Lørdag kveld ble Karsten Warholm kåret til årets mannlige friidrettsutøver i Europa.
Han er også nominert til prisen som årets mannlige friidrettsutøver i verden (der maratonkongen Eliud Kipchoge riktig nok er den største favoritten).
Så bra ble nemlig 2019 for Karsten Warholm. Og når man ser tilbake, lå det litt i kortene:
– Det er nesten sånn at av og til vet man ikke om man tror helt på det som står på klokka, sa Warholm da NRK møtte ham i mai, uka før sesongåpninga i Stockholm.
Da vi møtte ham igjen dagen før løpet i Stockholm, angret han på uttalelsen. Trener Leif Olav Alnes hadde kalt ham inn på teppet og minnet ham på duoens første bud: Godt gjort er bedre enn godt sagt.
Det skal være usagt om det er de utrolige treningstidene eller trenerens milde refs om riktig fokus som er hovedårsaken, men i hvert fall kan Karsten Warholm nå se tilbake på en sesong som står seg godt i kampen om å være tidenes årsverk av en norsk idrettsutøver.
Før sesongåpninga på 400 meter hekk utendørs i Stockholm, hadde han allerede tatt EM-gull på 400 meter flatt innendørs og tangert Thomas Schönlebes 31 år gamle europarekord på 45,05.
I Stockholm tok Warholm sin første Diamond League-seier siden seieren samme sted i 2017. Det skulle vise seg å være starten på ei sensasjonell seiersrekke, i en sesong der Warholm var spådd å få brutal motstand av fjorårssensasjonen Abderrahman Samba og kometen Rai Benjamin.
Den eventyrlige sommeren
Warholm stilte opp i sju konkurranser på 400 meter hekk i sommer. Og vant samtlige.
- Han ble den første nordmannen som klarte å forsvare et VM-gull i friidrett.
- Han ble den andre nordmannen gjennom tidene til å vinne Diamond League sammenlagt. Andreas Thorkildsen er den eneste som hadde klart det før Warholm.
- Han satte tre europarekorder: 47,33 på Bislett, 47,12 i London og 46,92 i Diamond League-finalen i Zürich.
- 46,92 er også Diamond League-rekord – og den nest raskeste 400 meter hekk som noen gang er løpt, kun overgått av Kevin Youngs 46,78 fra OL-finalen i 1992.
- Warholms svakeste tid denne sesongen er 47,85, noe som ville holdt til en tredjeplass på verdensstatistikken i år. Samba og Benjamin er de to eneste som har klart å løpe raskere enn Warholms tidsmessig svakeste løp.
- Oppi alt dette, framstår faktisk NM på Hamar som en av de aller sterkeste prestasjonene. Helt uten motstand løp Warholm på 47,43. Det er den raskeste vinnertida i et nasjonalt mesterskap utenfor USA noen gang. Tida ville plassert Warholm på en 16. plass på verdensstatistikken gjennom alle tider. På Hamar klarte Warholm også for første gang å gå 13 steg mellom alle hekkene.
Om Karsten Warholm slet med å tro på tidtakerklokka under trening før sesongen, kan det nok hende det også tar litt tid å fordøye disse resultatene.
Nest best, uansett gren
Selv etter at sesongen ble avsluttet med VM-gullet i Doha, fortsetter det å skje ting som viser hvor ellevilt 2019 faktisk ble for den tidligere tikjemperen fra Ulsteinvik.
Han ble altså kåret til årets mannlige friidrettsutøver både i Europa (EAA), og er nominert til samme pris verden (IAAF).
Og han har rykket opp til en andreplass på verdensrankingen, og er kun to poeng bak den amerikanske sprinteren Noah Lyles som i øyeblikket rangeres som verdens beste mannlige friidrettsutøver uansett gren.
Det skal nevnes at verdensrankingen, som er den nye kvalifiseringsordningen for VM og OL, ikke er helt ukontroversiell. Det pågår diskusjoner om hvorvidt poengsystemet er egnet til å rangere riktig både innenfor enkeltgrener og mellom grener.
Uansett forteller rankingen minst to ting:
For det første at Karsten Warholm har lagt bak seg en sesong som er helt ekstraordinær også i internasjonal målestokk.
For det andre at Warholm fortsatt faktisk har noe å strekke seg etter. Det kan være viktig når man har hatt så mye suksess at det tilsynelatende nesten er umulig å gjøre det bedre.
Noah å strekke seg etter
Warholm nevner ofte grådigheten som en av sine viktigste egenskaper for videre utvikling. Det vil si evnen til å arkivere gamle bragder i et lukket skap – og i stedet bruke energien på å bli enda bedre.
Men jo flere gull som henger og blinker bak den mentale døra, jo mer fristende kan det være å ta en titt i ny og ne – og si seg fornøyd.
Derfor er det kanskje et helt perfekt utgangspunkt for 2020 at det er to poeng opp til Noah Lyles på rankingen. Og det er kanskje like greit at det ikke allerede henger et OL-gull sammen med VM- og EM-gullene i premievelvet.
Kanskje er det også bra at 2019 aldri bød på en god anledning til å løpe 400 flatt utendørs, for det må jo bety at Karsten Warholm er minst like nysgjerrig som alle oss andre på å finne ut hvor fort han nå kan løpe en runde rundt banen uten å bli bremset av ti hekker.
Med 45,05 innendørs i mars, kunne han kanskje løpt ned mot 44,17 utendørs i oktober? Det hadde i så fall holdt til VM-medalje også på den flate distansen.
Årsbeste i Europa på 400 meter flatt i 2019 er for øvrig 44,77. Og neste år er det ikke bare OL i Tokyo, men også EM i Paris.
Drømmelista
I så fall kan Karsten Warholms drømmeliste for 2020 se omtrent sånn ut:
- OL-gull på 400 meter hekk
- EM-gull på 400 meter flatt
- Verdensrekord på 400 meter hekk
- Nummer én på verdensrankingen i friidrett
Det er naturligvis i overkant mye å forlange, under normale omstendigheter ren utopi, og det er ikke sikkert Karsten Warholm setter pris på at folk er blitt så bortskjemt at det er på dette nivået forventningene ligger.
Å håndtere dette presset, blir sånn sett en av hans aller største utfordringer de neste ukene og månedene.
Men Warholm har med sin raske framgang og sine sterke prestasjoner skapt fullstendig unormale omstendigheter. Han vet selv utmerket godt at hvis han skal nå sitt eget primærmål om videre utvikling, vil mest sannsynlig noen av disse punktene innfris som en logisk konsekvens.
Det sier det meste om hvor langt han allerede har kommet.