Anyone for langrenn?

Den lett flåsete omskrivingen av tennis-klisjeen i overskriften til tross: Tallenes tale er klar. Nasjonalidretten vår er veldig nær å få det omdømmet som tennissporten har slitt med i en nær uendelighet, altså å være et kostbart storbyfenomen.

Det kommer bare til å bli verre.

Tallene NRK offentliggjorde denne uka viser et markant fall i antall langrennsløpere mellom 6 og 12 år i distriktene i perioden mellom 2011 og 2018. Grunnene som angis er nødvendigvis flere.

Når det gjelder klimabekymringene, så har realitetene sannsynligvis allerede blitt atskillig verre bare på det siste året.

• Bakgrunn: Nasjonalsporten som mistet barna

Tilkjørt snø

Varmerekorden på 19 grader på Sunndalsøra denne uka ble legemliggjort i Dagsrevyen av reaksjoner på gata i tettstedet i Møre og Romsdal.

Blant dem var unge Andrine, som sier hun «vil gå på ski, kaste snøball, ikke ha det varmt». Andrine setter ord på det en hel nasjon føler. Den oppsiktsvekkende varme starten på året skaper problemer for alle som er interessert i ski.

Denne første helgen i 2020 avholdes den såkalte Superlørdagen, som er en hyllest til barn på ski, direktesendt på NRK.

I all nøkternhet er dette noe av det mer gledesfylte og engasjerende som er vist på tv de siste årene. I fjor måtte begivenheten avlyses, grunnet snømangel i Knyken i Orkdal. Hamar er årets arrangør. Fordi det er et sted som har vært regnet som særdeles snøsikkert. Det er det ikke lenger.

Tilkjørt snø tilkjørt snø redder det så vidt fra en ny og særdeles demotiverende avlysning.

Men klimaet er ikke den eneste menneskeskapte årsak til at nasjonalidretten vår sliter mest av alle – utenfor de store byene, vel å merke.

Sosialt på snø

Stabile snøforhold er på vei til å bli eksotisk også i Norge, uansett gode vintere de siste tre årene. Og dette skaper helt nye utfordringer.

Noen av det mest oppsiktsvekkende er kanskje de sosiale.

De stadige lengre og mer kostbare reisene for å finne snø gjennom noe som ligner en vinter, øker bare problemene ytterligere.

Den manglende umiddelbarhet til løyper og traseer gjør at tilhørigheten til skilaget lettere svekkes. Og barna, som dette dreier seg om, velger skisporten bort. Særlig i distriktene, der mindre grupper aktive også medfører større grad av sårbarhet.

Den anførte tilgang på rulleskitraseer innenfor tilsynelatende overkommelig avstand vil aldri kunne være annet enn middelmådige substitutter for det dette egentlig skal være, nemlig idrett på snø. Og kan i beste fall bare utsette frafallet.

De andre store forbundene, som fotball, håndball og turn, opplever økning i medlemsmassen. For skiforbundet er fallet utenom storbyene grensende til dramatisk.

Bygge skipark

Det er ikke mulig å se at skiforbundet har vist tilstrekkelig vilje til å ta tak i det. Breddesatsingen har ikke fått de midlene som kunne utgjort en forskjell. Det er tilløp til endring gjennom det såkalte «Skipolitisk dokument». Men det er sannsynligvis altfor lite altfor sent.

Og det er definitivt ikke bare på forbundsnivå problemene ikke adresseres.

Økonomi er et problem også på klubbnivå. Trenerutgifter, skismurning og ikke minst selve skiene er alle kostnadsdrivende faktorer, som alle krever et betydelig og økende foreldrebidrag.

Det som kalles å «bygge skipark» er ikke bare dyrt, men har en tendens til å bli satt i gang allerede før barna er utvokst. Med to forskjellige stilarter og en forventning om egne ski til kulde, nullføre og varmegrader, kan dette fort ende i åtte forskjellige skipar til unge håpefulle. Med en pris som fort overstiger 4000 kroner per par, ser man fort hvilke skiller dette kan skape. Og at de eneste som vinner på dette på sikt, er sportsutstyrsbransjen, som står for salget.

Én måte klubber har forsøkt å kompensere for dette, er ved å ha jevnlige kvelder for skibytte i tillegg til nettbaserte grupper for det samme. Enda mer effektivt er det når klubbene selv har skiutstyr til utlån for dem som ikke selv har tilgang på det. Der dette er mulig.

Skitopper helt opp på FIS-nivå har tenkt høyt om behovet for å begrense langrenn i konkurransesammenheng til én disiplin, for å sette begrensninger i behovet for skipar og smurning hele veien nedover i aldersgruppene. Og vi snakker da nødvendigvis om fristil.

Leken som forsvant

Men intet av dette kompenserer for det som mange opplever som det verste, nemlig det altfor tidlige bortfallet av lek i skisporten.

Man måles kritisk lenge før man blir 12 år i mange tilfeller. Dette sliter på barns motivasjon. Og gjør igjen veien inn i det noe mer lekbetonte og lagbaserte kort. Inn i hallene, ut på kunstgresset. Bort fra en sport som mistet sin identitet et sted i byen.

Om et par uker åpner ironisk nok landets første innendørsanlegg for ski. Selvsagt i nærheten av vår aller største by.

Og med et navn som snart vil virke enda mer eksklusivt enn nå: Snø.