Derfor blir Guardiola feid av banen

Det finnes to fakta som oppsummerer Pep Guardiolas utfordring i Premier League akkurat nå:

– De siste syv årene har seriemesteren aldri vært laget som har hatt ballen mest.

– Manchester City har ligaens klart høyeste ballbesittelse, med 60,6 prosent i snitt.

Citys trener prøver å innføre en ekstrem stil som i utgangspunktet er vanskelig å mestre i England. Vi har fått en slags ideologisk frontkollisjon mellom «spanske» ballbesittende prinsipper og en britisk kultur basert på langpasninger, duellering og høyt tempo.

Så langt har Guardiola blitt feid av banen.

Det setter spørsmål ved hvorvidt en slik stil i det hele tatt kan fungere i Premier League.

• LES MER: Everton-talenter ydmyket Manchester City-stjernene

De to nøkkelfaktorene

Det er nemlig ingen nyhet at engelske seriemestre pleier å ha akkurat de kvalitetene som dagens City mangler: En slitesterk defensiv struktur og stor kontringsstyrke.

Chelsea (2005, 2006) var bunnsolide og kontret lag i senk, mens Manchester United (2007–09) lot Rio Ferdinand og Nemanja Vidić renske unna, mens Cristiano Ronaldo og Wayne Rooney styrtet fremover.

Arsenal var et kontringslag i 2004, med Thierry Henry i spissen. De har ikke vunnet ligaen siden.

Selv Liverpool har aldri vært nærmere Premier League-tittelen enn i 2014, da de plutselig vridde om til en direkte og kontringsbasert stil.

Hadde de hatt den siste ingrediensen, et solid forsvar, hadde de vunnet.

Wenger vet best

Denne trenden om kontringsfotball har blitt enda klarere de siste årene. Da Chelsea vant i 2015, hadde fem lag ballen mer. Da Leicester vant i fjor, hadde 17 lag ballen mer.

Nå er Chelsea tilbake på toppen, og igjen har fem lag hatt ballen mer.

Forrige sesong bemerket Arsène Wenger at lagene i Premier League har blitt enda bedre på forsvar og kontringer. Dette mente han sto bak det høye antallet borteseire.

– Overgangen fra forsvar til angrep har blitt mye bedre, fordi spillerne er kjappere og avslører deg lettere når de spiller borte enn hjemme, sa Arsenal-sjefen.

Dette er dårlige nyheter for en trener som baserer sitt spill på høy ballbesittelse.

Revolusjonen som aldri kom

Likevel har ikke dette stoppet Guardiola fra å valse inn i Premier League med sine ideer. Enkelte spådde umiddelbar suksess og en slags revolusjon av engelsk fotball.

Mer tradisjonelle kommentatorer trodde han ville knuses av ligaens fysiske stil.

Så langt har skeptikerne hatt rett. City har slitt med kontringer og langpasninger, og stanget mot kompakte forsvar. Et klassisk eksempel var 4–0-tapet mot Everton søndag, hvor City ikke omsatte sjanser til mål, og i stedet ble kontret i senk.

De ligger nå på femteplass, 10 poeng bak teten, og Guardiola har gitt opp tittelen.

Det representerer ikke bare et nederlag for treneren selv, men også ideene han representerer.

Er stallen god nok?

Samtidig finnes det et motargument blant all kritikken. Nemlig at Guardiolas metoder hadde fungert om spillerne hadde vært gode nok.

Backene er tross alt gamle og forsvaret vaklende. Forsterker man stallen, vil suksessen komme.

Dette kan umulig fungere som et generelt forsvar av Guardiola. City brukte store penger i sommer, og gode trenere skviser alt ut av stallen de har. Når man ligger på femteplass med spillere som Kevin De Bruyne, Sergio Agüero og David Silva, fortjener man kritikk.

Men på et mer ideologisk nivå er argumentet interessant. Guardiolas ideer er komplekse, og krever både mye øving og et høyt teknisk nivå fra spillerne.

Så la oss si at han får drømmestallen i sommer. Vil han vinne ligaen med sin egen stil?

Van Gaals lekse

Det finnes årsaker til å være skeptisk. Lagene i Premier League har nemlig en profil som gjør flere av Guardiolas mest fundamentale ideer mindre effektive.

La oss ta den defensive biten. Engelske lag ligger gjerne bak de spanske teknisk sett, men de er fysiske, løpssterke og flinke til å forsvare egen boks. Dette er ideelle kvaliteter til å frustrere ballbesittende lag som bruker mye tid i etablert angrep.

Spør bare Louis van Gaal, som slet enormt med å bryte ned kompakte lag i United.

Det er blant annet derfor seriemestre ofte er eksperter på kontringer; det gir dem en måte å score på uten å måtte bryte ned etablerte forsvar.

Ønsker ikke ballen

Videre gir langpasningene Guardiola defensive problemer. Og det handler ikke bare om duellspill.

Det er nemlig en grunn til at Guardiolas lag bygger angrep over flere trekk. Når de flytter seg fremover med mange spillere rundt ballen, er ideen at disse skal omringe motstanderen og vinne tilbake ballen med en gang den mistes. Altså har selve angrepsmetoden en defensiv hensikt.

Dette forutsette imidlertid at rivalene ønsker å beholde ballen. Dette skjer ikke alltid i England.

De Bruyne har uttalt at Guardiola har latt seg frustrere av motstandernes taktikk. Lag som spiller korte pasninger mot andre lag, skifter plutselig identitet mot City. Så når City står klare til å gjenvinne høyt i banen, moses ballen bare vekk.

– I mange andre land når en spiller har ballen i beina, vet man hva som kommer til å skje, sa Guardiola i desember.

– Her er det mer uforutsigbart, fordi ballen tilbringer mer tid i luften enn langs bakken.

Den gylne middelvei

Slike ting vil fortsette å bekymre Guardiola, selv om han forsterker laget, og det er verdt å huske at selv med Barça og Bayern vant han kun to av ni kamper på engelsk jord.

Det er altså ikke enkelt å svømme mot den engelske strømmen.

Samtidig er det viktig å si at Guardiola har prøvd å tilpasse seg Premier League. Han har terpet andreballer, skrinlagt kompliserte systemer og gjort pasningsstilen noe mer direkte. Ideen er ikke å kopiere stilen fra Barça og Bayern, men å utvikle den.

Det han imidlertid ikke vil ofre, er de grunnleggende prinsippene om press, høy ballbesittelse og frispilling bakfra. Utfordringen blir dermed å finne en gyllen middelvei som beholder disse, men som har mekanismer som takler de karakteristiske utfordringene Premier League byr på.

Inntil Guardiola finner en slik modell, vil skeptikere ha sitt på det tørre. Om han har endret seg siden han ankom England, så har han ikke endret seg nok.