Den mentale styrken som sjokkerte «alle»

Du har sikkert allerede lest eller hørt det, men det er verdt å repetere for sikkerhets skyld: Leicester kan vinne Premier League på Old Trafford – Drømmenes Teater – søndag ettermiddag.

Det vil være nok med tre poeng på de tre siste kampene. De er mot Manchester United, Everton (hjemme) og Chelsea (borte).

Vanligvis kunne kanskje en optimistisk Tottenham-supporter trøstet seg etter gårsdagens poengdeling mot West Bromwich ved å si at Leicester kan snuble i alle tre.

United kan være seige å bryte ned, Chelsea vant nettopp 4–1 i Bournemouth og Everton er bedre borte enn hjemme.

Men dette er Leicester. Laget som ikke føler press, som ikke lar seg distrahere eller knekke. Så mye har stått på spill disse siste ukene, og de har beholdt roen og stabiliteten.

Det krever enormt mye å holde balansen når hele verden tror du skal falle.

1-0 x 6

Går man tilbake til 26. desember, hadde Leicester gått av banen for første gang i ligaen denne sesongen uten å score. Det hadde blitt 1–0-tap borte mot Liverpool. Enkelte trodde boblen nå ville sprekke – undertegnede inkludert.

«Hvorfor kan vi ikke fortsette å løpe, løpe, løpe?», hadde Claudio Ranieri spurt retorisk.

Vel, fordi dere vil bli slitne, Claudio. Fordi kontringsspillet vil bli stoppet før eller siden. Fordi dere ikke vil ha nok til å vinne på dårlige dager. Og fordi marginene ikke kan være på deres side helt frem til mai.

Hele åtte av lagets elleve seire hadde nemlig vært med ett mål. Det virket ikke mulig å opprettholde.

Fire måneder senere har Leicester tatt elleve nye seire. Seks har vært med ett måls margin. De fleste har kommet ved kruttsterke defensive prestasjoner hvor flaks knapt har spilt en rolle.

Så feil kan man ta.

Baklengsmål hver sjette time

Gransker man de kampene Leicester har spilt i sesongens siste halvdel, skjønner man hvor formidabelt konsentrasjonsnivået har vært.

Det er sant at den offensive slagplanen har blitt mer forutsigbar og mindre effektiv, noe som har gjort at forsvaret knapt har kunnet gjøre en eneste feil.

Men det har de heller ikke gjort. Jevnheten har vært forbløffende.

Ikke bare har Leicester sluppet inn åtte mål på 16 ligakamper. Blant de fem gangene de har avgitt poeng, har de brent straffer i to av dem. I to andre har de ledet, for så å få en mann utvist.

Tar du bort de 70 minuttene hvor de har hatt 10 mann, og regner med de resterende minuttene fra de 16 ligakampene, står Leicester med fire baklengs på 1370 minutter.

Du kan lage en enda bedre statistikk om du går én runde lenger tilbake i tid, og tar med deg 0-0-kampen mot Manchester City. Det gir en periode på 1460 minutter.

Med andre ord: Så lenge Leicester har hatt 11 mann på banen de siste 17 ligakampene, har det gått seks timer i snitt mellom hvert baklengsmål.

Har besvart tvilerne

Kun Ranieri og spillerne vet hvordan de har oppnådd denne stabiliteten.

Det har hjulpet å ikke ha skader og at kampprogrammet har vært mindre travelt enn rivalenes, men man hadde likevel forventet flere dårlige dager.

Selv Barcelona, som gikk 39 kamper uten tap, led seg nylig gjennom en periode full av nerver, tvil og tap. Leicester virker immune mot dette.

Om ikke annet har de blitt mer stabile og selvsikre, til tross for alt som har kunnet gå galt. Mens enkelte har snakket om en sen kollaps eller om Ranieri som en «nesten-mann» som aldri helt vinner de store titlene, har italieneren feid all tvil til side med sin humor og positivitet.

Hvert spørsmål har blitt besvart ettertrykkelig.

Og hvor passende var det ikke at Leicester slo til med 4–0 mot Swansea i helgen – deres største seier for sesongen – akkurat da alle spurte om de kunne score mål uten suspenderte Jamie Vardy.

Det er en slik mentalitet som karakteriserer seriemestere. Det er bare å bøye seg i støvet.