Det var en lørdag i februar, og vi hadde for lengst vent oss til at sport gikk ganske konstant på alle rør-TV-er den søvnige, spanske ferieby hadde å vise til.
Problemet vårt var bare at dette ikke inkluderte det tre norske menn på studietur virkelig brydde oss om, i likhet med resten av nasjonen i nord.
Som ikke var et stadig mer briljant Barcelona-lag, anført av den elegante danske, Michael Laudrup, som senere samme dag skulle ta imot Sporting Gijon hjemme på Nou Camp.
Den norske nasjon var nemlig i nystemt festrus etter en rekke etterlengtede triumfer i vinter-OL i franske Albertville.
Som på denne lørdag 22. februar 1992 inkluderte Bjørn Dæhlies tredje gull, og dét på den majestetiske femmila.
Forventningene ble innfridd
Suksessen i OL i Albertville hadde kommet som en befrielse på oss, etter at lekene i Calgary fire år tidligere hadde gitt oss uttellingen vi aldri trodde var mulig for akkurat oss nordmenn: null gull.
Der langrennsløpere og hoppere tok sølv og skøyteløpere falt, enset vi knapt at vi hadde alpinister til start på den canadiske snø. Forventningene i 1988 sto rett og slett i stil med resultatene gjennom mange år.
Og de ble på ironisk vis innfridd. Blant de få norske deltagerne i alpint var en allrounder fra Bærum ved navn Finn Christian Jagge.
Man festet seg ved ham av to grunner. Dels at han nærmest var av norsk adelsslekt innen idrett, med to foreldre, Liv og Finn Dag, som hadde konkurrert på toppnivå innen tennis og alpint.
Dels at han ble kalt noe så iørefallende som Finken.
Men i løypene var han - med all respekt - mest til irritasjon for oss entusiaster foran TV-apparatene. Og for den del for den faste mann i kommentatorboksen, legendariske Knut Th Gleditsch, som åpent og direkte uttrykte sin frustrasjon over det åpenbare talentet fra Bærum, som hadde en tendens til å hekte i en port hver gang det virket som om han endelig kom til å lykkes.
Så også i OL i Calgary, der han kjørte ut i tre av fire disipliner.
Finkens første verdenscupseier
Etter dette bestemte Finken Jagge seg for å spisse arbeidet mot å bli en ren spesialist i slalåm.
Det skulle likevel gå nesten en ny olympiade, som fireårsperioden mellom lekene heter, før vår resignasjon over Finn Christian Jagge nærmet seg noe som plutselig kunne minne om olympiske drømmer.
I desember i 1991 vinner han sin første verdenscupseier i italienske Madonna d’Campiglio, 9 hundredeler foran hjemmefavoritten Alberto Tomba. Slikt smertet det italienske ikon.
Tomba var verdens i særklasse beste alpinist på denne tiden – og storfavoritt i de tekniske disiplinene foran det snart forestående OL.
Å tape på hjemmebane for en norsk outsider var ikke i Tombas planer.
I neste slalåmrenn i verdenscupen var da også balansen gjenopprettet. Selv om Finken igjen var på pallen i Kranjska Gora i januar, var han på tredjeplass, to hele og overlegne sekunder bak den suverene karismatiker Tomba.
Et norsk flagg på en grå bygning
Da det er klart for OL i 1992, vinner Alberto Tomba storslalåm, med vårt unge stjerneskudd Kjetil André Aamodt på bronseplass.
Igjen står bare favorittøvelsen slalåm. Veien til å gjenta den olympiske dobbel fra fire år tidligere virker åpen for unikumet fra Bologna.
Det er dette historiske sportsøyeblikket tre norske studenter prøver å få med seg en regnvåt og kald lørdag i den spanske ferieby i 1992.
Ingen av oss har tanker om flere norske triumfer i Albertville, på denne lekenes nest siste dag.
Vandrende blant de tunge, usjarmerende betongblokkene ned mot den hvite kyst, er vi på vei til å miste håpet om å oppleve glimtet av snø, da min venn Petter plutselig ser et norsk flagg på en grå bygning.
– Resultatlisten er absurd lesning
Vår særdeles begrensende spanskkunnskaper forteller oss at dette er et norsk aldershjem. Men det virker fullstendig forlatt. Ikke ett menneske er å se i lange, dunkle korridorer.
Før vi til slutt hører suset. Og runder hjørnet til det som ser ut som en kantine. Den er full av senger og rullestoler og hvite sykehusantrekk. Og sikkert 50 mennesker, samtlige av dem norske pasienter i alle aldre over 75 samt deres spanske pleiere.
Ingen enser de nyankomne bakerst i lokalet, i forsamlingens intense konsentrasjon om en skjerm på rundt 18 tommer på et bord i det sterile lokalet.
Skjermen viser Norges statskanal på sprukken satellittoverføring- og forjettet, olympisk snø.
Og det er straks klart for andreomgangen i slalåm. Resultatlisten er absurd lesning for de nyankomne. Finn Christian Jagge fra Norge leder. Og han leder klart.
Avstanden ned til storfavoritt Tomba er på utrolige 1,58 sekund.
Men ingen tror fortsatt dette kan holde. Finken har aldri lyktes når det virkelig teller. Og Tomba har kjørt inn større avstander enn dette allerede før mellomtid.
Norge har aldri vunnet OL-gull i slalåm
Men summingen er ikke til å ta feil av.
Blant generasjonen som opplevde våre to største nedturer i olympisk alpint. Da Erik Håker falt fra ledelse i storslalåm i Japan i 1972. Og da Haakon Mjøen ble disket fra OL-gullet i akkurat slalåm i Grenoble fire år tidligere etter å ha kjørt feil i en port.
Nå skal Finken gi oss revansjen i de samme fjellene 24 år senere. Norge har aldri vunnet OL-gull i slalåm.
Men Tomba kjører en andreomgang som bare han egentlig kan. Og som vi nordmenn frykter. Smilet langs reklameskiltene i målområdet i det han ser opp på resultattavlen er ikke bare sedvanlig lysende.
Det utstråler olympisk triumf. Og kan man klandre ham. Den eneste som kan hindre ham, er en jevngammel nordmann som kun har virkelig lyktes en eneste gang i karrieren.
Nå følger en hel vinterverden hans kamp mot den italienske overmakten. Til mellomtid er også nesten hele forspranget oppskriftsmessig spist opp. Men Finken Jagge fra Bærum holder fokuset på imponerende vis.
– En jubel man aldri trodde fantes i slitne kropper
Og de siste portene passeres i noe som fremstår som sakte film, hvilket strengt tatt virker helt naturlig på et norsk eldresenter i Spania.
Men jubelen i det Finken passerer mål er en kollektiv forløsning man aldri trodde fantes i slitne kropper. Det utenkelige har skjedd. På norsk radio sprenger kommentator Unni Anisdahl diskantene der hun skriker «herlig fred».
Finken er olympisk mester i slalåm.
Mannen som var gjort til latter etter sine utkjøringer har gjort det ingen trodde han - av alle - kunne. Det ingen nordmann har klart før ham.
Dét det italienske ikon Alberto Tomba ikke tror er mulig, der han skuffet og vantro bøyer hodet i målområdet, før han går bort for å gratulere den norske sensasjon.
I målområdet er Finken begeistret på sitt helt egne vis. Bredt smilende, men samtidig sjeldent og velartikulert analyserende.
Norsk idrettshistorie
Finn Christian Jagges OL-gull blir betegnet som den største norske alpintprestasjonen noensinne av mannen som har flest av slike, Kjetil André Aamodt.
Denne lørdagen i Benidorm tror jeg han forlenget livene til et helt norsk eldresenter.
Mens bløtkaken kom på bordet, sniker tre studenter seg ut i regnet i Benidorm.
I vissheten om at vi hadde opplevd norsk idrettshistorie – på et sted man aldri kunne forutsett at slike unike øyeblikk skulle oppleves.
Og i evig takknemlighet til en smilende fyr fra Bærum som aldri skjønte å gi opp.