fikk til svar at hun syntes det var hyggelig å bli nominert. Jeg skrev tilbake at «nei, vi har også valgt deg, håper vi ser deg i New York 31. oktober», forteller Aanesen.

Denne gangen tar det tid før hun får svar. Da svaret kommer, beklager Randall at hun ikke har svart før. Det har imidlertid en forklaring.

Den nybakte olympiske mesteren er blitt diagnostisert med «early stage breast cancer», står det i svaret.

En tilfeldig berøring

Kikkan Randall er selv blitt rammet av brystkreft.

– Jeg var helt ordløs. Det er nesten ikke til å fatte – en utøver i sin beste alder, tre måneder etter at hun hadde vunnet OL-gull, sier Helle Aanesen.

Ikke lenge etter får også resten av verden vite om kreftsykdommen. Så fort hun selv fikk oversikt over situasjonen, bestemte Kikkan Randall seg for å være helt åpen om det som hadde skjedd:

Sammen med sin kanadiske ektemann Jeff og sønnen Breck sto hun midt oppi en flyttesjau. Flyttingen fra Alaska til Canada var lenge planlagt. Kikkan skulle starte i ny jobb i organisasjonen «Fast and female».

Hun sto på badet og gjorde det sedvanlige kveldsstellet da livet brått og brutalt ble snudd på hodet.

– Jeg kom tilfeldigvis borti mitt høyre bryst og kjente noe som føltes hardt. Jeg visste at hvis du kjenner noe, så bør du sjekke det med én gang. Det var en søndagskveld, og det bekymret meg at jeg ikke kunne gjøre noe med det før neste dag, forteller hun.

Hun hadde ikke tålmodighet til å vente, og dro til en klinikk der det ikke var nødvendig å bestille time. Legens umiddelbare respons var at det neppe var noe å bekymre seg over for en så ung og person i så god form.

Ikke til å tro

Randall ble likevel tatt på alvor og undersøkt grundig. De endelige prøveresultatene kom da hun og ektemannen var i Sverige for å feire bryllupet til de svenske langrennsstjernene Anna Haag og Emil Jönsson.

Hun holdt det for seg selv til bryllupet var over, ville ikke ødelegge stemningen for brudeparet.

– Først kunne jeg nesten ikke tro det, og frustrasjonen kommer fordi du føler du har gjort alle de tingene de sier du skal gjøre for å unngå kreft. Hvordan kunne det skje? Men det er en av de tingene i livet du rett og slett ikke kan kontrollere, erkjenner hun.

Kikkan Randalls sunne livsstil kunne ikke holde kreftsykdommen unna. Men å være i god fysisk form har definitivt gjort ting lettere etterpå.

Alle interesserte har kunnet følge behandlingen fra dag til på bloggen hennes.

På «Kikkan-måten»

Etter seks runder med cellegiftbehandling, kunne hun reise til New York for å motta prisen fra Aktiv mot kreft i forbindelse med New York maraton.

– Jeg ønsker å være åpen og ærlig om hva som foregår i livet mitt, og synes det er viktig å vise både opp- og nedturene. Og jeg håper å kunne inspirere mennesker til å være aktive gjennom kreftbehandling, gjennom de tøffe kampene og gi dem tro på at «hei, det kommer til å bli ok, jeg skal komme meg gjennom dette», forklarer hun.

– Hun har virkelig taklet det på Kikkan-måten, på ingen som helst annen måte. Det er ei dame som alltid har et smil rundt munnen, som alltid byr på seg selv og som alltid gir 110 prosent. Og det ser ut som hun har gjort akkurat det samme i kreftkampen, sier Maiken Caspersen Falla.

Det store bildet

Etter at NRK møtte henne i New York, har Kikkan Randall vært igjennom en operasjon. Svulstene ble fjernet.

I en e-post til NRK skriver Randall at inngrepet var vellykket, og at prognosene for å bli frisk er gode når hun nå skal i gang med strålebehandling, før hun spør om snøforholdene i Norge.

Midt i sitt livs tøffeste personlige kamp, har hun kapasitet til å tenke på det store bildet. Randall er bekymret for snøen som ikke faller og for snøen som har falt, men smelter bort.

Det er mange kamper Randall har lyst til å ta, men akkurat nå har ikke skjebnens ironi gitt henne noen valgmulighet.

Skal hun ha mulighet til å vinne andre kamper, må hun først vinne den mot kreften.

– Kanskje jeg ikke har ubegrenset tid, som jeg trodde. Men jeg skal gjøre som mye som mulig ut av tiden jeg har, fastslår Kikkan Randall.