Åpenhjertig Jacobsen: Jaktet fysisk smerte for å lindre sorgen etter broren

Etter 13 år som en av Norges beste langrennsløpere bestemte Astrid Uhrenholdt Jacobsen seg for å legge opp forrige uke. Midt under koronakrisen innså medisinstudenten at hun ville avslutte langrennskarrieren og fokusere på legeyrket i en tid der hennes kompetanse er mer etterspurt enn noen gang.

Men da Jacobsen fikk sitt store gjennombrudd i 2007 med VM-gull på sprint, hadde hun aldri sett for seg at hun skulle holde på i så mange år.

– Det er nok motgangen som har gjort at jeg holdt på så lenge. Det har vært gøy å jobbe seg tilbake fra det umulige, forteller Jacobsen i NRK-talkshowet Lindmo som vises fredag kveld.

– Tryggere

For motgang har hun hatt, både i og utenfor langrennsløypene. Aller tøffest var det da broren og bestevennen, Sten Anders, tok sitt eget liv.

Jacobsen fikk beskjeden da hun var i OL i Sotsji i 2014. Likevel valgte hun å bli i Russland og gå renn som planlagt.

– Der og da føltes det riktig. Når jeg ser tilbake, var det nok flere grunner. Blant annet er det at det var en OL-landsby skjermet fra omverden og fra media. Det var tryggere å være der, og det sier mye om hva slags familie idretten kan være for en. Jeg visste jo også at det ikke var snakk om noe sykeleie. Det var ingenting jeg kunne gjøre hjemme, forteller 33-åringen.

Skikkelig smell

Da Jacobsen omsider kom hjem til Norge der mesterskapsbobla ble til hverdag, prøvde hun å døyve den psykiske smerten og bearbeide tapet med fysisk hard trening.

– Jeg brukte de verktøyene jeg hadde i min sekk. Ett av dem var fysisk trening. Den smerten jeg fikk ved å trene fysisk, var kjent og lettere å håndtere enn sorg og psykisk smerte.

Hun forklarer hvordan hun trente beinhardt, hardere enn normalt, og uten en god plan bak treningen.

– Jeg har nok misbrukt det på et vis. For dem som har stått på utsiden og fulgt dette, var det nok ikke noen kjempeoverraskelse at jeg gikk på en skikkelig smell. Men for meg som stod midt oppe i det var det ikke så lett å se at dette kom, sier hun.

Men hun reiste seg da også. Med stor kraft. For i Falun-VM 2015, var Uhrenholdt Jacobsen på pallen – igjen. Som gullvinner på stafett og med individuelt sølv på 15 kilometer med skibytte.

Leste mellom prolog og heat

Det var i VM i Sapporo for 13 år siden at hun slo gjennom. Den daværende 20-åringen kom som ei kule på oppløpet og tok gull på sprinten. Da hadde hun fortsatt ikke tenkt på seg selv som toppidrettsutøver.

Først det året forstod hun at hun kunne leve og bruke all tid på å satse på idretten hundre prosen, forteller hun. For henne var idrett i utgangspunktet «skole-aktivitet». At det skulle være noe mer enn det traff tankene hennes sent.

Jacobsen røper én morsom historie for å illustrere hvordan hun tenkte på idrett og skole. I pausen mellom kvalifiseringen og utslagsdelen av konkurransen satt hun og leste klassisk engelsk litteratur.

– Det var litt sært. Jeg tror kanskje jeg er den første og den siste som har gjort det.

– Var du overrasket over seieren?

– Jeg hadde jo ikke tenkt at jeg skulle vinne. Så sånn sett var jeg jo overrasket. Men på den andre side hadde jeg jo ikke begrep om konkurrentene og hvem som var gode. Jeg var på en måte åpen for det meste, så man kan nok si at jeg ikke den mest sjokkerte.

Mett

I årene som fulgte ble Uhrenholdt Jacobsen en av Norges Skiforbunds aller største profiler. Preget av stor motgang, kjent for sin utrolige evne til å slå tilbake og for sitt engasjement for viktige idrettspolitiske diskusjoner og debatt.

– Nå har du satt strek. Kjenner du at du har fått gjort alt det du skulle, og kan sette en sløyfe på det og si at det ble fint og akkurat som det skulle være?

– Nå har jeg bare kjent på at jeg er litt mett av det. Den andre drømmen jeg har hatt, har plutselig vokst seg større. Å gi den muligheten til å vokse fritt, gjorde at den avgjørelsen til slutt ble ganske enkel, sier Astrid Uhrenholdt Jacobsen.