Duellen som forvandlet engelsk fotball

Dette har ikke vært en sesong for festfotball. Selv med et Manchester City-lag som smadrer målrekorder, har ligaen som helhet blitt mer defensiv.

Antallet mål per kamp har ikke vært lavere siden 2008/09.

Og i den anledning passer det fint at José Mourinho og Rafa Benítez er tilbake. De to trenergigantene, som møtes for første gang på 10 år når Newcastle gjester Manchester United lørdag, startet en sterk tendens mot pragmatisk fotball da de først ankom England.

Det høres kanskje drøyt ut å si at to trenere påvirket hele ligaen – men det er sant. Og det var til Englands fortjeneste.

Greske trendsettere

Sommeren 2004 hadde Premier League i stor grad blitt preget av offensiv fotball. Arsenal og United herjet, men begge lakk. De foregående fem årene hadde kun Arsenals «Invincibles» sluppet inn mindre enn 30 ligamål på én sesong.

Samtidig seiret defensive lag i Europa. Hellas vant EM, Mourinho tok Porto til topps i mesterligaen, mens UEFA-cupen gikk til Valencia, som Benítez hadde gjort til La Ligas gjerrigste lag.

Så da Mourinho og Benítez ankom henholdsvis Chelsea og Liverpool samme år, tok de med seg konsepter som var uvanlige i England. I stedet for å spille 4-4-2, som alle andre, la de om til 4-3-3 og 4-2-3-1. Fysiske ballvinnere styrket midtbanene, forsvarene ble murt igjen.

Snart fulgte andre etter, og målene tørket opp.

De tre årene før Mourinho og Benítez hadde ligaens målsnitt per kamp vært 2,64. De neste tre årene falt det til 2,57, 2,48 og 2,45 – det laveste siden Premier Leagues start i 1992.

Femårstørken

Disse endringene påvirket ikke bare ligaen i de tre årene. Mourinho forlot Chelsea i 2007, og antallet mål for umiddelbart opp til 2,64, men ett år senere var det igjen nede i 2,48.

Vi snakker altså om en hel femårsperiode med usedvanlig få mål.

Skiftet var mest åpenbart blant topplagene. Chelsea slapp inn 15, 22 og 24 ligamål på tre år under Mourinho, men beholdt spillestilen hans og leverte bunnsolide 26 og 24 i etterkant.

Liverpool slapp inn 41 mål i sitt første år under Benítez, men sto så for råsterke 25, 27, 28, 27.

United forandret seg også. Før 2004 hadde de ikke kommet seg under 30-tallet på fem år. Nå klarte de 26, 34, 27, 22, 24. Det hjalp at Sir Alex Ferguson hadde skaffet seg Patrice Evra, Edwin van der Sar og Nemanja Vidić kun 18 måneder år etter Benítez og Mourinhos ansettelser.

Reduserte dette underholdningsverdien? Kanskje. Men det gjorde også topplagene bedre.

Bunnsolide Arsenal (!)

Resultatene i mesterligaen i denne perioden taler nemlig for seg selv. Før 2004 hadde England hatt ett eneste lag i finalen på 14 år. De neste fem årene skulle de ha seks finalister.

De fleste av disse seks lagene nådde finalen ved hjelp av betydelige defensive kvaliteter. Benítez førte et svakt Liverpool-lag til seier i 2005, takket være en solid lagstruktur og et par taktiske mesterverk. To år senere var de røde tapende finalister.

Innimellom nådde Arsenal finalen ved å gå 10 strake kamper uten baklengs. Det er fortsatt rekord i mesterligaen.

I 2008 møttes Chelsea og United i finalen, etter at United hadde holdt nullen over 180 minutter mot et Barcelona-lag med Ronaldinho og Lionel Messi. Året etter var United i finalen igjen.

Den defensive revolusjonen hadde løftet de engelske lagene mot toppen av Europa.

Flere mål = færre finalister

Dette skulle imidlertid ikke vare. I 2010 raknet Liverpool og Benítez ble sparket. Samtidig distanserte Chelsea seg fra Mourinhos stil ved å ansette Carlo Ancelotti, som skapte et pentspillende lag som smadret mål-rekorden med 103 på én sesong.

Antallet mål per kamp totalt skjøt opp fra 2,48 til 2,77.

Den defensive perioden var over. De neste årene tok en rekke offensive trenere over topplagene: Ancelotti, Manuel Pellegrini, Brendan Rodgers, André Villas-Boas.

Men ingen av disse lyktes i mesterligaen. Siden 2009 har England kun hatt to finalister, hvorav det eneste vinnerlaget, Chelsea, var ekstremt defensive.

Samtidig skulle målsnittet i ligaen holde seg på 2,77 eller høyere i fem år.

Det var ikke før i 2014/15 at tallet gikk ned til 2,57. Seierherren det året? Mourinho.

Forsvaret først

Denne sesongen står snittet så langt på samme sted: 2,57. Frekvensen er altså den samme som det første året til Mourinho og Benítez i England.

Men duoen er ikke like nytenkende nå som før. Denne gangen er heller årsakene flere.

Ligaen er nemlig stappet med defensive spesialister. Typer som Tony Pulis og Sean Dyche elsker 1–0-seiere, mens Southampton har ansatt Mauricio Pellegrino, en tidligere stopper som spilte for Benítez. De tre nyopprykkede lagene – Newcastle, Brighton, Huddersfield – har alle vært solide.

Faktisk har trioen kun sluppet inn 34 mål totalt på 33 kamper.

To av trenerbyttene har også vært defensive: Crystal Palace har vraket Frank de Boer til fordel for Roy Hodgson, mens West Ham har erstattet Slaven Bilić med David Moyes.

Med slike prioriteringer er det ikke rart at målene forsvinner.

En ny storhetstid?

I tillegg har topplagene blitt mer solide. De defensive tallene er sterke både for United (5 baklengs), City (7), Tottenham (7) og Chelsea (9). Trenere som Pep Guardiola og Mauricio Pochettino har klart å kombinere sine offensive prinsipper med tette forsvar.

Blant favorittene er det kun Arsenal (16) og Liverpool (17) som lekker.

Om denne trenden skulle ha noe til felles med 2004-2009, burde topplagene nå gjøre det bedre i mesterligaen enn før. Dette har skjedd. Både United, Liverpool, City og Spurs leder sine grupper, alle med det beste forsvaret. Chelsea sliter mer, men også de vil sannsynligvis gå videre.

Med andre ord kan det tolkes som et sunnhetstegn at Mourinho og Benítez nå er tilbake, selv om de ikke er like ansvarlige for forsvarstrenden som før.

Det er når målene er få at engelske topplag ser ut til å være best.