Dette er nedturene som gjør VM-suksessen ekstra deilig: – Det er så fortjent

Da sluttsignalet gikk etter semifinalethrilleren mot Kroatia, hadde ikke bare Norge sikret seg sin første VM-finale på herresiden i historien. De hadde også grodd ferdig sårene som hadde vært der etter utallige stang ut-mesterskap det siste tiåret.

Norges håndballherrer var kjent som «nesten-landslaget», og har levd i skyggen av de langt mer suksessrike håndballkvinnene siden deres gjennombrudd med VM-bronsen i 1986.

Søndag kveld får uansett håndballgutta sitt 1986-øyeblikk, ettersom de allerede er sikret medalje. Og uavhengig om det blir VM-gull eller sølv, så vil medaljen være skrevet inn med gyllen skrift i de norske idrettshistoriebøkene.

Men medaljen kunne fort ha kommet tidligere. For det norske «nesten-landslaget» har vært fortvilende nær finalespill flere ganger. Kanskje nærmere enn mange husker.

NRKs håndballekspert Håvard Tvedten husker de imidlertid veldig godt. Kanskje for godt. For den tidligere landslagsspilleren var med på alle sammen, helt siden det internasjonale gjennombruddet i VM i Tunisia i 2005.

Derfor smaker også årets VM-suksess ekstra godt for håndballpensjonisten.

– Den følelsen jeg hadde på fredag kveld er vanskelig å beskrive. Den har så dype røtter. Det er ubeskrivelig. Det eneste jeg kommer på å si er at det føltes så fortjent ut. Ja, vi tabbet oss ut og gjorde dårlige valg i tidligere mesterskap, men vi var også uheldige og hadde mange stang ut. Vi var så tett på så mange ganger. Når Norge da til slutt klarer det, så er som om en champagneflaske – som har stått urørt i 15 år – endelig kan åpnes, sier Tvedten med et bredt glis.

• Tvedten om Norges helt: – Tar av meg hatten, buksa, skjorta og slipset!

Han forstår godt at folk var i ferd med å gå lei av hele «nesten-landslaget».

– Folk husker best suksessen. Slik er det, og det er helt naturlig. De som satt hjemme i stua og så på kampene ergret seg en halvtime, før de la seg og gikk på jobb igjen dagen etter. Men for oss så var dette noe som brente seg inn på hukommelsen til evig og alltid. Det var noe som fikk oss til å jobbe enda hardere, trene hardere og analysere og gå gjennom hva som gikk galt, sier Tvedten.

Slik vurderer han de fire største nedturene: VM i 2005, EM i 2008, VM i 2009 og EM i 2010.

VM i 2005 (7. plass, Tunisia):

– Det var mesterskapet hvor vi virkelig slo gjennom for første gang. Vi kom til VM helt uten forventninger over oss, men slo blant annet Kroatia og Sverige i mellomspillet, som begge hadde vært i verdenstoppen i flere år før. Sverige så på oss som minstemann i Norden.

– Så kom vi til den siste kampen i mellomspillet, der vi spilte om en direkte semifinaleplass mot Spania. Vi kjempet hederlig, men tapte vi (24–31) og røk dermed ut. Det som gjør tapet litt ekstra bittert er at Spania i kampen før egentlig så ut til å miste semifinalen, ettersom de lå under for Serbia og Montenegro. Men så utlignet de til 28–28 i siste sekund, og hadde plutselig alt å spille for mot oss.

EM i 2008 (6. plass, Norge):

– Dette var EM på hjemmebane, og det skulle være vårt mesterskap. Det skulle være vår tur. Vi gjorde også alt riktig i starten, og slo både Danmark, Russland og Montenegro. Vi vant alle gruppekampene.

– Men i mellomrunden spilte vi uavgjort for Polen og tapte for Slovenia, noe vi absolutt ikke burde ha gjort. Det var en kamp som da ikke ble sett på som så viktig, men hadde vi vunnet den så hadde vi vært i semifinalen. For vi spilte uavgjort mot Kroatia i den siste kampen, og det var i stedet de som gikk videre. Dermed gikk vi glipp av nok en semifinale-sjanse, og det var attpåtil på hjemmebane. Det var utrolig bittert.

VM i 2009 (9. plass, Kroatia):

– Den sved virkelig. Det er nok den største nedturen for min del. Vi var i en bølgedal i gruppespillet, med tre seirer og to tap. Men så åpnet det seg plutselig et hav av muligheter i mellomspillet, og vi kunne sikre semifinale med seier i siste kamp mot Polen. Vi ledet også hele kampen og spilte polakkene av banen. Men så kom de sakte tilbake igjen, det raknet mot slutten og vi tapte 30–31 i sluttsekundene. Da var vi så gode og i flytsonen. Uff, jeg orker faktisk ikke å snakke mer om det.

EM i 2010 (7. plass, Østerrike):

– Da kom vi også til mellomrunden, og i vår andre kamp mot Danmark hadde jeg blant annet en straffebom på helt på slutten av kampen, da stillingen var 23–23. Danskene fikk returen, kontret og fikk straffekast med tiden ute. Den scoret de selvfølgelig på, og vi tapte 23–24. Det gjorde også at vi røk ut av semifinalekampen allerede før den siste kampen.