Den store fra-valgdagen

Idrettspresidenten de neste fire årene heter Zaineb Al-Samarai, jurist og kommunikasjonsekspert fra Oslo Øst. Hun som gjentatte ganger har måttet svare på spørsmål om hun er for ung for et slikt verv. Al-Samarai er 35 år gammel. Som var en passende alder, skulle det vise seg.

Motkandidat og sittende president Berit Kjøll fra Asker har på ingen måte klart å bruke fordelen ved å være i posisjon til sin fordel.

I den grad at det nesten er litt oppsiktsvekkende.

For man skal kunne skaffe seg en sterkere maktbase i idretten når man har hatt den som godt betalt heltidsinteresse gjennom fire år, enn det Kjøll virker å ha klart.

I salen på flyplasshotellet ved Flesland utenfor Bergen, der Idrettstinget har blitt avholdt denne helgen, har likevel ingenting tydet på at Kjøll har vært så massivt nederlagsdømt som hun var.

I den grad at det nesten er litt oppsiktsvekkende.

For det er ingenting ved Kjølls utstråling eller humør som tilsa at hun ville tape klart.

Idrettens egen «comeback kid»

Denne gang var den åpne støtten til henne så lav at flere skal ha ment at hun burde trukket seg i forkant og med verdighet. Det gjorde hun ikke.

En slik innstilling ligger åpenbart ikke i Kjølls natur.

Idrettsdemokratiet har også godt av dynamikken i at det er mer enn én kandidat til bevegelsens øverste verv.

Men denne søndagen var seilturen uansett slutt, selv for idrettens egen «comeback kid».

Da Kjøll sensasjonelt ble valgt foran storfavoritt Sven Mollekleiv på Lillehammer i 2019, var det etter sigende etter en iherdig sjarmoffensiv blant de stemmeberettigede langt uti natten før valget. Valget ble avgjort med to fattige stemmers margin.

Denne gangen ble det mer.

Dommen fra Idretts-Norge var nemlig klar og knusende.

Temperatur på talerstolen

Men ikke uten forutgående dramatikk. For talerstolen ble brukt til mer enn entusiasme for de to presidentkandidatene.

Berit Kjøll hadde bare vært idrettspresident i et drøyt halvår da pandemien endret alle forutsetningene også for å styre idretten i Norge.

Dette har skapt utfordringer ingen kunne forutse.

Men det var et virus fra Kina som ødela for den mangeårige direktøren for Huawei i Norge.

For Kjøll har selv satt seg i en posisjon hvor hun gjorde seg ugjenvalgbar gjennom en rekke kontroversielle saker, rett og slett gjennom å skape store deler av sine kriser selv. om det har dreiet seg om antidoping, russiske barn eller behandlingen av den meget spesielle varslingssaken i NIF gjennom vinteren.

Tidvis har Berit Kjøll fremstått som en pyroman som har løpt rundt og slukket egne branner.

Slikt tar fokus fra det idretten egentlig burde konsentrere seg om.

Derfor blir det med den ene perioden som president for Kjøll.

Til stor irritasjon fra flere av talerne på idrettstingets avsluttende dag. Kjølls trofaste støttespiller, håndballpresident Kåre Geir Lio, gikk nok en gang lengst i sin retorikk, med det han kalte «verdensmesterskapet i å snakke stygt om Berit Kjøll».

Selv snakket Lio seg ut av medaljekampen denne gang.

Krass var også kritikken fra en som faktisk er verdensmester, nemlig den tidligere lederen av Utøverkomiteen, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som gikk ut mot det hun mente var unyanserte angrep på kolleger og kunnskapsløshet i den offentlige diskusjonen. Rettet mot det som fremsto som idrettsstyremedlem Marco Elsafadi, hennes kollega i utøverkomiteen, roeren Kjetil Borch og egentlig media generelt.

De uten kunnskap, fikk vi nå konstatert.

Den første moderne president

Den nye presidenten er den yngste noensinne - og også den første med flyktningbakgrunn. Norge har med dette fått sin første virkelig moderne idrettspresident.

I offentligheten har Zaineb Al-Samarai holdt en påtagelig lav profil. Først de siste ukene har hun stilt til et fåtall debatter med sin motkandidat. I stedet har hun bygget støtte internt i idretten, hvilket åpenbart har vært klokt.

Men debattene mellom de to kandidatene har vært såpass heftig diskutert på grunn av sin tilsynelatende mangel på visjoner på vegne av idretten at det har blitt gjort flere forsøk på å lansere en tredje kandidat til presidentvervet. Sonderingene har ikke lyktes. Rett og slett fordi signalene har vært at Al-Samarai uansett ville komme til å vinne.

Lytt til erfarne komite-folk

Den aller viktigste grunnen til at Zaineb Al-Samarai vant dette valget er likevel ikke misnøyen med Kjølls innsats. Det er valgkomiteens innstilling. Valgkomiteen i NIF har hatt en bred og åpenbart kompetent sammensetning. Og den har tatt sitt ansvar med å berede valggrunnen for idrettsdemokratiet på en meget grundig måte.

«Det er bare valgkomiteen som kjenner alle prosessene», som Frode Jacobsen fra Oslo idrettskrets sa det.

Flertallets konklusjon var særdeles tydelig i retning av at Al-Samarai er den best egnede kandidat til å styre Idretts-Norge.

Dette er et signal Idretts-Norge visste å lytte til. I tillegg har Al-Samarai drevet valgkamp rundt i landet og skaffet seg den nødvendige støtte og mer til.

Tabula rasa

Den mulige usikkerheten som fortsatt eksisterer rundt hva den nye presidenten egentlig vil stå for, kan lett bli snudd til hennes fordel.

For hun fremstår som noe av et idrettens «tabula rasa», altså det uplettede mennesket. Dette må selvsagt modifiseres med en bakgrunn som innen idretten inkluderer å være leder av østkantklubben Holmlia i Oslo, samt å ha styreverv i så vel NIF, åpenbart, og Vålerenga.

Men den nye presidenten vil kunne forme sitt president-uttrykk stort sett selv. Inkludert hvor mye plass hun selv ønsker å ta som frontfigur i Idrettsstyret. Og overfor den gigantiske bevegelse hun som nå har gitt henne tillit som sin leder.

En velfungerende idrettspresident akkurat nå vil kanskje være en som ikke synes så godt.

For idretten trenger fokus på de utfordringene som kanskje har fått for lite av oppmerksomheten i Kjølls turbulente presidentperiode. Ikke på presidentens fortreffeligheter eller mangel på sådanne.

«Zaineb er mer enn et kinderegg», sa basketballpresident Jan Hendrik Parmann under presidentdebatten.

Parmann fortsatte med å uttrykke et ønske om at Al-Samarai kom til å bli norsk idretts svar på en av norsk fotballs virkelige storheter.

Ikke Lise Klaveness, hvis noen skulle bli avledet til å tro noe slikt, men Erling Braut Haaland.

«På idrettsbanen er vi alle like», som den nye idrettspresidenten selv sa det fra talerstolen. Og akkurat det som skjer på banen er det mange i Idretts-Norge nå ønsker fokuset tilbake på.

Idrettstinget har pekt ut kursen videre, der kampen mot økte kostnader i idretten skal prioriteres.

Kampen for gjenvalg

Men dette dreier seg dypest sett om politikk.

Zaineb Al-Samarais strategi i forkant av valget har lenge blitt sammenlignet med den man mener Erna Solberg har brukt, nemlig det å forholde seg rolig og på trygg distanse fra de politiske kontroversene

Og la motkandidaten få påkjenningen med alle de små og store krisene.

Da passet det bra at Berit Kjøll på idrettstinget fant ut at hun skulle parafrasere en annen tidligere statsminister, Thorbjørn Jagland. Jagland fra Lier ble aldri tilgitt av sitt Strømsgodset-bakland da han ikledde seg et Rosenborg-skjerf. Og fikk mengder av hån, selv på en tid uten sosiale medier.

Noen mener det ble starten til slutten på hans tid som statsminister.

«Heia Brann», jublet Berit fra Asker fra talerstolen i Bergen.

Alle smilte av den uskyldige spøken.

Men plutselig var dette på symbolsk vis blitt en duell mellom Jagland og Solberg.

Og alle visste også hva den symbolikken betydde.

Bare en av de nevnte statsministre ble gjenvalgt.

Nå har Zaineb Al-Samarai atskillig mer enn 36,9 måneder på å klare det selv.