Det taktiske grepet som ga Solskjær nøkkelseier

Det finnes en oppfatning av Sir Alex Ferguson som ikke helt stemmer.

Ferguson trente Manchester United i 26 år og var sjefen til Ole Gunnar Solskjær. Skottens vanvittige suksess ble synonym med intensiv angrepsfotball og 4-4-2.

Disse to tingene utgjør en del av «United-stilen» som fansen har savnet siden Ferguson ga seg i 2013.

Men Ferguson kunne også variere. Av og til spilte han 4-5-1, av og til 4-3-3. I tøffe bortekamper kunne han legge laget lavt i banen og satse på kontringer.

Som trener baserer Solskjær sin stil på Ferguson, så han må ha husket disse trekkene godt. For mot Chelsea i FA-cupen mandag viste Solskjær en lignende taktisk variasjon.

Og med en lignende suksess.

Den viktigste seieren

Timingen kunne knapt vært bedre for Solskjær, for aldri har han trengt en seier like mye som nå.

United ble rundspilt av Paris Saint-Germain i mesterligaen på Old Trafford forrige uke. United så ut til å ligge langt bak eliten i Europa, et inntrykk som kan endre kravene styret setter til sin neste permanente trener.

• Les også: Tapet som har endret manuset

Det kan fortsatt være slik at United ligger langt bak eliten, og at kravene fortsatt ble endret av tapet, for PSG er langt sterkere enn Chelsea.

Men seieren mot Chelsea stoppet negativiteten rundt Solskjær. Det var viktig om han ønsker å følge i Fergusons fotspor – av flere årsaker.

Full kontroll

For et nytt tap hadde skapt et bilde av et lag – og en trener – som slår de dårlige lagene, men sliter mot de aller beste.

United hadde kun tapt én av 13 kamper under Solskjær, altså den mot PSG. Men seieren borte mot Tottenham, det nest beste laget de har møtt, var heldig. United slapp til en rekke sjanser og kunne fort tapt.

Det etterlater seieren borte mot vaklende Arsenal, i FA-cupen, som den største triumfen.

Denne triumfen, mot Chelsea, var mer overbevisende. United hadde full kontroll: De skapte lite utenom sine to mål, men slapp heller ikke til stort. De hadde en lur kampplan og fulgte den til punkt og prikke.

Dette var ikke bare resultatet Solskjær trengte, men også prestasjonen han trengte.

Og bak prestasjonen lå et bytte til en uvanlig type 4-4-2.

Den taktiske utfordringen

Som trener for United har Solskjær stort sett brukt 4-3-3. En viktig del av systemet har vært farten han har fått inn i laget, spesielt i form av angrepstrioen Marcus Rashford, Jesse Lingard og Anthony Martial.

Slik hurtighet er ekstra viktig i storkamper, fordi United vet at de kommer til å ha ballen mindre og satse mer på kontringer.

Derfor var det så uheldig for United at både Martial og Lingard ble skadet før pause mot PSG. Solskjær satte inn Juan Mata og Alexis Sánchez, men de er ikke like raske. Mangelen på hurtighet ble nevnt som en av grunnene til tapet.

Mandag var Martial og Lingard fortsatt skadet. Men Solskjær hadde Rashford, pluss Romelu Lukaku, som også er rask.

Hvordan kunne Solskjær utnytte den farten han hadde på best mulig vis?

Jorginho-planen

Svaret ble en 4-4-2 med diamantformasjon på midtbanen. I stedet for å spille med vinger, satte Solskjær temposvake Mata i en sentral rolle like bak spissene.

Dette betydde at Rashford og Lukaku fikk true bakrommet på topp, i stedet for langs kantene.

Og det betydde at Mata kunne stoppe Jorginho.

Jorginho er playmakeren som styrer Chelseas spill. Han opererer som den defensive midtbanespilleren i lagets i 4-3-3. Det har ofte vist seg at om man stopper Jorginho, stopper man Chelsea.

Dette var planen til Solskjær, og de første ti minuttene fungerte det utmerket.

Solskjærs risiko

Mata lå nemlig klistret på Jorginho, nesten som et frimerke i håndball, idet United sto høyt for å kvele Chelseas pasningsspill. Omtrent den eneste gangen Mata sovnet, var etter et kvarter.

Da løftet Jorginho umiddelbart en ball bak forsvaret til Gonzalo Higuaín, som fort kunne ha scoret.

Solskjærs smale 4-4-2 ga United overtall sentralt i banen, fire mot tre. Ulempen var at Chelseas backer fikk mye plass. Chelseas neste store sjanse kom da høyrebacken César Azpilicueta la inn til Higuaín, som headet like utenfor.

Solskjær må imidlertid ha følt at dette var en risiko verdt å ta. Kampplanen ga tross alt United to spisser som kunne rive og slite i Chelseas forsvar.

Det skulle snart vise seg som en korrekt vurdering.

Skapte målet uten å røre ballen

Det er normalt i en slik type 4-4-2 at spissene trekker mer mot kantene enn vanlig. Når man ikke spiller med rene vinger, må andre spillere skape bredde.

Her falt dette ansvaret til Rashford og Lukaku.

Knapt et minutt var spilt da Lukaku la inn fra venstre og tvang fram en corner. Rashford skaffet senere frispark i samme sone. Så skapte Rashford åpningsmålet – uten å være nær ballen.

Pogba fikk først ballen langs venstre kant. Han hadde kun Rashford i boksen – men han så at Ander Herrera kom på løp.

Herrera er en liten fyr, og Chelseas store venstreback, Marcos Alonso, ville ha slått ham i en ren hodeduell. Men Rashfords brede posisjon gjorde at han lå på Alonso i stedet. Idet Rashford løp inn mot midten, trakk han Alonso med seg.

Det åpnet opp rom for Herrera, som uforstyrret kunne heade inn 1–0.

«Perfekt» forsvarsspill

Etter målet la Solskjær laget lavere i banen. Siden Rashford (høyre) og Lukaku (venstre) falt ned, lignet formasjonen uten ball på en 4-3-3.

Men det var fortsatt kantene som truet bakrommet, ikke spissen. Like før pause stormet Rashford inn bak Alonso, igjen i en bred posisjon. Rashford slo inn til Pogba, som stupte mot ballen.

Det sto 2–0 til Manchester United.

Rashfords uvanlige spissrolle hadde bidratt til begge målene. Og med det hadde United skapt nok. Etter pause lå de dypt og forsvarte ledelsen. Chelseas backer fikk mer rom, men United sendte ut både spisser, indreløpere og egne backer til å presse dem.

Midtbanespillerne falt ned i forsvaret for å sørge for at Chelsea ikke havnet i overtall. Så godt fungerte planen at Solskjær aldri trengte å bytte formasjon. Chelsea hadde ballen mye, uten at det hjalp.

– Rent defensivt var det en prefekt prestasjon, sa Solskjær.

Mot slutten av kampen fokuserte kameraene på Ferguson, som satt på tribunen og smilte. Solskjær kaller fortsatt mentoren sin «The Boss».

Ved denne anledningen kunne sjefen knapt gjort det bedre selv.