Begge skulle ha sikret et rettferdig OL. Bare én av dem får betalt.

Etter OL i Rio de Janeiro i 2016, ble det slått alarm. Verden hadde fått vite om hvordan russerne hadde lurt hele idrettsbevegelsen med institusjonalisert doping i Sotsji fire år tidligere.

I en påfølgende rapport kom det blant annet fram at en del av utfordringen lå i at dopingkontrollørene i OL ikke fikk betalt for sitt arbeid.

De gjorde en av mesterskapets viktigste jobber gratis. Som frivillige. I en uavhengig rapport etter lekene i 2016 står det:

«IOC burde oppfordre alle fremtidige arrangører til å betale dopingkontrollører på linje med tekniske delegater (dommere regnes som tekniske delegater, red.anm.), fordi kontrollørers forpliktelser er avgjørende for lekenes suksess.»

Fortsatt har svært lite endret seg.

Skandaler siste tre OL

I etterkant av de tre siste OL-ene har det blitt avslørt alvorlige brudd i antidopingarbeidet. De fleste kjenner allerede til den russiske dopingskandalen fra Sotsji. Fire år senere, i Pyeongchang 2018, stod dopingprøver oppbevart i ulåste kjøleskap. Det var nærmest bare å spasere inn og tukle med avlagte dopingprøver.

I sommer-OL 2016 var språkbarrierer et problem. I tillegg var det noen steder hvor kun halvparten av de ansvarlige kontrollørene møtte opp.

Marit Bjørgen har slått alarm om utøvernes frykt. Beckie Scott, tidligere skiløper og leder av utøverkomiteen i verdens antidopingbyrå (Wada), mener det er skremmende at det fortsatt er som det er. Noen utøvere er nå i ferd med å miste troen på at antidopingarbeidet fungerer.

– Det er så langt unna noe en utøver skal oppleve. En feilaktig positiv test er så knusende for en utøver. Bare at prosessen kan stilles spørsmål ved kan være veldig skadelig for en utøver. Alle deler i denne prosessen må være tatt hånd om, sier Scott til NRK.

Noen av problemene er følgende:

Uttakskriteriene for å jobbe som dopingkontrollør i OL er vage. Arrangørkomiteen sier de nå jobber med å velge ut frivillige kontrollører til Tokyo, men nøyaktige uttakskriterier er ikke offentlig kjent.

Daglig leder i Antidoping Norge, Anders Solheim sammenligner dopingkontrollørene i OL med dommere.

100 dollar om dagen

På Oslo Horse Show gir dommer Carsten Sørlie sine instrukser til de rundt seg.

Med klar og bestemt stemme gir han straffen når hestene river ned hinder. Sørlie er foreløpig den eneste norske dommeren som er tatt ut til OL. I Tokyo får han og de andre dommerne får 100 dollar om dagen, i tillegg til reise og opphold.

– Det er klart at man hadde satt en begrensning for noen til å være med, sikkert også for meg, hvis vi skulle reist land og strand rundt uten å få dekket de kostnadene vi har, sier Sørlie.

– Kvalitet koster penger

Tilbake til dopingkontrollørene. På Ullevaal stadion møter vi dopingkontrollør Geir Holden. Han viser hvordan en dopingkontroll foregår.

Prosedyren gjennomgås. Holden gir oss koppen hvor urinen skal avgis, viser hvordan utøveren skal fordele urinen i to forskjellige prøveglass før de forsegles. Underveis noteres det på skjemaer. Innkalling til kontroll 09.20. Avleggelse av urinprøve 09.28.

Dopingkontrollører må naturligvis kjenne prosedyrene godt. Antidoping Norge beskriver det som et fag. Likevel får ikke kontrollørene betalt. Det syns Holden er synd.

– OL er den største arenaen for utøvere. Utøverne fortjener de beste kontrollørene også. Jeg mener det er på sin plass at kontrollørene får betalt på samme måte som dommere, sier Holden, og legger til:

– Det er klart det vil være en ære å delta i OL som kontrollør. Men man må ikke gå på akkord med kvalitet. Kvalitet i sånn type arbeid koster også penger.

– Forsvarlig

Organisasjonskomiteen skriver i en lengre mailutveksling med NRK at de forsikrer at antidopingarbeidet under OL kommer til å være både forsvarlig og til å stole på. Flere tiltak er iverksatt for å sikre at tidligere episoder ikke gjentar seg. Sikkerheten er skrudd opp på flere områder, men planen er foreløpig ikke å betale dopingkontrollører.

Alt antidopingarbeid styres av den såkalte WADA-koden. Der er dopingkontroller regulert ned til minste detalj, men krav om betaling er ikke en del av regelverket. På spørsmål fra NRK om dette bør endres, henviser Wada til den internasjonale olympiske komité (IOC).

Til tross for at IOC har en 276 sider lang liste med krav til arrangørene av OL, er dette fortsatt ikke en del av kravene.

– Takk for henvendelsen. Vi ønsker at du henvender deg til ITA og WADA, ettersom testprosedyrene er uavhengig fra IOC, skriver kommunikasjonsavdelingen i IOC.

ITA (International Testing Agency) samarbeider med arrangørene av OL om testing under lekene.

Dermed blir det opp til hver enkelt arrangør å betale kontrollører – og samtidig sikre at kontrollørene er kvalifisert for oppgaven. Foreløpig er ikke det planlagt.

– Spørsmålet diskuteres. Tokyo vil gjøre alt de kan for å sikre gode forhold for dopingkontrollørene, skriver organisasjonskomiteen til NRK.

Boikotter OL

Arrangøren anslår at det vil være et sted mellom 250 og 300 dopingkontrollører til stede under OL. De må være der fra start til slutt av mesterskapet.

Dersom alle skulle fått 100 dollar om dagen tilsvarer det snaut fem millioner kroner.

Ifølge Los Angeles Times er den totale kostnaden på lekene rundt 30 milliarder dollar (rundt 270 milliarder kroner).

– Med så store penger som er internasjonal idrett, og hvor viktighet det er at dette foregår på rent og ærlig vis, syns jeg dette må tas på et mye større alvor. Man burde profesjonalisere antidopingvirksomheten, og ikke drive dette som en frivillig virksomhet som skal betales av andre, sier Anders Solheim.

I fjor høst fikk både den norske og en lang rekke andre dopingorganisasjoner forespørsel om de ville sende kontrollører.

Norge takket nei. De er lei av å bli brukt som frivillige i et så viktig spørsmål.