Brent av frost

Striden rundt sponsormerket på landslagsdraktene har tilsynelatende dreiet seg om en utøvers kamp for sin frihet til å mene, paradoksalt på vegne av mediene som gjerne ønsker å mene for ham.

Det er veldig lett å sette pris på en slik standhaftighet. Hvis man ikke er Norges Skiforbund, som i stedet har tvunget sin mest attraktive utøver tilbake i den lydige varmen, der alle har de samme sponsorene, uansett hva de skulle mene om dem.

Alternativet denne gang var å sette eksempel ved å straffe Klæbo, sportslig eller mer sannsynlig økonomisk.

For Norges Skiforbund handler det nemlig om å beholde kommersiell kontroll, her over en utøver som egentlig ikke ønsker å gi dem det.

Slik sett er dette altså en strid som dreier seg om uavhengighet i to, ja, uavhengige former.

En sentralisert struktur

Kanaliseringen av inntekter gjennom sentralmakten, altså Skiforbundet, er på mange måter hele ski-Norges raison d'être, slik dagens modell er strukturert. Det finansierer toppidrettssatsingen i de forskjellige grenene.

Og det finansierer bredde og rekruttering. Vesentlige deler av ski-Norges organiserte aktivitet er altså basert på en toppstyrt inntektsstrøm som dette.

Dette er ikke en modell uten sine motstandere, men den er akseptert- og på veldig mange måter anerkjent som så vel formålstjenlig som velfungerende. For de fleste.

Men noen faller utenfor - eller er i en situasjon som de mener ikke systemet kan romme.

Johannes Høsflot Klæbo er en av disse, uansett hva slags våpenhvile han og hans forbund har kommet frem til i denne konkrete saken.

For Klæbo og hans støttespillere ønsker større kommersiell frihet enn det forbundet innenfor sin egalitære struktur er villig til å gi unntakene, som han definitivt er ett av. Han er dessuten det mest salgbare unntaket, når forbundet skal blidgjøre sine sponsorer.

Alle utøvere er like. Men noen er likere enn andre.

I enkelte tilfeller har likevel forbundet skapt modeller som har muliggjort særordninger, som de eksempelvis har det for Therese Johaug og for Aksel Lund Svindal tidligere.

Mens de har endt i konflikt med flere av sine stjerner, som Henrik Kristoffersen, Petter Northug og faktisk Marit Bjørgen, som hun avslørte i biografien om henne som kom i høst.

Også når det gjelder Klæbo har Norges Skiforbund laget spesielle ordninger, slik de må ha gjort da langrennsstjernen inngikk sin omfattende personlige avtale med Uno-X, mens forbundet hadde en avtale med Equinor.

Denne gang ville ikke forbundet tilpasse seg – trolig også av hensyn til de andre løperne på landslaget. Men striden kommer garantert opp igjen, snarere før enn senere – og når det dreier seg om en viktigere avtale enn denne.

Renommé og rekyl

For Klæbo skaper den nye statusen som langrennssportens selvutnevnte talsperson i verdispørsmål nye krav og standarder. Denne type engasjement, som mange har etterlyst fra utøvere -rettferdig eller ei- forplikter. Den som allerede har turt å reise seg opp, må bli stående. Ingenting er nemlig rettferdig i denne verden.

Rekylen ville derfor også blitt enda sterkere og mer smertefull hvis det eksempelvis hadde dukket opp en ny, personlig sponsor på den ledige trikot-plassen i litt for nær fremtid.

Nå skal plassen i stedet få være opptatt med å gi Skiforbundet inntekter fra en av sportens egne rettighetshavere en stund til. Og alle får tilsynelatende ro.

Samtidig har striden bidratt til at forbundets offentlige bekymring for manglende mediedekning etter den nye kanal-fragmenteringen neppe har vært presserende de siste dagene. Som selvsagt også er betryggende for det store skifellesskap.

Et slag for uavhengigheten

Johannes Høsflot Klæbo på sin side har styrket sin personlige markedsverdi betraktelig det siste året. Utøvere, uansett idrett, med et tydelig, verdibasert image i offentligheten, uansett hvordan det er kreert, er mer og mer attraktive i sponsormarkedet.

Klæbo var dessuten mer enn attraktiv i utgangspunktet.

Det som kreves er den nevnte kontinuiteten på innhold, eller content som det nødvendigvis heter i disse sfærer, om det dreier seg om pandemi, menneskerettigheter eller nå mediemangfold.

Det siste bør også medføre at han i fremtiden heller ikke slipper nyheter om egen situasjon, som skadeproblemer, eksklusivt på sin egen, sponsede YouTube-kanal. Som Norges Skiforbund tillot ham å gjøre da han hadde skadet fingeren i en, ja, boksemaskin i 2020.

Få ting truer den uavhengige journalistikken mer enn vasket enveiskommunikasjon av denne typen. Problemet er nødvendigvis mer omfattende i større sporter med større pr-apparater enn langrenn, men prinsippene er de samme.

Slik Johannes Høsflot Klæbo anno 2021 fremstår er han uansett på vei til å gjøre seg mye større som merkevare enn sporten han så eminent utøver.

Og denne utgaven av Johannes Høsflot Klæbo skjønner nok også bedre enn noen, at det ikke er gitt at alt 2020-utgaven av skistjerna drev med lenger er en like god og salgbar idé.

Nå skal Klæbo få ro til å konsentrere seg om forberedelsene mot vinterens OL i Beijing.

Norges Skiforbund på sin side kan igjen fokusere på sin pågående kampanje i samarbeid med Amnesty.

Hovedparolen er «Freedom of speech is a human right».

Vi kunne lagt til. sånn fra et helt uavhengig medieståsted, «- så lenge man ikke sier noe om en sponsor».