Derfor er det for tidlig å sparke Maurizio Sarri

Det må ha vært en blytung kjøretur tilbake til London.

Onsdag kveld valgte Chelsea-trener Maurizio Sarri å ta en bil hjem, i stedet for å sitte med spillerne på lagbussen. Slikt er uvanlig for trenere å gjøre, men Sarri hadde en grunn: Han ville studere lagets siste kamp i fred.

Han hadde mye å ta tak i: Chelsea hadde akkurat tapt 4–0 mot Bournemouth.

Chelsea står nå med én seier på fire ligakamper og er på femteplass. De siste dagene har Sarri fått slakt av engelsk presse. De sier han bør endre sin ballbesittende spillestil, et typisk argument når ting går imot.

Det ironiske er imidlertid at slike tap utgjør en del av veien mot toppen for lag som har trenere som Sarri. Chelsea kan være på vinnersporet uten å innse det selv.

Da Pochettino gjorde Spurs verre

Ser man på lagene i toppen av Premier League – Tottenham, Liverpool og Manchester City – har samtlige nemlig noe til felles med Chelsea: De har en offensiv trener med problemer i sitt første år.

Det er lett å glemme nå, men Mauricio Pochettino slet tungt i starten som Spurs-sjef. Han kom på femteplass i 2014/15, med færre poeng (64) enn hva Spurs hadde tatt året før (69).

Slik sett kunne man ha sagt at han gjorde laget verre.

Sesongen etter tok Jürgen Klopp over Liverpool åtte kamper ut i sesongen – og havnet på åttendeplass. Først nå, mer enn tre år senere, har han tatt dem inn i tittelkampen.

Pep Guardiola hadde tatt seks ligatitler på syv år med Barcelona og Bayern München før han tok over City i 2016. Folk forventet en ny tittel, så kritikken haglet da han kun kom på tredjeplass.

Men City ga ham tid. Ett år senere hadde de vunnet ligaen ved å ta 100 poeng.

Den lange veien

Hvorfor trenger slike offensive trenere minst én sesong før resultatene kommer? Fordi de jobber på en annen måte enn trenere som er mer defensive.

Offensive systemer er som regel krevende å lære. De baseres gjerne på høyt press, frispilling bakfra og kompliserte angrepsmønstre som er avhengig av optimal samhandling og timing.

Slikt tar tid å mestre. Men i et land hvor topplagenes kalendre er stappfulle, får man ikke tid.

Defensive trenere kan oppnå resultater kjappere, fordi basisen for systemene deres er posisjonering uten ball. Typer som José Mourinho og Antonio Conte kan drille inn en solid lagstruktur i løpet av et par uker og oppnå suksess med én gang.

Slik kunne Mourinho lenge gå fra klubb til klubb og lykkes umiddelbart. Av samme årsak pleier klubber som slåss mot nedrykk også å gå for defensive trenere.

Sarri i nedrykksstriden

Fordelen med de offensive trenerne er imidlertid at de ofte oppnår mer stabilitet så fort spillerne har lært seg stilen. Både Pochettino, Klopp og Guardiola har enten tatt sine lag fremover hvert år, eller holdt dem på omtrent samme nivå.

I motsetning ble Contes resultater verre i hans andre år i Chelsea, mens Mourinhos lag kollapset i hans tredje år.

Denne trenden bør oppmuntre Chelsea, for Sarri er et typisk eksempel på en trener som trenger tid. Da han tok over Empoli i italiensk andredivisjon i 2012, vant laget ingen av de første ni ligakampene og lå på sisteplass.

Men Empoli endte på fjerdeplass, og rykket opp året etter. Så fornyet de kontrakten i Serie A.

Da Sarri deretter ble hentet til storklubben Napoli, advarte han presidenten Aurelio De Laurentiis om at resultatene ikke ville komme umiddelbart.

– Vi kommer til å tape våre første syv kamper, sa Sarri.

Napoli tok 82 poeng i Sarris første sesong, så 86, så 91. Det siste året spilte de noe av den beste fotballen i Europa. Sarri pleier å forbedre lag, så lenge han får lov.

I Peps fotspor

Nå befinner Sarri seg igjen i et vanskelig første år. Situasjonen ligner den til Guardiola for to sesonger siden, for de to trenerne bruker en lignende stil. Lagene deres har ballen mye, og prøver å spille ut motstanderen med mange korte pasninger.

Folk pleide å fortelle Guardiola at stilen hans aldri ville fungere i England, at City var naive som alltid spilte seg ut bakfra, at han var sta og arrogant.

Nå får Sarri høre noe lignende: At han alltid bruker 4-3-3, at han mangler en «Plan B», at Eden Hazard og Ngolo Kanté brukes i feil roller. Ser man Chelsea spille, ser man jo at alle pasningene på tvers ikke utretter noe.

Men slike vansker er å forvente. Da Guardiola slet, skrev den tidligere Liverpool-assistenten Pako Ayesteran en sak i avisen The Independent om Citys utvikling:

– I starten har man en stor forbedring, fordi spillerne gis nye prinsipper. Så pleier fremgangen å flate ut en stund, fordi prinsippene må forstås på et dypere nivå. Av og til tar laget et par steg bakover i denne perioden, skrev Ayesteran.

City vant sine fem første ligakamper under Guardiola, men flatet ut i løpet av vinteren. Det samme har skjedd med Chelsea og Sarri.

LES OGSÅ: Kan hvem som helst trene Chelsea?

Vil neppe endre seg

Forholdene har heller ikke vært lette for Sarri. Han fikk kun to nye utespillere i sommer: Jorginho og Mateo Kovacic. Han tok over laget senere på sommeren enn planlagt, som følge av lange forhandlinger mellom Chelsea og Napoli.

Dette kostet Sarri det mest dyrebare av alt: Tid. Det er ikke rart at Chelsea ikke spiller som han ønsker.

– Vi har ikke engang lært de fundamentale tingene ennå, sier Sarri.

Derfor blir det feil å felle dom over Sarri allerede nå. Om Chelsea hentet ham på grunn av prinsippene han fulgte i Napoli, gir det lite mening å be ham endre dem. Spesielt når spillerne ikke engang har klart å lære dem.

Sarri kommer neppe til å endre dem heller. Han vil håpe han får den samme tiden som Pochettino, Klopp og Guardiola fikk til å lykkes.

Om Chelsea kommer til å gi ham det, er selvsagt et annet spørsmål.