Norske idrettstenåringer har i teorien kunnet dope seg fritt i flere år.
Realitetene i dette faktum var ikke i nærheten av ferdig fordøyd her hjemme før de første reaksjonene kom fra nasjonen som mer enn noen annen har vist verden hvor galt det kan gå i land hvor myndighetene ikke gjør det de skal for å hindre bruk av doping, nemlig Russland.
VG gjenga de hånlige tilbakemeldingene fra en mengde russiske idrettsledere, utøvere og kommentatorer som ikke la skjul på sin glede over endelig å kunne hovere over den norske krisen.
Selv den skandaliserte finske langrennstrener Kari-Pekka Kyrö, som var hovedmannen bak den finske dopingskandalen under ski-VM på hjemmebane i Lahti i 2001, kunne meske seg med anklager mot Norge, uten engang å kunne bli beskyldt for totale usakligheter.
Da er det ille fatt.
Og ledelsen i norsk idrett kan bare skylde seg selv.
Den ble tidlig døpt «antidopingkrisen» og dreier seg om et hull i norsk antidoping-reglement, som har gjort at 15-18-årige utøvere ikke har blitt dopingtestet gjennom flere år.
Og alle de ansvarlige har vært klar over det hele tiden – uten å klare eller ville foreta seg noe som helst.
Det virker heller ikke som om de internasjonale antidoping-myndigheter, som jo gjerne vil vite slikt, har blitt tilstrekkelig varslet.
Det samme gjelder de norske særforbundene, 55 i tallet, som jo er de som har de berørte utøverne i sine rekker.
Et nødvendig forsøk på løsning
På torsdag samles representanter for Norges idrettsforbund (NIF), Antidoping Norge (ADNO) og Kulturdepartementet (KUD) for å prøve å løse den stadig større floken norsk idrett befinner seg midt oppi.
Partene kommer ganske sikkert til å komme med en skisse til en løsning.
Rett og slett fordi de er nødt.
Noe annet vil utvide krisen de allerede har satt den norske idretten i ytterligere.
For ingen ansvarlige i NIF, ADNO, KUD -eller andre forkortede institusjoner man stadig må slå opp- har tatt det ansvaret de egentlig er pålagt i denne saken.
Og de fortsetter i altfor stor grad å peke på hverandre, mens fristen WADA satte for å få rettet opp det norske reglementet nærmer seg ubønnhørlig.
Tre uforståelig lange år
Dette dere har lest og hørt mye om de siste dagene er ikke en problemstilling av den mest lettfattelige sorten. Men det hele dreier seg altså om regler for testing av unge utøvere – og hva slags samtykkeregler som kreves for at dette skal kunne gjøres på forsvarlig vis, for utøverne og norsk idrett.
Altså hvem kan si ja til at en utøver mellom 15 og 18 år kan bli oppsøkt av dopingkontrollører til enhver tid.
For voksne er dette ganske greit: Melder du deg inn i en idrettsklubb eller utøver sport på annet vis, samtykker du samtidig til å underkaste deg et regime hvor du til enhver tid kan bli dopingtestet, sånn i korte trekk.
For utøvere mellom 15 og 18 år fant derimot Barne- og familiedepartementet i 2019 ut, etter en juridisk utredning, at det kreves samtykke fra foreldre for at utøverne skal testes. Nekter foreldrene, kan de unge utøverne fortsette å konkurrere – og i teorien dope seg så mye de vil, uten fare for å bli tatt.
Sånn kan det nødvendigvis ikke være.
Men nå har det likevel vært sånn i nesten smått uforståelige tre år, uten at noen av de ansvarlige har klart eller jobbet hardt nok for at reglementet skal tilpasses Norges internasjonale forpliktelser.
Av sine egne man ikke skal ha det
Men så kom dette til offentligheten for litt under to uker siden. Som dessverre er det som litt for ofte må til for at det skal bli fremdrift i denne type prosesser.
Verken idrettspresidenten eller noen av de to siste generalsekretærene hadde funnet det bryet verdt å informere forbundene sine om at deres unge utøvere hadde gått i flere år og uvitende brutt internasjonalt antidopingreglement.
Heller ikke NIFs eget styre var informert, noe som skal ha ført til sterke reaksjoner internt – forståelig nok.
Først etter NRKs avsløringer har det blitt bevegelse i prosessen, idet man plutselig fikk visshet om at Norge har dårlig tid.
Nå må noe skje. Og kommer nok til å gjøre det. Noe.
For det trengs en grundig omstrukturering av lovverket, eller en perestrojka, som en viss Gorbatsjov nok ville kalt det.
KUD har kommet med et midlertidig forslag de mener skal løse problemet på kort sikt. Men forslaget er verken godt eller tilstrekkelig. Tvert imot vil det sannsynligvis bare utsette prosessen med å få på plass en varig løsning ytterligere.
Forsinkelsen fortsetter
Det som kreves er i stedet, som barneombud Inga Bejer Engh også har anbefalt, at utøvere får den nevnte samtykkekompetansen selv fra fylte 15 år.
Kan man straffes etter norsk rett, kan man også si ja til å underlegge seg et antidopingregime, hvis man velger å ville drive idrett. Slik det også er i andre land.
Verre er det ikke. Men vanskelig er det åpenbart fortsatt.
Ishockeypresident Tage Pettersen lanserte i Dagsnytt 18 i forrige uke en forskrift til Barneloven som en rask og effektiv løsning. En full lovendringsprosess vil ta mye lengre tid.
Men Barne- og familieminister Kjersti Toppe henviser saken til kulturminister Anette Trettebergstuen. Som ikke er ansvarlig for Barneloven, bare for dopingspørsmål. Dette er ikke først og fremst et dopingspørsmål.
Men uansett resultat vil spørsmålene bestå:
- Ville man innsett alvoret i tide hvis ikke NRK – eller noen andre- hadde brakt dette på banen?
- Hvorfor har det tatt mer enn tre år siden problemet ble konstatert uten at noen av de ansvarlige har klart å få løst dette helt grunnleggende problemet for norsk idrett?
- Hvorfor ville ikke norske antidoping-myndigheter varsle WADA om at de var på vei til å bli såkalt «non-compliant» før i mai i år, selv om de ikke var formelt forpliktet til det?
En varslet omdømmekrise
Antidoping Norge må svare for det sist, altså den manglende eksterne formidlingen av den norske sendrektigheten.
Den som har det i særklasse største forklaringsproblemet internt er fortsatt idrettspresident Berit Kjøll.
Ingen av særforbundene eller hennes eget styre har fått noen som helst informasjon om denne saken før den kom frem i media.
Men det er også et idrettsdemokratisk problem at presidenten i det som elsker å kalle seg Norges største folkebevegelse nok en gang har unnlatt å delta i den offentlige debatten rundt et tema som for det første er sensitivt, men også meget relevant for hele norsk idretts troverdighet.
Da Kjøll ble spurt om dette på NIFs såkalte Åpen Time forrige uke, henviste hun og generalsekretær Nils Espen Aas hele ansvaret videre til ADNO. Vel er de sammen om ansvaret, men slik opptrer man ikke som ansvarlige ledere for norsk idrett.
Da viser man først og fremst at man har innsett hvor viktig dette er og handler deretter.
Det har ikke Kjøll, som har vært president de tre siste årene, gjort.
Ett år før et eventuelt forsøk på gjenvalg, er dette den dårligste starten hun kunne skaffet seg på en valgkamp.
For det denne saken har gjort, er å skade hele norsk idretts internasjonale anseelse.
Og gjøre Norge til det enkleste byttet de ulver vi trodde vi hadde bekjempet i disse slagene kan drømme om å stå overfor.
Verdensidrettens eget moralpoliti, også kjent som Norge, har unngått å teste en stor gruppe utøvere gjennom flere år uten å informere noen om det.
Da har man ikke noe valg. Man må faktisk gjøre noe. Som egentlig ikke er så vanskelig. Det handler bare om å samtykke.