Det har skjedd i Manchester, Dortmund, Bournemouth og Basel. Det har skjedd i Sunderland og Southampton. Det skjedde i London for to uker siden.
I hver by har Jürgen Klopp sett Liverpool kaste bort en ledelse.
Det har plaget treneren i nesten to år nå. I hans første sesong spilte laget hans uavgjort i syv ligakamper på Anfield. Seks av de gangene var det de som scoret først. To av gangene ledet de med to mål.
Trenden er fatal for en tittelkandidat. Der hvor rivalene klarer å ri på en 1–0 ledelse, kastes Liverpool som regel av hesten.
Spørsmålet er hvordan Klopp kan fikse det – eller om det i det hele tatt er mulig.
Dykk bak overskriftene i Premier League her:
LES OGSÅ:
Det store hinderet
Tallene er stygge. Forrige sesong sølte Liverpool bort 18 poeng etter å ha ledet. Kun fire lag var verre. Tottenham ga bort fem, Chelsea ni.
Slikt kan utgjøre forskjellen mellom tittelen og fjerdeplass.
Hadde Liverpool kun kastet bort fem poeng, som Spurs, hadde de tatt andreplassen. Så kan man ta med poengene rivalene hadde mistet som konsekvens: Både mot City, Spurs og Manchester United ledet de 1–0, uten å vinne.
Tapte ledelser hindrer dem altså i å kjempe helt i toppsjiktet.
Så hva er det de gjør feil?
LES OGSÅ:
Årer i vannet
De beste lagene stenger igjen døra når de leder. Spesielt Chelsea er flinke til å legge seg bakpå, skalke lukene og kontre inn 2–0 og 3–0.
Denne evnen ga seriemesterne stor stabilitet forrige sesong, fordi de kunne falle tilbake på en solid lagstruktur når de måtte. Chelsea var ikke best mot de beste – det var det Liverpool som var – men rodde i land seiere der rivalene mistet årene i vannet.
Totalt tok Chelsea 77 av 84 mulige poeng mot lagene utenfor topp seks. De slo de lagene de skulle slå.
En slik evne krever taktisk klokskap, og både Antonio Conte og Mauricio Pochettino er blant de skarpeste her. Men Klopp er heller ingen idiot. Da hans Dortmund vant Bundesliga i 2011 og 2012, slapp de inn henholdsvis 22 og 25 mål på 34 kamper.
Hans defensive metoder har altså fungert før. Så hvorfor skjer ikke det samme i England?
LES OGSÅ:
England liker ikke sjakk
En viktig faktor er spillestilen. I land som Spania, Italia og Tyskland spiller lag mer langs bakken, noe som legger mer vekt på posisjonering og lagstruktur. Topplagene kan kvele motstandernes spill ved å presse høyt, eller nøytralisere det ved å ligge kompakt.
Kampene er mer som sjakk. Det gjelder å flytte brikkene riktig.
Men i England forsvinner hele sjakk-metaforen, fordi så mange lag slår langt. Det nytter ikke å presse høyt, om motstanderen bare mæler ballen oppover uansett. Lagstruktur betyr mindre når ballen ikke går gjennom midtbanen, men over den.
LES OGSÅ:
Rafas leksjon
Dette har tatt flere utenlandske trenere på senga.
Rafa Benítez hadde bygget La Ligas beste forsvar med Valencia, før han kom til Liverpool i 2004. I sitt første år i England var Benítez en mester i Europa, og vant mesterligaen – men i ligaen slapp de røde inn 41 ligamål og havnet på femteplass.
– Det finnes ikke taktikk i Premier League. Det handler kun om dueller og andreballer, sa Benítez.
Så i sitt andre år kjøpte han Mohamed Sissoko, en formidabel ballvinner. Liverpool havnet på tredjeplass og slapp inn 25 mål.
Pep Guardiola er et annet eksempel. Før han kom til City, hadde han hatt ligaens beste forsvar i alle sine syv sesonger som trener på elitenivå. Men prinsippene om høyt press og en høy forsvarslinje fungerte ikke borte mot lag som Leicester og Everton, som bare slo langt.
City tapte de kampene 4–2 og 4–0. Guardiola kom til samme konklusjon som Benítez.
– Hvis man ikke kontrollerer andreballen her, er man ferdig, sa han.
LES OGSÅ:
Gigantenes rike
Lagene som beskytter ledelser i England, er altså robuste nok til å renske unna ting som langpasninger, dødballer og lange innkast.
Og man trenger mer enn bare sterke stoppere for å klare dette.
Conte vant ligaen ved å ha duellstyrke gjennom hele laget. Han hadde tre stoppere, to sterke vingbacker og en midtbaneduo som var som skapt til å vinne andreballer: Nemanja Matić og N’Golo Kanté. Nå har han hentet Tiemoué Bakayoko, Álvaro Morata og Anthony Rüdiger.
Pochettino har ikke bare Jan Vertonghen og Toby Alderweireld; han kan sette ned Eric Dier, og beskytter forsvaret med bunnsolide Mousa Dembélé og Victor Wanyama.
I United kan José Mourinho sende ut et lag med snitthøyde på 190 cm.
Alle disse lagene er vonde å møte når de leder. De har styrken til å forsvare seg, teknikken til score flere og intelligensen til å finne balansen mellom forsvar og angrep.
LES OGSÅ:
Ingen Matić i sikte
Liverpool har ikke denne profilen. Se bare på midtbanen.
Trioen forrige sesong var Jordan Henderson, Georginio Wijnaldum og Adam Lallana. Kun Henderson ligner en utpreget ballvinner, mens Wijnaldum og Lallana er offensive playmakere. Det finnes ikke en Kanté, Matić eller Wanyama i sikte.
Dette er et valg Klopp har tatt. Han har prioritert teknikk og mobilitet.
Dette har åpenbart sine fordeler, og alt i alt har Klopp forbedret laget. Men ulempen er at det har svekket deres evne til å ri på resultater. Gang etter gang har Klopp sett robuste lag komme tilbake i kamper via langpasninger og dødballer.
Man kan si at han bør fikse dette på treningsfeltet, men tro ikke at han ikke har prøvd. Faktum er at spillermaterialet gjør dem sårbare i slike situasjoner.
LES OGSÅ:
Klampen i bånn
Derfor gir det mer mening for Liverpool å gå for 2–0, før det blir 1–1. Av og til virker det, men altfor ofte ender det med en sen utligning.
Et alternativ for Klopp er å holde ballen i laget, slik City av og til prøver under Guardiola. Dette krever imidlertid stor ballsikkerhet samt at laget skrur ned tempoet et par hakk, noe Liverpool sjelden gjør. Med Klopp er klampen nesten alltid i bånn.
– Vi kan kun spille én vei, og det er fremover, sier Mignolet.
Nettopp dette er problemet.
Liverpools neste motstander, Arsenal, har lignende problemer. De siste ligakampene mellom Klopp og Wenger har endt 3–3, 4–3 og 3–1. Vi har sannsynligvis nok en kamp med mange mål og tapte ledelser.
Men tro ikke at noen av dem tar tittelen i mai, så lenge de holder på slik.
