En homofil afrikaners bekjennelser

Fra og med 19. november 2022 er Fifa-presidenten offisielt en afrikansk, qatarsk og homofil migrantarbeider.

Og det var bare starten av hans rabulistiske tale før VM-åpningen i Doha.

En tale som vil påvirke vår tillit til fotballens mektigste organ i lang tid fremover.

Fotball, ikke forsoning

At Infantino er trøtt og lei av kritikken rundt VM har han lenge vært klar på.

At han skulle fremstille det slik han gjorde det nå, hadde veldig få likevel sett for seg.

Da Infantino hadde den ene, unike sjansen til å styre kritikerne i en retning som kunne endret dette VMs ettermæle, gjorde han det stikk motsatte.

Og det er faktisk litt overraskende. For han hadde en mulighet – og misbrukte den noe så grundig.

Det var en tale som var springende, den var ulogisk, den var grov, og den var mest av alt oppsiktsvekkende lite forsonende.

Forsoning er ellers et budskap som selv disse hyklerske kritikerne, i praksis oss nordeuropeere og en del amerikanere, fortsatt kunne lyttet til.

En forståelse av hva som har vært vanskelig, men at vi alle er nødt til å samles hvis det faktisk skal kunne bli endring.

Og samtidig var det som om vi hadde hørt det meste av argumentasjonen før.

Den om at man skal slutte å kritisere og heller engasjere. Den om at et VM i fotball er en av de få møteplassene som virkelig kan skape forståelser mellom mennesker – hvis man bare slutter å kritisere.

Vertskapets tale

Eller nevne de altfor mange migrantarbeiderne som har blitt sendt hjem i en kiste.

I stedet snakker han om at vi alle er «football people» og ikke vil være politikere. Det eneste problemet er at han selv til de grader er det – i posisjon, men enda mer i innhold.

Infantino driver et konstant politisk spill – og sjelden har det vært mer klønete kamuflert enn i hans tale i Doha, der han også har bodd gjennom store deler av det siste året.

Var Infantinos tale rett og slett skrevet av de qatarske myndigheter selv? Det kunne definitivt lyde slik.

Alt av retorikk var tilpasset det bildet de og deres mange og dyre PR-ansatte har ønsket å male av golfstatens eget styresett.

Likevel skal vi gi Infantino den tiltro som ligger i at dette meget vel kan ha vært noe han meget vel kan ha prestert på egen hånd.

Inkludert den helt oppsiktsvekkende innledningen.

Den om at han er homo, araber, afrikaner og funksjonshemmet. Og mer til. Infantino har sagt dette vil bli husket som tidenes VM, at det skal skape minner for en hel verden.

Det er mulig han faktisk får rett – hvis han selv skal fortsette å bidra så helhjertet som han gjorde i dag.

Det som skulle sette stemningen for en forsoning, var i stedet en tale og en retorikk som kun vil forlenge og utvide den splittelsen som har vært i forkant av VM.

Hyklere og rasister

De mektige, vesteuropeiske fotballnasjoner fremstilles som hyklerske.

Og han stoppet ikke der. Langt derifra.

De som med rette har kritisert og latterliggjort det åpenbare PR-stuntet tidligere i uka, der arrangørene kledde opp migrantarbeidere i VM-drakter og sendte dem ut i gatene som jublende fotballsupportere fra de respektive VM-nasjoner ble kalt «rasistisk».

Slik snakker en mann som vet hvor han har kjøper sine stemmer, om ikke i form av tradisjonell korrupsjon, så i stedet gjennom lovnader om støtte til utvikling, om en plass i det gode selskap.

Eller mer presist det beste selskap, skal man tro Infantino.

Og Infantino får gehør mange steder i verden for sitt syn.

Fifa har 211 medlemsnasjoner, som Infantino selv elsker å fremheve, og i et stort flertall av dem dreier dette VM seg kun om en fotballfest og kun det.

Vil Infantino derfor gjøre dette til en kulturkamp, for å sikre seg støtte fra nasjoner som også føler at den europeiske kritikken er upassende, lyktes han godt.

Ville Infantino skape en form for tillit til hvordan Fifa skal unngå så bedervede prosesser som de som har ført oss frem til dette VM, mislyktes han fullstendig.

Men jeg mistenker mer og mer at Fifa-presidenten lever veldig godt med sine prioriteringer.

For om Infantino fremstår som et sted mellom dum og ignorant i sin timelange monolog, så avslørte han også at han kan å telle.

Om det dreier seg om inntekter fra TV-rettigheter – eller sikre stemmer i neste presidentvalg.

For Infantino taler som han gjør i den trygge forvisning om at han er urørlig.

Qatar er det nye Sveits

Der han forteller sin oppveksthistorie fra et liv i Sveits som sønn av italienske immigranter. Der han ble ertet for sitt røde hår og sine fregner.

Om et Sveits, der heller ikke homofile eller kvinner fikk sine rettigheter før langt utpå 1990-tallet.

Om at utvikling tar tid.

I migrantarbeidersønn Gianni Infantinos eventyrverden er Qatar det nye Sveits.

Der ingenting blir sagt om døde migrantarbeidere eller manglende rettigheter for kvinner eller homofile.

Men hvor alt til slutt vil bli bra – bare man fokuserer på fotballen og glemmer politikken.

Infantinos homofile hjelper

Til slutt ble det klart at Infantino ikke var afrikaner likevel. Han snakket bare i bilder.

Som om vi ikke hadde forstått hans overtydelige budskap. Homofil er han heller ikke.

Det er derimot hans pressesjef, Bryan Swanson, som tilsynelatende spontant tok ordet på slutten av Fifas lett selsomme pressejippo.

Swanson fortalte tilhørerne at han er homofil, at han føler seg trygg i Qatar – og ikke minst om den private siden av Gianni Infantino offentligheten er så uheldig ikke å få oppleve.

Beklager, Bryan. Jeg tror ikke på deg. Når du sier at Infantino, denne funksjonshemmede afrikaner, virkelig bryr seg.

Som jeg trygt kan si. I min hyklerske del av verden.

Jeg er også veldig glad jeg ikke er homofil i Qatar. Og for at det bare er en måned til tidenes VM er over.