30 år siden rekordløpet – Kristiansen er fortsatt irritert

– Jeg nådde ikke de to største målene jeg hadde håpet å nå, å løpe under 2.20 på maraton og under 30 minutter på 10.000 meter. Det er forferdelig surt, sier Ingrid Kristiansen (59).

Det er nå nøyaktig 30 år siden hun satte sin personlige rekord på maraton, 21. april i 1985. Vinnertiden i London var også verdensrekord – en rekord som skulle bli stående i nokså nøyaktig 13 år.

Når Kristiansen tenker tilbake på den magiske dagen, husker hun at hun både fysisk og mentalt var godt forberedt. Verdensrekord var det soleklare målet, og etter at hun først kom til start, var det egentlig aldri tvil om at hun skulle klare det.

Men før start var det turbulens.

– Jeg løp VM i terrengløp fjorten dager før. Der jeg dessverre ble nummer tre. Så fikk jeg kjempeproblemer med friidrettsforbundet, fordi jeg hadde tatt på meg feil drakt på premieutdelingen. Det var nesten så jeg ikke fikk stille i London, erindrer Kristiansen.

Inspirert av lapp og bilder

Hun kom til start. Og der hun sto på startstreken, var det med et klart bilde av fem sifre for sitt indre øye: 2.23.46. Verdensrekorden som tilhørte amerikanske Joan Benoit.

Tiden hadde Kristiansen brukt ekstremt bevisst inn mot løpet.

– Jeg bodde stort sett hjemme i Norge det meste av året og sprang veldig mye på tredemølle om vinteren. Da hadde jeg bilder av mine hardeste konkurrenter foran meg, så jeg så på bilder av Grete Waitz, Joan Benoit, Rosa Mota og Lisa Martin. Og så hadde jeg verdensrekorden for damer foran meg. Hver gang jeg sprang på mølla, så jeg på den, og så sa jeg «den skal jeg slå», forteller hun til NRK 30 år senere.

Det var Willi Railo som hadde satt henne på sporet av den mentale taktikken – som skulle vise seg å være særdeles effektiv.

I New York Times 22. april 1985, står følgende å lese: «Ingrid Kristiansen of Norway, tiring over the final stages, held on tenaciously today and won the London Marathon for the second consecutive year. Her time of 2 hours 21 minutes 6 seconds established a world best.»

– Slappet litt av

Ifølge avisen tjente Kristiansen 75.000 dollar på seieren, en av de største premiene i maratonhistorien.

– Jeg startet med friskt mot. Jeg hadde faktisk to mannlige løpere med, som egentlig ikke var maratonløpere, men som var med for å være sikker på at jeg ikke ble trampet ned i starten. Han ene var med til 20 kilometer, og han andre til litt under 30. Så gjorde jeg resten av jobben sjøl, mimrer Kristiansen.

På amerikansk TV ble det gjort et poeng av at Kristiansen hadde gjort den grøvste treningsjobben på en tredemølle i sitt eget kjøkken. Det ble også gjort et poeng av hennes spesielle løpestil, med høye skuldre. Til et magasin hadde Kristiansen fortalt at den noe forknytte framtoningen ikke skyldtes hennes bakgrunn fra langrenn, men tvert imot at hun strikket så mye.

De samme kommentatorene bemerket for øvrig også det åpenbare faktum at kilometertidene gikk opp mot slutten. Og det er akkurat det Ingrid Kristiansen misliker å tenke på nå.

Det skyldtes nemlig ikke at hun var tom for krefter. Det skyldtes at målet allerede var nådd.

– I etterpåklokskapens ånd kan jeg si at da jeg med fire kilometer igjen visste at det kom til å gå veien, så slappet jeg litt av. For da hadde jeg nådd målet mitt, forteller Kristiansen.

– Burde stått 2.19.50

Igjen var det Willy Railo som påpekte det som i ettertid framstår som åpenlyst:

– Willy sa at det var veldig synd det ikke sto 2.19.50 på den lappen. For da hadde jeg høyst sannsynlig greid 2.19.50 den dagen. Sånn sett kan mental trening også være negativt, fordi tallet jeg hadde i hodet den dagen var for snilt, rett og slett, konstaterer Kristiansen.

På samme måte irriterer hun seg over at klokka krøp «helt opp» i 30.13,74 da hun satte verdensrekord på 10.000 meter på Bislett 5. juli 1986.

– Vi hadde jo nesten ikke harer på den tiden, men på Bislett den dagen, var det faktisk en hare. Problemet var at haren løp altfor sakte, åtte sekunder for sakte allerede på førsterunden. Hadde jeg hatt to-tre harer, som de har i dag, og jeg hadde vært i den formen jeg var da, er jeg ganske overbevist om at jeg hadde sprunget under 30 minutter, sier 59-åringen.

– Når måtte du innse at du ikke kom til å klare målene dine?

– Da jeg fikk barn nummer to. Barn passer jo aldri når du driver med toppidrett, men jeg ønsket jo å ha det også. Jeg var skadet etter OL i 1988, så tenkte jeg at det var greit å starte på nytt med noe annet som ga meg noe meningsfylt i tilværelsen. Men svangerskapet ble så annerledes enn det første. Det var sammenhengende oppkast i sju måneder og jeg var innlagt på sjukehuset flere ganger.

– Da jeg kom tilbake etter svangerskapet, var jeg dessverre ikke den samme løperen. Det var en sjanse å ta. Når jeg nå, i voksen alder, ser ei ung jente på 25 år, så angrer jeg ikke. Jeg ofrer gjerne 29.50 for det. Men det var tungt da jeg oppdaget at det ikke kom til å gå, innrømmer langdistansedronningen.

Håper rekordene ryker

At hun fortsatt irriterer seg over barrierene hun ikke klarte å bryte, sier nok også det meste om hvorfor hun ble så god. Faktisk så god at ingen norske kvinner har vært i nærheten etterpå på de lengste distansene.

Ingrid Kristiansen har fortsatt norgesrekordene på 5000 meter (14.37,33), 10.000 meter og altså maraton, en rekord som fyller 30 år i dag.

Kanskje lever den i 30 år til. Kristiansen er ikke akkurat superoptimist med tanke på å få fram nye løpere på hennes nivå.

– Som det ser ut nå, synes jeg ikke det ser så veldig farlig ut. Men jeg håper at den skal bli slått, for idretten bør jo gå framover. Og jeg var ikke mer talentfull enn veldig mange andre, så jeg hadde håpet at vi kunne få en norsk langdistanseløper som kunne ha slått disse rekordene. Men hva som skal til, er vanskelig å si.

Kristiansen påpeker at langrenn stikker av med de fleste utholdenhetstalentene i Norge. Hun hadde gjerne sett at noen av dem som ikke når helt opp i langrenn, hadde hoppet over på langdistanseløping i stedet – så tidlig at det fortsatt er mulig å nå toppen. Hennes egen oppskrift, altså.

Johaug-eksperiment

Sett med friidrettsøyne, har hun lekt med hypotesen om hva en langrennsløper som Therese Johaug kunne oppnådd med løpesko på beina.

– Jeg ser ingen grunn til at Johaug ikke kunne blitt verdens beste i løping. Men hun ville fått tøffere konkurranse på verdensbasis. Hvis hun plutselig skulle hoppet over nå, ville hun fått et lite sjokk. Men hadde vi hatt henne som 20-åring, og kunne bygd henne gradvis opp til å tåle den belastningen det er for beina, så hadde det vært et eksperiment det hadde vært morsomt å se, sier Kristiansen.

Det får hun neppe se. I dag kan hun dermed se tilbake på et av de største høydepunktene i en av de største norske idrettskarrierene – sin egen.