Arne Scheie (79) om den vanskelige tiden: – Jeg var deprimert

Du leser nå NRKs nye intervjuspalte «På hjemmebane». Her møter vi kjente idrettsprofiler og stiller dem en rekke spørsmål om stort og smått.

I dag: Arne Scheie.

Vi starter med fem faste og kjappe spørsmål:

– Utenom idretten, hva er det du bruker mest tid på?

– Utenom idretten er det nok å følge med på radio, lese aviser, løse kryssord, løse sudoku og prøve, i gåseøyne, å holde meg i form og gå en tur på minst én time hver eneste dag.

– Når brukte du sist 1000 kroner eller mer på en middag?

– På en middag? Det kan jeg altså ikke huske når jeg gjorde, men jeg gjorde det på en restaurant i Oslo og da snakker vi om overgangen fra nittitallet til dette århundret. Da var jeg ute og tok en regning, og den var den gangen på over 1000 kroner.

– Hva er det dummeste kjøpet du har gjort det siste året?

– Dummeste kjøpet siste året ... Nei, det vet jeg ikke. Du vet som pensjonist så føler jeg at jeg har det jeg trenger. Nei, jeg tror ikke jeg har gjort sånne dumme ting det siste året.

– Hva er det som kan gjøre deg skikkelig forbanna?

– Det er urettferdighet på alle plan i verden.

– Hva er din mest kontroversielle mening?

– Det er et veldig godt spørsmål. Er det kontroversielt å si at jeg ikke liker alkohol? Jeg er ikke avholdsmann eller noe sånt, men etter hvert har jeg kommet dit hen at jeg ikke liker alkohol noe særlig. Men det er vel ikke kontroversielt?

– Cup er cup

Lørdag er det klart for cupfinale. Scheie har selv kommentert en rekke cupfinaler i løpet av karrieren i NRK og ser frem til lørdagens kamp mellom Lillestrøm og Brann.

– Hvem tror du vinner cupfinalen?

– Cup er cup. Jeg som tipper en del, ville helgardert kampen. Det er helt åpent.

– Hva synes du om at det er cupfinale i mai?

– For meg er cupfinale på høsten, men det har jo vært noen år nå som har vært vanskelig, så all ære til Fotballforbundet for at de har avviklet nå snart to år på rappen, og er tilbake i normal linje til høsten.

– Kan du trekke frem ditt beste minne fra cupfinalene du har dekket?

– Det er mange gode minner. Det er gode minner fra alle kamper og alle cupfinalene lever sitt eget liv. Et veldig godt minne er den første cupfinalen jeg dekket i 1976, da Brann spilte mot Sogndal. Det var fantastisk. Da fikk jeg for første gang lov til å kommentere i cupen, og det var askeladden Sogndal mot etablerte Brann. Det var stort. Og så er jeg jo fra Lillestrøm, så det å kommentere Lillestrøms seirer var alltid veldig stort, selvfølgelig. Den siste jeg kampen jeg kommenterte i 2013, mellom Molde og Rosenborg, var jo også en fantastisk god kamp.

Fall og bekkenbrudd

– Hvordan ser en vanlig dag i Arne Scheies liv ut?

– Det skal jeg gjerne fortelle deg. Nå har jeg vært så uheldig at jeg tryna da jeg var ute på turen min 23. oktober. Jeg har kommet meg og er tilbake i godt gjenge, men før 23. oktober og nå, er det slik at hver morgen står jeg opp 7.45. Jeg bor i nærheten av Frognerparken og går to runder, totalt blir det 6–7 kilometer hver dag. Det er begynnelsen. Så er det hjem og høre radio og gå gjennom nettet og aviser. Og så tar vi det derfra. Jeg er så heldig at vi har en del faste ting vi gjør med gamle kolleger og venner flere ganger i uka. Dagene går veldig fort!

– Vil du fortelle om fallet og veien tilbake?

– Jeg snublet i en kant i Frognerparken og opplevde at jeg ikke hadde brukket noe – trodde jeg. Også tenkte jeg «skal jeg gå en runde til, være ute litt til?». Så tenkte jeg som så at det er best å komme seg hjem. Jeg klarte på en merkelig måte å komme hjem de 1,5 kilometerne, men da jeg kom hjem kunne jeg ikke å gå 10 meter. Så var det til sykehus. Der var jeg i to døgn. Jeg var relativt deprimert da jeg kom hjem med gåstol. Klarte ikke å gå trapper, klarte ikke å ligge. Alt var galt. Men så var det museskritt hele veien, og i dag føler jeg meg like bra som før jeg gikk ut 23. oktober.

– Setter du mer pris på å kunne gå tur nå?

– Ja. Jeg setter veldig pris på å være frisk. Fordi jeg var deprimert og jeg hadde jo et håp om at dette skulle bli bedre. Også var det de berømte museskrittene som gjorde at jeg ble bedre. Noen mente at det kanskje hjalp meg at jeg hadde investert i bevegelse hver dag. Hvis det er riktig, er det bare å oppfordre alle til å være i bevegelse.

Fotball som medisin

– Du måtte jo opp trappene for å se fotball-VM. Hvordan gikk det?

– Det var en prøvelse. Jeg må jo være så ærlig og si at hvis det var en i gåseøyne uinteressant kamp tidlig på dagen, så sto jeg over. Men de store matchene – de måtte jeg selvfølgelig ha med meg.

– Var det en ekstra motivasjon?

– Ja, det var jo også det. Når du ble sittende i stolen og nesten ikke kunne gjøre noe, var det jo fristende å bli sittende. Men når jeg visste at det var den eneste muligheten til å følge fotball-VM i Qatar, så måtte jeg opp dit.

40 turer til hoppuka

– Du jobbet i NRK i over 40 år – hva var høydepunktene?

– Høydepunktene for meg var jo å være med på de store internasjonale mesterskapene og hvis det var flott innsats av Norge med norske seiere, var det selvfølgelig toppen. Det er det ingen tvil om. Jeg var så heldig at jeg fikk være med å kommentere ti ganger fra vinter-OL. Og når nordmenn gjorde det godt var det jo fantastisk.

– Hva var det største?

– Når jeg ser tilbake, vil jeg jo si at alt med Lillehammer var svært. Kunne det skjedd nå om fem år hvis Norge hadde fått OL, at det ble så vilt med så mye mennesker?

– Hva savner du fra jobben?

– Jeg savner jo idretten, begivenhetene, og å være til stede for å formidle. Så savner jeg selvfølgelig kameratskapet vi hadde i redaksjonen. Og det fine samholdet som var mellom de idrettsutøverne jeg hadde anledning til å kommentere. Det jeg ikke savner er reisene.

– Du har jo fått noen amputerte høytider med 40 reiser til hoppuka.

– Det var ikke noe offer for meg å være i hoppuka. Det var en glede hvert eneste år å reise til hoppuka. For sånn i all beskjedenhet må jeg si at jeg hele livet har vært veldig opptatt av ski og fotball. Da jeg i tillegg fikk lov til å kommentere hoppuka på NRK, så var det absolutt ikke noe offer å reise ned i romjula og komme tilbake langt ut på nyåret.

Hyller Haaland og Ødegaard

– Med spillere som Haaland, Hegerberg og Ødegaard kan man tørre å påstå at norske fotballspillere aldri har vært bedre. Hvorfor kommer de nå?

– Det har jo vist seg at Norge er et idrettsland og du har nevnt noen utøvere i fotball, men du kan jo se på hva som skjer i friidrett da. Det er jo helt utrolig. Hva som skjer i skiskyting, hva som skjer i langrenn, hva som skjer i hopp. Nei, Norge er med sine vel 5 millioner innbyggere en fantastisk idrettsnasjon. Og det er klart jeg gleder meg over det som skjer i England med Haaland og Ødegaard.

– Husk, da jeg begynte å kommentere i England, var det veldig stort at vi hadde en fysioterapeut i Wolverhampton. Det var fantastisk. Og så ballet dette på seg da fikk vi Einar Aas og så Åge Hareide bort, og det var jo svære greier. Tenk i dag er to av de viktigste, beste spillerne i Premier League fra Norge. De er fantastiske ambassadører for Norge, for norsk fotball og absolutt alt, Martin Ødegaard og Braut Haaland.

– Skulle du gjerne kommentert kampene deres?

– Ja, selvfølgelig. Å få være med å kommentere norske idrettsfolk på toppen det er jo helt eventyrlig. Heldigvis fikk jeg oppleve noe av det, men det som skjer i England med dem det er ... Jeg finner nesten ikke ord. Når jeg tenker på at vi har den mestscorende, lederen av scoringstabellen i Premier League, og kapteinen på Arsenal. Det hadde vært helt uvirkelig hadde du nevnt noe sånn da jeg begynte. På 70-tallet hadde du vel blitt satt inn. For det var så langt unna som mulig, også har du den situasjonen som vi har i dag.

– Hva er ditt favorittreisemål – er det noen steder du vil reise tilbake til?

– Jeg har bestandig sagt til meg selv at en gang må jeg tilbake til hoppuka. Jeg har riktignok vært i Garmisch-Partenkirchen på sommerstid etterpå, men jeg har ikke vært der på vinterstid. Og det hadde jo vært morsomt. Det ligger jo bestandig over meg det at jeg bør en tur igjen og se fotball i Manchester. Se fotball i England. Jeg hadde min første fotballtur til England i jula 1964, kanskje det blir et jubileum 60 år etter. Kanskje det blir England allerede nå i 2023.