– Jeg vet ikke om det er en bra ting, men min største styrke er å kunne grave virkelig dypt og å kunne å lide. Jeg omfavner smerten og går gjennom den.
Jessica Diggins står i et pressekonferanserom og gjør noe hun ikke en så vant til. Hun snakker med en stor flokk amerikanske journalister.
Amerikanske medier har fått opp øynene for at noe har skjedd med amerikansk kvinnelangrenn. Jessica Diggins, Sadie Bjornsen og Sophie Caldwell har alle vunnet verdenscuprenn i vinter.
Det er rett og slett lov å håpe, kanskje til og med forvente, at langrennsløperne bringer hjem edelt olympisk metall. Man liker slikt i USA.
Et bilde på veggen
Diggins snakker på inn- og utpust om både sporten sin og seg selv. Det er mye de amerikanske journalistene fortsatt ikke vet og til dels ikke skjønner, som for eksempel hvorfor noen gidder å drive med en sport som gjør så fryktelig vondt.
– Jeg liker følelsen av å presse meg så langt forbi grensene mine at jeg ikke ser klart. Jeg ser ting i rosa og gult, forklarer hun entusiastisk.
Diggins har en plakat på veggen på pikerommet hjemme i Afton, Minnesota. Det er Bill Koch som henger der. Han tok sølv på OL-tremila i Innsbruck i 1976.
Koch var den første amerikaneren som tok en langrennsmedalje i OL. Han er også den siste. Hittil.
PÅ TOPPEN: Jessica Diggins slo Heidi Weng og alle andre i OL-generalprøven, hennes fjerde verdenscupseier.
Foto: BARBARA GINDL / AFPVil vinne
Det har det fremadstormende kvinnelaget planer om å gjøre noe med i løpet av lekene i Pyeongchang.
– Alle små barn forestiller seg hvordan det ville være å vinne en olympisk medalje. Du ville ikke vært her om du ikke gjorde det, jeg vil vinne, sier Diggins, som har bygd stein på stein de siste sesongene.
I 2013 ble hun meget overraskende verdensmester i lagsprint i Val di Fiemme sammen med den store pioneren i amerikansk kvinnelangrenn, Kikkan Randall. To år senere tok hun individuelt VM-sølv på 10-kilometeren i Falun.
I januar 2016 kom den første seieren i verdenscupen. Den fjerde kom i det siste rennet før OL i Pyeongchang, under prøve-VM i Seefeld.
– Mye, mye større
Det gjør at det nå er helt naturlig å nevne Jessica Diggins i samme åndedrag som Charlotte Kalla, Stina Nilsson og Krista Pärmäkoski når man ramser opp utlendinger som kan spolere den norske gullfesten i kvinnelangrenn.
Og det er nå det gjelder hvis de amerikanske jentene vil få sporten sin til å vokse i hjemlandet. Det de levere i verdenscup og verdensmesterskap når ikke frem til amerikanske hjem.
OL er utstillingsvinduet.
– Plutselig har folk som kanskje ikke kjenner til langrenn muligheten til å se og si «hei, hva gjør de, det der er kult!». Det er mer «hype», rampelyset er sterkere, det er flere kameraer. Selv om løpene er de samme som i VM – det er seks løp, løperne er de samme, det er like stor ære å vinne VM som OL – så er OL i USA ansett som mye, mye større, konstaterer Diggins.
Første medaljemulighet kommer lørdag: 15 km fellesstart med skibytte.
