Det menneskelige mirakel

Det er ikke til å unngå å bli fascinert av den ro og modenhet Karsten Warholm utviser i alle sammenhenger hvor han bare er et sosialt vesen som alle andre.

Warholm er høflig, oppmerksom og lyttende og virker å ha livserfaring og trygghet langt ut over sine fortsatt ikke enormt mange leveår. Det kan kanskje beskrives som en slags ydmyk selvsikkerhet.

Dette er når han ikke løper. Den utøvende idrettsmannen er en ren urkraft, i utstråling så vel som bevegelser. Nå er han også olympisk mester. Og vår største idrettsutøver gjennom alle tider.

Den tilfeldige turist

Bruken av filmtittelen «Den tilfeldige turist» (1988) er i beste fall en urettferdig beskrivelse av Warholms første OL-innsats, den i Rio i 2016. Til det var den for befriende overambisiøs, og samtidig alt for lovende rent resultatmessig.

Warholm satte norsk rekord med flere tideler og forbløffet alle, før han ble slått ut i semifinalen. Samtidig var det fortsatt noe tilfeldig over det hele. Det fremsto nærmest som et lite eksperiment, for å se hvor langt man kunne komme på kort tid i en øvelse han ikke hadde rukket å spesialisere seg i.

400 meter hekk var fortsatt øvelse nummer 11 på prioriteringslisten. Det var ti andre som hadde rangen.

Tikamp var fortsatt det Karsten Warholm mente han skulle bli verdens beste i, veiledet av treneren han hadde startet samarbeidet med året før, Leif Olav Alnes. Men eksperimentet var for godt, for fristende.

Takk og lov, må man vel faktisk gå så langt som å tillegge på en dag som denne.

Som spydlegenden Andreas Thorkildsen også hadde antydet bare uker i forveien, da Warholm løp sitt første mesterskap på distansen han nå er verdens beste i. «Rebellen» var tittelen på NRKs fortelling om det unge stjerneskuddet, han som kunne bli verdens beste på 400 meter hekk, hvis han bare hadde villet.

Ett år senere hadde han ombestemt seg.

En hoppende verdensmester

VM-gullet i London i 2017 var det ingen som trodde på før det var et faktum i regnet på olympiastadion fra fem år tidligere. En meget sur olympisk mester fra året før, Kerron Clement, var sensasjonelt slått til bronse.

Ulsteinvik hadde løpt fra hele verden.

Og det før noen egentlig skjønte det var mulig.

Da NRK snakket med daværende europarekordholder, franske Stéphane Diagana, etter gullet, var han forbløffet. Av prestasjonen, men også av spørsmålene om den nye norske helt også kunne slå rekorden hans på 47.37.

Diagana, som var ekspertkommentator for fransk TV, svarte høflig at alt er mulig, men lot det tydelig skinne gjennom at han ikke trodde det var realistisk.

Da vi spurte om den videre drømmen, den om at vår egen Warholm kunne utfordre verdensrekorden til Kevin Young fra 1992, kom det en spontan latter fra Diagana, som selv var fjerdemann i OL-finalen i 1992, der Young satte sin rekord.

Den vennlige Diagana mente Warholm var og kom til å være sjanseløs på verdensrekorden. Til det var hekkepasseringene hans altfor dårlige.

Warholm hoppet over hekkene, han løp ikke. Der går det mye tid. Ingen skjønte dette bedre enn Leif Olav Alnes.

To år senere var europarekorden slått. Ytterligere to år etter det, på Bislett 1. juli i år, var den snart 29 år gamle verdensrekorden historie.

Det er også endelig den nevnte Kerron Clement som olympisk mester. Han som mente gullet til Warholm i 2017 var noe av et arbeidsuhell. Den som var olympisk mester var uansett best i verden i amerikanerens øyne. Fire år senere fikk Clement endelig igjen rett.

Tidenes største

Siden 2017 har resten av oss brukt tiden til å bli forhekset, i ordets mest positive forstand. For vi glemmer hvorfor dette faktisk kan kalles et mirakel. At en løper fra Dimna, som nærmest kan kalles en forstad av Ulsteinvik, som igjen knapt kan kalles en stad i seg selv, er verdens beste på en av sprintøvelsene i friidretten.

Karsten Warholm har alene hevet statusen til favorittøvelsen atskillige nivåer de siste årene og gikk inn i OL som verdens beste friidrettsutøver, uansett gren.

Nå trenger ingen diskutere hvem som er størst av Rodal, Bjørgen, Hushovd, Dæhlie, Waitz, Aamodt, Bjørndalen eller straffen til Rekdal.

Svaret er uansett Karsten Warholm, han som samtidig er verdensrekordholder, regjerende verdensmester, europamester og nå olympisk mester. Etter et løp på et nivå ingen helt kan fatte.

Han som tilfeldigvis slang med på et løp som guttunge iført olabukse. Han som har tatt med seg en ro og en trygghet kanskje bare havet, vinden og bølgene kan gi. Det og familien. Og en trener som aldri har tvilt. Han som alltid har hatt en løsning på det andre oppfatter som problemer. Han som alltid har hatt et sitat der noen har trengt overbevisning.

«I ran out of real estate», sa en forbløffet sølvvinner Rai Benjamin (23). Ikke merkelig. Hele verden tilhører nemlig nå Karsten Warholm fra Ulsteinvik.

Godt gjort er bedre enn godt sagt, er munnhellet trener Alnes har gjentatt til det kjedsommelige og lenger enn det de siste fem årene. I den grad at kompanjongen Warholm også stadig oftere har begynt å bruke det. Fordi det er slike de jobber, det er slik de tenker, og det er slik de kommuniserer.

Men nå er det slutt på denne delen av historien.

For mens Karsten Warholm kan nyte glimmeret fra OL-gullet, må Leif Olav Alnes gå i den berømte tenkeboksen.

Der må han rett og slett finne et nytt favorittuttrykk.

For bedre gjort enn dette blir det faktisk ikke.