Omtrent samtidig som Norge tok sine siste to gull i sommer-OL, i London i 2012, snakket en bare 18 år gammel Blummenfelt med Bergens Tidende og skisserte en plan så listig og så målbar at man ikke helt kunne ta den på alvor.
«Det store målet er gull i OL i 2020. I 2016 håper jeg å kvalifisere meg.»
Blummenfelt visste bedre. Etter å ha kvalifisert seg og tatt en 13. plass i Rio i 2016 har målet om OL-gull holdt seg helt til den historiske mandagsmorgenen i Tokyo fem år senere.
Norge har ikke bare fått vårt første gull i verdens viktigste idrettskonkurranse på nesten et decennium, det er også det historisk første i triatlon.
Og dette betyr på mange måter et steg inn i fremtiden for Norge som sommerolympisk nasjon. For gjennom mange tiår har våre gull kommet i det som med kjærlighet kan kalles «tradisjonsidrettene».
Norske olympiske mestere har kommet i vannsportene, padling, roing og seiling, i tillegg til håndball og friidrett og noen gledelige enkeltbegivenheter, som gullet i fotball i 2000.
Forsøkene på fornyelse
Lekene i Sydney bød også på debuten til nettopp triatlon som olympisk sport, en sport veldig godt tilpasset IOCs ønske om å fornye sommerlekene.
Daværende president Juan Antonio Samaranch hadde allerede i flere år vært aktivt på leting etter nye grener og formater som kunne modernisere lekene for å opprettholde en allerede sviktende interesse hos nye generasjoner publikum.
Prosessen har satt ytterligere fart under den nåværende president Thomas Bach, tidvis også med suksess.
Dette har brakt sporter som golf, rugby, BMX, karate, surfing og klatring på et OL-program man håper skal være med og gi lekene et nytt løft for fremtiden.
Det tydeligste symbolet for dette kom bare fire timer etter at Blummenfelt hadde tatt med seg mållinjen inn til gull, da japanske Momiji Nishya på hjemmebane ble tidenes første kvinnelige olympiske mester på rullebrett.
Nishya er 13 år gammel og på mange måter arketypen på den type utøvere IOC nå ønsker å assosieres med, de som har sine følgere på TikTok og YouTube i veldig mye større grad enn på lineære tv-skjermer verden rundt.
I den kategorien befinner nå også på et vis bergenseren Kristian Blummenfelt seg.
Fordi det han nå er olympisk mester i er en del av den nye tiden for sommer-OL.
Ekstremsporter har blitt stadig mer populære de siste tiårene, særlig i Europa og USA. Historien om triatlon i nyere tid startet på romantisk vis på Hawaii.
Etter mange år med konflikter rundt forskjellige forbund og formater, har man kommet til en konsensus, i sterk grad preget av tilværelsen som OL-gren.
Tiden løper ut for noen av tradisjonene
Dagens triatlon har derfor OL-malen, med 1500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp, som standard, mens det som er kjent som den klassiske Ironman-utgaven, med 3800 m svømming,180 km på sykkelsetet og til slutt et fullt maraton-løp, nå er langdistansen.
Med sine varierte belastninger og en total løpstid omtrent som en femmil på ski, er OL-triatlon likevel en kraftprøve mer enn god nok, særlig under klimatiske forhold som de i Tokyo.
Den nybakte olympiske mester kastet også opp til slutt, som langt fra en noe nytt i slike sammenhenger. OL dreier seg jo tross alt fortsatt mest av alt om tradisjoner.
Og tradisjonene vil i det store og hele leve videre. Men noe må vike for at fremtiden skal få plass. Det er derfor større sjanse for at sporter som triatlon i fremtiden vil bli vanligere for oss å se frem til enn vektløfting og gresk-romersk bryting, hvor Norge har hatt en rekke store, olympiske stunder.
Nå venter vi bare på neste fremtidsmål fra vår historiske mester. Men historien viser nå hva vi kan håpe på når det kommer. Etter at 27-årige Kristian Blummenfelt tok gull på dagen 3 år før OL i Paris starter.
Og kan med det kalle seg vår første moderne olympiske mester.
I hvert fall nesten.
Han er den første mannlige norske gullvinner i det som kan kalles de «nye olympiske øvelsene».
Men terrengsykkel er strengt tatt også en av disse.
Der vant Gunn-Rita Dahle Flesjå gull allerede i Athen i 2004.
Kvinnene først, altså. Som uansett er det mest moderne av alt.