Bruker skriving som terapi etter brorens død

– Jeg har jo skrevet litt allerede. Men om det blir en bok eller ikke, er jeg ikke helt sikker på. Jeg er i veldig glad i å skrive, men også å lære. Jeg må i hvert fall gjøre noe annet ved siden av treninga.

– Snakker vi skjønnlitteratur?

– Vi får se.

– Er det noen som har lest det?

– Nei, bare jeg!

– Er det en slags terapi i å skrive?

– Ja, det er det. Det er kanskje derfor jeg er så glad i det. Det er en måte å tømme hodet på.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen står foran en smeltende snøskavl utenfor Sognefjellshytta. Det drypper lett fra himmelen. Det har skyet til over Sognefjellet, der sola de siste dagene har gjort langrennsløpere på sommersamling både brune og solbrente.

Hun snakker om det som har vært en småhemmelig drøm, drømmen om å skrive historier som kanskje kan ende mellom to permer.

Vil slippe å oppleve det igjen

Behovet for «å tømme hodet» er ikke blitt mindre i løpet av det siste året. 27-åringen fra Smestad i Oslo har lang erfaring i å takle opp- og nedturer, men OL-sesongen 2013/14 fortonet seg likevel på en måte som gjør den unik på godt og dessverre også vondt.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen har lagt vinteren bak seg, i den grad det er mulig, og rettet blikket framover mot ny sesong med VM i Falun som det store høydepunktet. Men det lar seg ikke gjøre å sette strek over den.

Dagen før OL i Sotsji fikk hun det tragiske budskapet om at lillebroren var død.

– Om jeg ikke var glad i de menneskene jeg var på lag med fra før, så ble jeg i hvert fall det nå. Idretten betød veldig, veldig mye. Og så håper jeg at jeg slipper å oppleve et mesterskap av en slik type igjen, sier hun ettertenksomt.

Sjokkbeskjeden kom på toppen av en utfordrende sportslig periode. For selv om Oslo-jenta ble nummer to i Tour de Ski, var hun blitt vraket til åpningsdistansen i OL. Det opplevde hun som svært urettferdig.

– Et fint sted å være

Til tross for brorens bortgang, ble 27-åringen værende i OL-byen. Hun fikk med seg en fjerdeplass fra sprinten. Men på favorittdistansen 10 km klassisk hadde hun, i beste fall, middels ski. Det holder ikke i OL. Og da hun endelig fikk sjansen i en mesterskapsstafett igjen, var de norske storfavorittene sjanseløse på grunn av smørebom.

– OL ble veldig spesielt, men det var faktisk et veldig fint sted å være da, sier hun.

Motgangen har ikke tatt knekken på henne. Tvert imot, den har gitt henne håp.

– Jeg har vel etter at jeg har levd noen år blitt mer og mer innstilt på at ting ikke er så rettferdig. Men det betyr ikke at man skal gi seg likevel. En eller annen gang kommer de parameterne til å gå min vei istedenfor, sier Jacobsen.

Faktisk har det aldri vært lettere for henne å bestemme seg for å satse videre enn det var denne våren.

– I fjor var jeg veldig lenge i tenkeboksen. I år var jeg har jeg hele tiden vært innstilt på å ta et år til og fortsette den gode utviklingen jeg har hatt det siste året.

– Hvorfor ble det sånn?

– Det var veldig mange biter som falt på plass i fjor. Jeg fikk kjenne på hvordan det er å virkelig får betalt for den jobben jeg har lagt ned og føler at jeg tok mange steg. Men jeg er ikke i mål, og den jobben vil jeg fullføre.

Må bruke hjernecellene

Aller helst skulle hun ha kombinert videre satsing med medisinstudiene hun hadde pause fra gjennom OL-sesongen, men slik blir det ikke. Universitetet aksepterer ikke at hun studerer på deltid, og å studere medisin på heltid lar seg ikke kombinere med å være i verdenstoppen i langrenn.

Det er her skriveriene kommer inn som avkobling og stimuli.

– Når jeg ikke får studere medisin, må jeg finne noe annet å bruke hjernecellene på, påpeker Jacobsen, som alltid har vært glad i å skrive.

– Jeg er ikke helt sikker på hva som er høna og egget – om jeg er glad i å skrive fordi jeg behersker det, eller om jeg er blitt bedre til det fordi jeg synes det har vært gøy.

– Hvordan fungerer det? Setter du av en time for å sette seg å skrive, eller kommer inspirasjonen over deg?

– Det er vel mer sånn at dett popper noe opp i hodet, og så må jeg få det ned på papir.

– Når skjer det på døgnet?

– Det kan være når som helst, smiler jenta som ble verdensmester i sprint mens hun ennå var junior i 2007.

Åtte år senere drømmer hun om et nytt gull i Falun.

– Jeg liker løypene i Falun veldig godt. Det høres sikkert flåsete ut, men jeg er ganske trygg på at det kommer til å gå bra, sier Astrid Uhrenholdt Jacobsen.