Da cup ikke lenger var cup

Den 125. cupfinalekampen for menn siden starten i 1902 var også den første som ble spilt på våren.

Det hele skyldes først og fremst vår gamle uvenn covid-19.

Etter at norgesmesterskapet i 2020 ble avlyst, ble sesongen 2021 så fortettet at de avgjørende cuprundene måtte flyttes til senvinter og vår.

Til slutt ble finalen flyttet enda én dag – fra lørdag 30. april til søndag 1. mai.

Arbeiderne kan definitivt få ha festdagen sin i fred fra fotballen i fremtiden.

Det var nemlig lite som tilsa at denne kampen var noe annet enn et hvilket som helst oppgjør mellom Norges to beste lag de siste årene.

En cupfinale skal ha noe mer – og i hvert fall ikke de tusener av tomme setene som ikke lot seg kamuflere på Ullevaal denne første maidagen.

Trøbbel for tilskuerne

Det var ikke lagenes egne tilhengeres feil. De to svingene var dekket av blått, av gult og av intens lyd, slik man håper det skal være.

Men selv ikke der var det fullt. Moldefans hadde fått forlenget Oslo-oppholdet etter at billettene deres til finale på lørdag endte i å ventetid til søndag. De synes nok uansett det var verdt det – denne gang.

For Bodø/Glimt-fansen var det rett og slett problemer med å få fly til og fra Oslo. Kapasiteten på rutenettet etter pandemien er ennå ikke på et nivå tilpasset et publikum som vil se sitt mesterlag vinne cupen.

Dessuten har det blitt atskillig flere attraktive langturer til bortekamper for Glimt-fansen det siste halvåret enn de fleste reisebudsjetter var forberedt på.

Men det var mest av alt alle de andre, de tilskuerne som først og fremst vil på cupfinalen som nå ikke fant kampen mellom Norges to beste lag de siste årene interessant nok, eller for den del visste den ble spilt, som var problemet.

Det var symbolikk i Bodø/Glimts særdeles dyktige trener Kjetil Knutsens analyse i pausen:

«Jeg mener vi må vente mer av en cupfinale».

Han snakket om spillet de to lagene hadde vist. Men det kunne like gjerne vært hele rammen.

Dette var ikke en finale norsk fotballs fineste tradisjon verdig.

Tradisjonenes kraft

For det er enn nostalgi som tilsier at tradisjonen med cupfinaler sent på høsten skal fortsette også etter 2023. Det vi opplevde denne søndagen blir uansett gjentatt neste år.

Man rekker heller ikke å spille ferdig NM i 2022 i løpet av kalenderåret.

Så mens cupen 2021 ble avgjort i mai 2022, blir cupen 2022 avgjort på omtrent samme tid i 2023.

Det er sterke krefter som ønsker at denne godt forvirrende rekken skal fortsette også deretter, slik at den ikke tar oppmerksomhet fra mer lukrative turneringer.

Det bør den altså ikke. Man skal nemlig ikke undervurdere tradisjonenes kraft.

Man flytter derfor ikke 17. mai. Eller Stiklestad. Eller Slottet. Eller cupfinalen.

Eller for den del NRK, ville kanskje noen finne på å tillegge, uten at det er særlig relevant her.

Statskanalen kunne uansett bare vise til 281 000 seere på årets største, norske fotballkamp. Det er nær en halvering bare fra 2018.

Tradisjoner og kulturelle institusjoner har egenverdi, i et folk, i et samfunn- og innen sport.

Og nå været

Likevel – i et år hvor et malplassert VM uansett kunne stått i veien for en cupfinale i november i desember, kan man selvsagt tillate seg å tenke nytt.

Været har blitt dratt frem som et argument for en permanent flytting til våren, ikke helt overraskende.

Den bakfulle frostrøyken har tradisjonelt vært cupfinale-søndagenes egen bluss-tåke over tribunene på Ullevaal.

Finaler så sent som i desember er nettopp sent, og det er kaldt.

Men dette er også en del av tradisjonen. Spenningen har vært bygget opp gjennom en lang sesong, fra 1. rundekamper mellom lokale breddeklubber og elitelag på våren og forsommeren, til stadig mer fortettede oppgjør utover høsten, parallelt med at seriespillet har nærmet seg sitt klimaks.

Cupfinalen har vært norsk fotballs største klubbkamp hvert eneste år siden starten. Og Norge er ett av de få landene, sammen med eksempelvis England, hvor cupen lengst har klart å holde på sin ærerike aura. Med flytting til våren. kommer denne statusen fort til å forsvinne.

Hører til på høsten

Det har blitt uttrykt tilfredshet med å innlede sesongen med tellende kamper, slik kvartfinalene og resten av sluttspillet i år har medført for lagene som fortsatt har vært med.

Men denne våren har også avslørt tydelig fallet i cupens status når den skal avgjøres på dette tidspunkt.

Norges Fotballforbunds famøse flytting av kvartfinaleoppgjøret mellom Aalesund og Bodø/Glimt endte i avlysning og walkover. Og slutten på sunnmøringenes drøm om igjen å oppleve et lite eventyr. Alt i et forsøk på å optimalisere seriemesterne fra Bodøs muligheter i europacupen kalt serieligaen.

Kun med det resultat at cupen ble latterliggjort som turnering.

Og den vil kunne bli det igjen, hvis Glimt eller andre norske lag gjentar den eventyrlige europa-suksessen, slik man på vegne av norsk fotball alltid håper.

Aller helst burde cupfinalen tilbake til en fast helg på høsten. Aller helst etter serieavslutningen. Men det vil neppe Norsk Toppfotball og rettighetshaver TV 2, uten at det endrer mye.

Da får man også tid til cupfinalebankett. Typisk nok fikk ikke spillerne engang nyte pokalens glans i hovedstaden de ekstra timene man pleier denne gang. Det ble i stedet feiring og skuffelse på buss og fly hjem til Molde og Bodø for å rekke mandagens hverdag og trening.

Med seg har de minnene om det ene målet til 19-åringen Sivert Mannsverk.

Og et mesterlag fra Bodø som aldri virket helt som om de kom i gang med det spillet som har gjort dem så dominerende her hjemme de siste årene.

Fornemme fravær

Men ikke av et håndtrykk fra ham pokalen bærer navnet til. For første gang i dette årtusen stilte ingen fra kongehuset på cupfinalen, til stor skuffelse fra mange rundt de to finalelagene. Det er mulig det var et tilfeldig kongelig fravær. Eller kanskje ikke. Kongen er en tradisjonenes mann mer enn noen andre. Men det får vi aldri vite.

Jonas Gahr Støre gikk også glipp av sin første cupfinale som statsminister, men var unnskyldt på arbeidernes egen dag, som brakte ham til Drammen, Sandefjord, Larvik og Asker. Heller ikke idrettens egen minister Anette Trettebergstuen kunne delta. Hun var for lengst lovet til Hammerfest for å holde tale.

I likhet med statsministeren kom heller ikke Lise Klaveness på den første cupfinale i hennes presidentperiode. Hun måtte til USA for et obligatorisk UEFA-kurs.

Der skal hun studere den nordamerikanske modellen for profesjonell idrett, som hun selv skriver på Instagram.

Flytting av Super Bowl er neppe en del av pensum. Men det er det nærmeste vi kommer en parallell.

Med den lange rekken av fravær på ærestribunen ble Kongens egen pokal delt ut av NFFs visepresident Arne Larsen Økland og landbruks- og matminister Sandra Borch.

Borch er fra Lavangen i Troms og smilte gjennom hele seansen.

Det gjorde naturlig nok ikke Bodø/Glimts nevnte trener Kjetil Knutsen.

«Det var noe som haltet», var Knutsens avsluttende analyse - særdeles treffende for en cupfinale spilt en søndag i mai.