Ek Hagen om myrdramaet: – Du tenker at dette kommer ikke til å gå

– Etter en halvtime tenkte jeg at jeg måtte ringe pappa, for hvis jeg ikke noen gang skulle komme tilbake, så måtte de vite hvor de skulle lete etter meg, sier Martine Ek Hagen.

Hun legger til et «huff», fordi hun hører hvor alvorlig det høres ut. Hvor alvorlig det faktisk var.

NRK møter den 25 år gamle langrennsløperen på Lillehammer. Dagen etter sitt livs verste mareritt er hun innom brannstasjonen for å takke de som hjalp henne da uhellet var ute.

For det var virkelig alvor da Martine Ek Hagen sank ned i den høstkalde myra – og ble sittende fast.

Slik setter hun selv ord på det som skjedde:

– Jeg var på løpetur, og vi skiløpere liker jo å oppsøke tøft terreng, så jeg skulle ta en ny rute i myra. Men det var veldig vått og myra var litt mer utfordrende enn det jeg først trodde, så jeg ble sittende fast.

– Vann til halsen

Hun smiler mens hun forteller. Og hun ler. Hun har allerede en selvironisk distanse til hendelsen.

– Jeg måtte svømme. Da jeg prøvde å komme meg tilbake, hadde jeg brutt opp den myra jeg allerede hadde gått i, så da bare sanke jeg ned og satt fast. Det var vann til halsen.

– Hva tenkte du da?

– Da tenkte jeg først ikke at jeg skulle bli der så lenge. Jeg tenkte at jeg skulle klare å komme meg ut. Men da jeg hadde holdt på en halvtime, tenkte jeg at jeg måtte holde mobilen tørr, så jeg holdt drikkebeltet over hodet med mobilen oppi.

Det var da hun etter hvert ringte pappa. Mer for å opplyse enn for å be om hjelp.

– Nei, det tenkte jeg ikke på. Det var pappa som ringte etter hjelp, forteller hun.

Slik husker hun samtalen med faren:

– Da var jeg så kald at jeg egentlig bare ringte for å si fra hvor jeg var. Jeg prøvde å være kort, for jeg hadde ikke så mye strøm igjen på telefonen. Jeg prøvde å si hva som hadde skjedd og hvor jeg var, og at jeg hadde prøvd alt, men jeg kom meg ikke av flekken.

Kunne ikke bevege seg

– Trodde du at din siste time hadde kommet?

– Det blir veldig dramatisk å si det nå, og nå har det jo gått bra, men der og da var jeg så kald. En skiløpers verste mareritt er å bli sjuk, så det var kanskje det jeg var mest redd for, sier Martine Ek Hagen – og ler igjen.

– Hva gikk gjennom hodet ditt da du lå der?

– Jeg prøvde først å holde varmen. Da jeg ble hentet, hadde jeg vært der i halvannen time. Så den første timen greide jeg å bevege meg litt og prøvde å holde varmen, men siste halvtimen greide jeg det ikke. Jeg måtte bare krype sammen. Da lå jeg helt stille, for jeg greide ikke å bevege meg. Jeg bare vet at jeg aldri har vært så kald før.

– Hvilke mekanismer slår inn når du skal redde deg selv i en sånn situasjon?

– Man prøver å være positiv og manne meg opp. Det var en kamp mot deg sjøl. Først er du innom sutrestadiet, det er så kaldt og du tenker at dette kommer ikke til å gå, til at jeg prøvde å late som at jeg er i militæret. At det var en øvelse. Da følte jeg meg litt tøff igjen.

– Har du vært på militærøvelse?

– Nei, jeg har bare vært halvannen time i myra.

– Kan du tenke deg å gå inn i militæret etter dette?

– Absolutt ikke, ler Martine Ek Hagen.

Hadde pakket mobilen i plast

Til slutt kom det altså hjelp. At det var en lettelse å se redningsmannskapene, sier seg selv.

– Det var tre politimenn og to brannmenn som kom med fullt utstyr. Jeg skjønte egentlig ikke hvordan de skulle komme seg ut til meg, men de hadde sikring og tau og tørrdrakter og alt, og det gikk fint. Da jeg ble dratt i land på ryggen til han ene, da ble jeg letta.

– Visste du de var på vei?

– Ja, jeg hadde kontakt med redningsmannskapet, for de skulle spore mobilen. Heldigvis hadde jeg ti prosent strøm igjen på batteriet. Og heldigvis hadde pakket mobilen godt inn i plast før jeg løp ut. Det er jeg veldig glad for, for den var under vann, men den redda meg heldigvis.

– Husker du hva du tenkte da du var i sikkerhet?

– At endelig skulle jeg snart få varmen i meg igjen. At det gikk bra.

– Du smiler når du forteller om det, men du smilte vel neppe da det pågikk?

– Jeg kan heldigvis le av det nå, for det høres helt … Det kunne bare skje meg! Å sitte fast i myra, liksom. Men der og da var jeg ganske våt og kald og lei, sier Martine Ek Hagen – som har det med å havne i spesielle situasjoner.

– Skal fortsette å ha med telefonen

Redningsmannskapene ville kjøre henne til legevakten, men 25-åringen ville bare hjem så fort som mulig.

– Det var bare å komme seg i varmen i dusjen. Når du først har kommet deg inn, er det en morsom historie. Men telefonen gikk i ett sett. Mamma og pappa og kjæresten var rimelig redde, forteller hun.

Nå er Martine Ek Hagen takknemlig for redningsjobben som ble gjort.

– Det var helt rått. Jeg er veldig glad for at de tok seg tid til å hente meg oppi der!

– Har du lært noe av dette?

– Ja, jeg skal i hvert fall fortsette å ha med telefon når jeg løper alene, for det kan jo skje hva som helst. Og så skal jeg ikke på død og liv over de verste myrene når jeg skjønner at det ikke går!