En seier for den pinlige ærligheten 

Mannen dette dreier seg om heter Håvard Øvregård. Han er seniorrådgiver med ansvar for verdiarbeid i NIF. Han er en som uttaler seg med gjennomtenkt tyngde og troverdighet om feltene han jobber mye med. Og nå også om felt han føler han og Idrettsforbundet jobber altfor lite med.

Derfor var det ikke en tilfeldig glipp da han på debattprogrammet til NRK uttalte at rasisme er et tema som de ikke har prioritert.

Øvregård hadde bestemt seg for å svare som sant var, og med det gi temaet en mulighet til å få en mer sentral plass blant temaene norsk idrett debatterer.

Raja på hjemmebane

Mindre enn en uke senere sitter Øvregård sammen med en meget kompetent forsamling meningsbærere i en av festsalene i regjeringens ærverdige representasjonsbolig i Parkveien bak Slottet.

Stedet var naturligvis ikke tilfeldig valgt. Det var kulturminister Abid Raja som inviterte idretten til seg. Også temaet for seansen var Rajas åpenbare hjemmebane.

Reaksjonene etter Øvregårds nevnte erkjennelse var nemlig så umiddelbare og sterke at det snart gikk ut bud fra kulturminister Raja om at hele idretten skulle ettergås.

Allerede noen dager etterpå samlet han noen av de sterkeste meningsbærerne nasjonen har hatt og fått den siste tiden på temaet rasisme og idrett i sola på Operaen i Oslo:

TV2s Siri Nilminie Avlesen-Østli, som har skrevet en gripende kommentar om sine opplevelser under oppveksten på Hamar. Helseguru Yngvar Andersen, som har delt sine følelser som «ein helvetes neger med dialekt». Og den tidligere basketspiller Marco Elsafadi, som vokste opp i det tidligere Vest-Berlin, hvor han fikk føle trusselen fra nynazister bokstavelig talt på kroppen.

På veien fikk vi også et slagord: #barestopp.

Hvordan det skulle tolkes og brukes fremsto umiddelbart som noe uklart. Det skulle ikke gå lang tid før det ble mer forståelig.

Tid for «task force»

Hvis noen var i tvil om hvem som styrer prosessen, ble den raskt fjernet av en sjeldent klar kulturminister. Utålmodigheten med idrettens egne prosesser var overtydelig. Det samme var ønsket om å kunne få resultater mye fortere enn det idrettens egen rapportering ville kunne føre til.

Derfor satte han der og da ned det han kalte en «task force». Formelt er vel dette det man kaller en arbeidsgruppe. Men det er neppe tilfeldig at det internasjonale navnealternativet ble valgt. Dette skal utstråle noe annet enn utvalgene i idretten selv.

Det vi inntil videre kan kalle den hurtig arbeidende gruppen skal ha sine forslag klare allerede til 1. september – og helst før, som Raja understreket. Det er samtidig som den i overkant forsinkede start på normaliseringen av barneidretten.

Da trenger man også veiledning inn i det man håper skal bli en ny tid, også når det gjelder idrettens rasismeproblem.

Idrettspresidenten var taler nr. 8.

Ingen skal trenge å være stille

Om dette nå skal virke, vet selvsagt ingen. Men i løpet av to drøye måneder får vi i hvert fall en indikasjon. Den type tidshorisonter er sjeldne i prosesser som involverer offentlige eller halvoffentlige arbeidsgrupper.

Derfor er det lettere å få en slags tro på en «task force» som denne.

Dels fordi Abid Rajas naivistiske rastløshet er mye bedre tilpasset denne type prosesser enn eksempelvis utforming av økonomiske kompensasjonsordninger for idretten. I tillegg til at hans engasjement virker mye mer ektefølt og personlig enn andre steder.

Men mest av alt fordi Raja i sin «task force» har samlet en gjeng personligheter med idrettstilknytning, personligheter som på unik måte har klart å åpne opp om sine følelser rundt temaet – siden drapet på George Floyd satte i gang prosesser ingen kunne sett omfanget av i en hel verden.

Dette er fortellinger om hets, om utrygghet, om redsel, om det å tie og ta imot – og om det å lukke seg inne i seg selv.

Eller om å vinne, men bli bedt om ikke å synge nasjonalsangen, som bryteren Grace Bullen fortalte om. Nå vil hun snakke.

For at «ingen skal trenge å være stille».

En helt ny tid fordrer også helt nye tankesett.

Og da gir også helt nye aktører i slike prosesser grunnlaget for en reell optimisme. Og et håp om at det vi nå opplever kan bli et reelt paradigmeskifte også innen idretten. Øyne som endelig åpnes når man hører slike historier kan ikke så lett lukkes igjen.

Og da kan man ta innover seg forståelsen av idrettens potensielle kraft. Som «stedet hvor man tør å være synlig fordi man er god», som Siri Nilminie Avlesen-Østli beskrev det.

Frem med flere forbilder

Men dette kommer ikke av seg selv. Og det kreves mye mer enn en «task force», uansett hvor gode de beste intensjoner og folk faktisk er.

Kraften i det vi nå opplever er likevel så eksplosiv at det er lov til å håpe.

Og da er det kanskje lov å håpe på enda mer drahjelp. I form av idrettsutøvere med enda mer eksplosiv kraft gjennom sin status og popularitet. Forbilder som har vært stille om hva de har sett, men som nå vil slutte med det. Eller forbilder som har stått opp og gitt lagkameraten umiddelbar støtte.

Alle disse trengs nå, som Yngvar Andersen understreket i bakkant av presentasjonen i representasjonsboligen.

Der han også ga oss forklaringen vi trengte. På hva det er å #barestoppe. Som er et slags diskrimineringsamnesti. Man skal ikke bruke tiden på hva man har sagt eller gjort. Man skal bare stoppe. Og vise at man forstår – eller i hvert har vilje til å forstå.

Utenfor idrettens kontroll

Man forstår at Norges idrettsforbund har mistet kontrollen over det som burde ha vært egne prosesser. Som blir veldig tydelig der idrettspresident Kjøll som gjest hos Regjeringen er taler nummer 8.

Men kanskje er det en nødvendig vekker også for NIF.

Nå skal arbeidsgruppen bruke hjemmesommeren til å gi innspill til et nytt tankesett for idretten, som må adressere hverdagens problemer rundt rasisme.

Hvordan får man inn bevisstheten hos den enkelte trener?

Hvordan skaper man trygge varslingskanaler for dem som til nå har reagert med å lukke seg inne?

Imens har vi andre fått et nytt slagord vi endelig skjønner bruken av. Og en task force med medlemmer som har fortalt så mye at de absolutt ikke kan stoppe.

Inkludert han som frivillig valgte å ta smellen for noen avgjørende setningers pinlig ærlighet. Én uke senere vet Håvard Øvregård fortsatt neppe helt hva som traff ham.

Abid Raja vet det. Han som endelig var på hjemmebane.

Og som ga oss sin task force.

Etter at den engasjerende presentasjonen i Parkveien så var slutt, ble deltagerne stående igjen en stund i festsalen og utveksle erfaringer og smile.

Stemningen var så rolig og gemyttlig at man en liten stund trodde man kunne ha med en vanlig arbeidsgruppe å gjøre. Hadde vi nå ikke visst bedre.