De som jubler for bronse

Tirsdag 15. februar er en av disse dagene vi som OL-nasjon alltid kommer til å huske. Ikke bare har vi tatt tre gull og to sølv.

Samtlige av de fem medaljene ble tatt på et vis som gjorde dem unike.

Fra Mons Røisland tidlig på morgenen fløy ned til andreplass i big air-bakken mellom de mektige luftetårnene i det nedlagte industriområdet i Shougang vest i Beijing, til Jens Lurås Oftebro avsluttet jubeldagen med å ta sølv bak Jørgen Graabak etter en spektakulær avslutning i kulda på langrennsstadion i Zhangjiakou.

Begge jublet ganske så befriende hemningsløst.

De hadde tatt olympisk medalje for Norge.

Mellom disse to sølvene fikk Norge tre gull, som alle ble tatt av utøvere som allerede har vist hvor mye de setter pris på den ære det er å stå på et olympisk podium.

Av en Hallgeir Engebråten, 22 år og fra Odalen, som hadde lyst fra seierspallen etter sin overraskende bronse på 5000 meter.

Av en Tarjei Bø, 33 år og fra Stryn, som lot tårene strømme fritt etter bronsen på sprinten.

Begge tok de sine første individuelle OL-medaljer tidligere i OL. Begge ble de i dag gullvinnere som del av et lag.

Og slik føltes det at gullet til Jørgen Graabak ble til også. Selv om det egentlig var den siste individuelle kombinertkonkurransen han faktisk vant, han som slapp den følelsesladede jubelen helt løs etter sølvmedaljen han tok tidligere i OL.

Jubelen for de unike OL-medaljene, uansett valør.

De siste dager har vist at dette ikke lenger er en selvfølge for norske utøvere.

Skuffelsen som fortsatt svir

For den demonstrative skuffelsen til de mannlige langrennsløperne etter sølvet i stafetten sitter fortsatt i.

Mest av alt som en meget nyttig og åpenbart påkrevet påminnelse om hvor suksessrike vi er som idrettsnasjon, som publikum- men selvfølgelig mest av alt som utøvere.

Derfor ble de norske langrennsmennene, fortjent eller ikke, symboler på at vi av og til må stoppe opp og føle på hvor privilegerte vi er.

Vi må minne oss selv på hvor ofte vår bagatell av en nasjon faktisk får oppleve det som skal være en spontan, nærmest magisk spenning og glede, i en verden som ellers kan by på mer enn nok av nedslående realiteter.

Og hvilken glede et OL faktisk gir oss, uansett omgivelser og omstendigheter.

Og at vi ikke kan slutte å glede oss over medaljer, uansett hvilken valør de har.

Som idrettsengasjert publikum eller som utøver, også i langrenn.

Den manglende feiring av stafettsølvet kom midt inne i en allerede turbulent og betent periode for våre landslag i nasjonalsporten. Det er åpenbare indre konflikter som er langt unna å være løst.

Resultatene totalt sett i langrenn i dette OL er heller ikke som mange hadde forventet.

Da skal man kjenne ekstra godt etter når man blir minnet på hvem man egentlig er – eller bør være.

Peder, Pedersen og Potetgullkongen

Derfor var det også en lett poetisk rettferdighet i at mandagen ble den første i disse leker uten norsk medalje.

Før tirsdagen ga oss alle noe så veldig nær tidenes påminnelse på hvor spennende OL er.

Med en skiskytterstafett som endte i en ren kollektiv forløsning da Vetle Sjaastad Christiansen sikret gullet på sisteetappen.

Med et nytt, uventet gull i sporten som lenge var vår paradegren, skøyter.

Der unggutten Peder Kongshaug fra Stavanger dro på en bronsevinner fra Odalen med tilnavnet «Potetgullkongen» og en Sverre Lunde Pedersen, som så sent som i høst var på det nærmeste avskrevet i OL-sammenheng etter en alvorlig sykkelulykke noen måneder tidligere.

Så fokusert har Lunde Pedersen vært på å forsvare gullet i lagtempo fra 2018 at sønnen Svein, som blir 2 år i mai, nesten ikke skal ha sett andre barn i sin levetid, på grunn av smittefrykten.

Nå skal Svein endelig ut i verden og fortelle alle barn på lekeplassene i Bergen om sin far, den dobbelte olympiske mester på skøyter.

To til og en tabbe

Norge avsluttet dagen i Beijing med en dobbeltseier i kombinert. For få uker siden ville ingen gjettet det var mulig uten at Jarl Magnus var én av de to. Riiber kom rett fra karantene og skaffet seg et sensasjonelt godt utgangspunkt etter hopprennet.

Og der man lenge trodde covid-smitten hadde ødelagt alle seierssjanser, så gjorde han det i stedet selv, da han gikk veldig og spektakulært feil inne på stadion i klar ledelse.

Uansett oppgitthet over tabben, strålte Riiber faktisk også litt da han gikk utslitt over mål til en 8. plass – som kanskje, kanskje kunne vært en medalje uten tabben. Og sannsynligvis ville verdens beste kombinertløper uansett ha jublet hvis det i så fall hadde vært en bronsemedalje, ikke minst fordi den ville vært bak to lagkamerater.

Norge er nå på sikker vei mot ny rekord i antall gull i et vinter-OL. Den gjeldende på 14 satte vi, sammen med Tyskland, under lekene i Pyeongchang i 2018.

Nå har vi 12 – etter det som NRKs Jann Post nærmest offisielt hadde døpt «miraklenes dag»- og dét allerede før han kommenterte den nevnte dobbeltseieren i kombinert.

Den nest beste norske OL-dagen gjennom tidene var uansett et faktum.

Det var så nær en tangering.

Det manglet bare en bronse.