Dagens nøkkelspillere er ikke de du tror

Her har du en quiz: Hvilke var de to dyreste overgangene i verden i sommer?

Du er kanskje fristet til å ramse opp spisser og playmakere. Det er de som preger sportsnyhetene og avisforsidene, som hylles på sosiale medier, som løfter Gullballen – prisen som verdens beste spiller – år etter år.

Men svaret er Declan Rice og Moisés Caicedo, to defensive midtbanespillere. I fjor var det Enzo Fernández, sentral midtbane.

Totalt kostet de rundt fire milliarder kroner. De er blant de 10 dyreste spillerne i historien. De scoret fem ligamål seg imellom forrige sesong.

Men på dagens marked er det ikke mål som er verdt mest.

Viktigere enn Haaland

Spør bare Liverpool. De røde kastet rundt 1,4 milliarder kroner etter Caicedo i sommer på desperat jakt etter «sin» defensive midtbane. Han dro til Chelsea, som like gjerne tok med seg de rødes andrevalg, Roméo Lavia, for 700 millioner til.

De fleste topplag har nå en slik «sekser», som rollen like foran forsvaret kalles, som Bruno Guimarães (Newcastle) og Yves Bissouma (Tottenham).

I fjor la Manchester United 800 millioner kroner på bordet for Casemiro. Arsenal brøt sin overgangsrekord for å hente Rice. Forrige helg måtte han ut med skade i pausen mot Tottenham, og det gikk bare 10 minutter før erstatteren, Jorginho, mistet ballen og Spurs utlignet.

Manchester City har vunnet alle sine seks ligakamper med Rodri i laget, men forrige helg ble han utvist. Onsdag møtte de Newcastle i ligacupen uten ham – og tapte.

Ikke rart trener Pep Guardiola var rasende over det røde kortet. For City er Rodri enda viktigere enn Erling Braut Haaland.

Mange kan score mål. Ingen i City gjør det Rodri gjør.

Og det er å spille gode pasninger i farlige soner under press.

Bunnlag spiller som topplag

Dette høres enkelt ut, men det er en av de viktigste kvalitetene slik toppfotballen er blitt.

Før leitet trenere etter andre ferdigheter hos midtbanespillere. Flere lag lå dypt i banen, og intensiteten var lavere, noe som ga midtbanen mer tid med ballen. Om de ble presset på egen halvdel, måket de gjerne ballen opp, slik at de ikke mistet den foran eget mål. De var gjerne kamphaner og arbeidshester.

Men i 2009 vant Guardiolas Barcelona alt ved å spille seg ut bakfra og stå høyt. Så herjet Jürgen Klopps Dortmund ved å presse over hele banen. Denne duoen har inspirert mange.

I dag ønsker halve Premier League å spille seg ut bakfra og presse høyt, selv nyopprykkede Burnley.

Dette skaper én spesiell situasjon som gjentar seg hele tiden. Når lag triller pasninger på tvers av egen boks med motstandere jagende etter, er risikoen høy. Ofte slås ballen opp på den defensive midtbanespilleren, som får den feilvendt med minst én motspiller i rygg. Lag som presser høyt, angriper slike spillere med samme appetitt som en løve ute på savannen som skimter en haltende bøffel.

Om den defensive midtbanespilleren er sånn passe god, slår han en støttepasning, og laget hans er fortsatt under press.

Er han dårlig, mister han ballen, og motstanderen får en stor sjanse.

Er han veldig god, slår han ballen fremover til en medspiller, og laget hans får en stor sjanse.

Gladiatorer

For når lag står høyt, og man slår ballen forbi presset, blir man belønnet med store rom. Men så klart er dette en kunst. Spillere som Rodri og Rice må se den mulige pasningen før de mottar ballen. De må slå den riktig, under press, med lite tid på seg.

Og de må for all del ikke miste ballen.

Denne kvaliteten er blitt så viktig, at det har dukket opp et engelsk begrep for å beskrive sentrale midtbanespillere: «Press resistant», altså en evne til å holde på ballen under sterkt press, om det er via skjerming, vendinger eller kjapt spill.

Lag kan spille seg ut bakfra uten en slik spiller. De kan bruke sidebackene som playmakere, noe Liverpool gjorde en stund med Andy Robertson og Trent Alexander-Arnold. De kan flytte backer inn sentralt, som Guardiola begynte med, og som flere har kopiert. Men alle ønsker en god defensiv midtbanespiller, tannhjulet som holder det kollektive maskineriet i gang.

I tillegg skal disse midtbaneankrene helst beskytte forsvaret. De skal vinne tunge dueller og sørge for at avstanden mellom forsvar og midtbane er riktig. De skal være sterke, lure og tekniske. Gladiatorer og dirigenter.

Og de få som er det, er gull verdt.

Alle ønsker en Busquets

Dette er ingen ny type spiller. Guardiola og Arteta var selv defensive playmakere, og få fotballkjennere glemmer kunstene til Andrea Pirlo, Paul Scholes, Sergio Busquets og Xabi Alonso. Men de spilte omtrent bare for topplag.

Nå vil stadig flere lag spille Guardiola-fotball, selv de som ligger midt på tabellen. Alle ønsker sin egen Busquets.

Jo flere lag som står høyt, desto mer populære blir spillerne som kan slå ballen forbi presset.

Så om City ønsker en verdig backup for Rodri, må de nok betale dyrt. Liverpool leter fortsatt etter en «sekser» i toppklasse, og når Casemiro blir for gammel, må United ut på ny handletur. Hvem enn som har et ungt og dyktig midtbaneanker, kan starte en lukrativ auksjon.

Dette er de nye nøkkelspillerne. Før ble lag bygget rundt «tieren», den offensive magikeren à la Lionel Messi og Diego Maradona, som åpnet forsvar med én genial pasning. Nå er det de defensive midtbanespillerne som slår de forløsende pasningene, bare dypere i banen, forbi presset.

Det ser kanskje ikke like fancy ut. Det havner neppe blant kveldens høydepunkter.

Men for stadig flere lag er det slik kamper vinnes og tapes.