Man burde kanskje ha spådd litt trøbbel i Stamford Bridge da det ble rapportert i engelsk presse at Antonio Conte ønsket seg seks nye spillere i sommer.
Så langt unna toppen følte den nyansatte italieneren at laget lå.
Basert på det skrekkelige 3–0-tapet mot Arsenal lørdag, så må man si Conte hadde fullstendig rett.
Så håpløse var Chelsea at treneren må ha lengtet tilbake til Juventus-dagene der han vandret med hodet bøyd langs sidelinjen. Dagene da kampplanen ble fulgt av Leonardo Bonucci, Andrea Barzagli og Giorgio Chiellini, beinharde italienske stoppere som aldri mistet konsentrasjonen og knapt satte en fot feil i 90 minutter.
Her så Conte at Gary Cahill forærte Alexis Sánchez åpningsmålet. Han så Branislav Ivanović ligge på etterskudd gjennom hele kampen.
Det er slik det blir når en trener starter en sesong med for mange spillere han ikke ønsker.
OPPGITT: Chelsea-manager Antonio Conte ønsker mye mer mobilitet av sine spillere
Foto: Matt Dunham / ApUgunstige justeringer
For la det ikke vært tvil: Det finnes et betydelig sprik mellom Contes taktiske filosofi og det spillermaterialet han har tilgjengelig.
Spesielt Juventus-laget hans var et maskinaktig mannskap som flyttet beina kjapt og satte motstanderen under enormt press. Dette var mulig fordi de hadde mange dynamiske spillere, som Arturo Vidal og Claudio Marchisio.
Så viktig er mobilitet for Contes stil at han kastet ut flere begavede spillere fra Italias EM-tropp til fordel for mindre talentfulle grovarbeidere. Pressen slaktet utvalget, men hemmeligheten lå i at samtlige hadde intensitet nok til å utføre Contes strategi.
I Chelsea har Conte fått langt mer statiske typer, som Cesc Fàbregas, Oscar og Nemanja Matić. Det hjalp å kjøpe N’Golo kanté, men treneren ønsket forståelig nok flere nye fjes.
Han fikk dem ikke.
Dermed har Conte måtte legge presshøyden lavere. Noe annet hadde også vært risikabelt siden backfireren inkluderer Cahill (30 år), Ivanović (32) og David Luiz (29) eller John Terry (35).
Resultatet har vært et dyptliggende lag som har blitt trillet ball i hatt med av motstandere med større mobilitet og bevegelse rundt ballfører. Spesielt mot Arsenal var tempoforskjellen enorm.
Chelsea så ut som om de spilte med bly i støvlene.
Kostbar sommer
Dette er det stikk motsatte av hva Contes lag pleier å handle om. Man kan lure på hva det gjør med hodet til en så besatt trener når han jobber steinhardt i en uke for å forberede en slagplan, for så å se så mange spillere på etterskudd og en midtstopper som gir bort åpningsmålet.
Spesielt før pause, på stillingen 3–0, sto Conte på sidelinjen uten å si stort. Det virket nesten som han hadde gitt opp.
Dette er tross alt en trener som normalt sett bjeffer ut så mange instrukser at han måtte ta medisiner for å pleie en sår hals i sesongoppkjøringen. Han hadde skreket seg hes.
Han livnet til etter pausen, men det hadde vært forståelig om han hadde følt seg hjelpeløs.
Dette er nemlig en stall som trenger store endringer før de kan spille «hans» fotball. Chelsea jaktet flere kvalitetsspillere som Conte krevde i sommer, men måtte til slutt nøye seg med nødløsninger.
Allerede nå fremstår dette som et nederlag som vil prege resten av sesongen.
