Ærlig Warholm om idrettslivet etter 45,94: – Denne koden har jeg ikke knekt

– Det er en ny verden, fordi jeg vet jeg ikke kan springe for å slå en verdensrekord eller prøve å slå en verdensrekord. Så alt blir annerledes, det blir det.

Karsten Warholm sitter på et av de 74.649 setene på Olympiastadion i Berlin. Han reflekterer over den nye tilværelsen.

Idrettslivet etter 45,94.

Et døgn senere skal han løpe sesongens siste 400 meter hekk inne på det monumentale anlegget Adolf Hitler fikk bygd til OL i 1936. Den gangen var det rundt 110.000 tilskuere på stadion da Jesse Owens ble en av idrettshistoriens største legender.

Fire gull til en afroamerikaner passet ikke inn i Hitlers propagandaplaner.

Det er adskillig mindre politisk symbolikk knyttet til det som skjedde her under friidretts-VM i 2009, men Usain Bolts prestasjoner er ikke mindre legendariske av den grunn. 9,58 på 100 meter. 19,19 på 200 meter. Tider bare Bolt selv har vært i nærheten av både før og etter.

Når nesten ingenting ligger til rette

På det blå banedekket der Warholm sammen med treningskollega Amalie Iuel akkurat har gjennomført ei lett treningsøkt, har han også selv gode minner knyttet til et lite stykke idrettshistorie.

Warholm satte norsk rekord da han ble europamester på 400 meter hekk her i 2018, noen millimeter foran nesa på den cubanske tyrkeren Yasmani Copello.

Det vil være rundt 20.000 tilskuere neste dag, et stort publikum i koronatider. Mange av dem vil være der først og fremst for å se på Warholm. Han er arrangørenes største trekkplaster, og faktisk den eneste som slipper inn på stadion for å trene dagen i forveien.

Men det står altså ingen medaljer på spill. Det er heller, realistisk sett, ingen rekorder å slå. Etter at Karsten Warholm sprengte remmer og tøy med 45,94 i OL-finalen i Tokyo, er verdensrekorden på 400 meter hekk blitt så absurd og vanvittig at selv ikke han som har den kan klare å slå den med mindre absolutt alt ligger til rette for det.

Denne gangen ligger nesten ingenting til rette for det.

En ny verden

Det som derimot er nesten helt sikkert, er at Warholm kommer til å vinne. Den tøffeste rivalen på papiret – estiske Rasmus Mägi – har en årsbeste på 48,11. Isolert sett ingen dårlig tid, den hadde for eksempel med god margin holdt til VM-gull i 2017, da Warholm vant på 48,35.

Men Karsten Warholm løper ikke så «sakte» lenger. Ser man bort ifra heat i mesterskap og NM, har ikke Karsten Warholm brukt så lang tid på å forsere ti hekker i konkurranse siden klokka stoppet på 48,56 i Ostrava 8. september 2018. Altså over tre år tidligere.

Det var for øvrig hittil siste gang Karsten Warholm ble slått på distansen.

Dermed kan vi oppsummere utgangspunktet: Ingen medaljer å hente, ingen rekorder det er realistisk å slå, ingen realitisk risiko for å tape – men ei seiersrekke på over tre år som kan bli brutt om han likevel skulle snuble i en hekk eller ha en dag der bryteren er skrudd helt av.

Adskillig mer å tape enn å vinne, med andre ord.

Det er dette Karsten Warholm opplever som «en ny verden».

Koden som må knekkes

– Jeg føler at fram til nå i karrieren min, så har jeg jaktet veldig gode tider. Jeg var her i fjor, og da var det på en måte for å jakte verdensrekorden, sant. Nå er den lista lagt så høyt at jeg vet at det ikke blir verdensrekord når jeg skal springe her i morgen, konstaterer han.

– Så jeg må ha en annen type tilnærming til det, og det er en tanke jeg ikke helt har vent meg til ennå. Jeg tror jeg leverer fordi jeg har knekt noen koder, men akkurat denne koden har jeg ikke knekt ennå, sier Warholm ettertenksomt.

For han vet at dette løpet i Berlin ikke er unikt. Det er en smakebit av den nye hverdagen.

Mesterskap vil komme. Dueller mot arge rivaler vil komme. I de aller største løpene – mesterskapsfinalene – vil det kanskje til og med kreves å løpe raskere enn noen gang før, hvis han skal forsvare gullene sine.

Men fra og med nå, vil mange løp ene og alene handle om å være trekkplaster for arrangører og å ikke gå på flaue tap mot adskillig svakere konkurrenter.

Karsten Warholm er altså helt ærlig på at han ikke helt vet hvordan han skal bygge opp tenningsnivået til slike anledninger. Å løpe på et så spesielt anlegg som Olympiastadion i Berlin, er ett tiltak.

– Vet ikke hva jeg ønsker å finne på

Flere ganger har han antydet at å realisere seg i andre øvelser kan være løsninger. Det får han derfor også spørsmål om hver gang han stiller opp på en pressekonferanse. Det spørres om 800 meter og 400 meter flatt. Mangekamp dukker opp, er det aktuelt å prøve det igjen? Lengde har han selv nevnt for et par år siden.

– Hvordan er det å få disse spørsmålene?

– Det går greit, men det er vanskelig å gi et godt svar. Det er jeg som har kastet ut noe litt på tull, men når man har fått til ting, så blir plutselig alle ting man sier hakket mer interessante, og så har jeg ikke helt tenkt ut noe godt svar, erkjenner han.

Så kommer han med en innrømmelse:

– Jeg vet jo ikke helt hva jeg ønsker å finne på selv. Og det er derfor kanskje denne sesongavslutningen, når man går inn i høsten, skal bli ekstra god for meg, fordi jeg skal få lov til å gå litt i tenkeboksen og se litt på hvordan jeg skal angripe karrieren min framover, sier Warholm.

Han understreker at han på ingen måte føler seg ferdig og at han føler seg motivert.

– Men jeg må finne ut hvordan jeg skal bruke den motivasjonen slik at utfallet blir best mulig.

Det han og trener Leif Olav Alnes allerede har konkludert med, er at 400 meter hekk er og blir hovedøvelsen.

– Det er så mange nå som leverer så bra at det vil faktisk kreve veldig mye å skulle forsvare medaljene sine, og da vet vi hva som kreves for å være på det nivået og hva som skal til, og bare det vil jo være nok motivasjon. Men det kan nok være at i stedet for å kun springe 400 meter hekk, som vi gjorde før for å jakte rekorder, så vil man kanskje prøve mer 400, sier Warholm.

Stolt og flau

En annen konsekvens av tre år med sammenhengende suksess – toppet av det spinnville OL-løpet – gjør at Warholm nå regnes som en av de aller største. Tidligere verdensrekordholder på 110 meter hekk, Colin Jackson, rangerte bragden i samme kategori som verdensrekordene til Usain Bolt og Florence Griffith Joyner.

– Dette er en av de mest fremragende verdensrekordene, og jeg er ganske sikker på at denne rekorden vil overleve meg, skrev Jackson på Twitter.

– Jeg blir jo litt stolt av det, jeg skal innrømme det, sier Warholm.

– Det er mange som har nevnt det. Og hva skal jeg si? Det er litt som man sier, at når en nordmann skryter av en nordmann, så er det ikke godt å si hvem som har det verst. Jeg blir ofte litt flau når jeg får skryt. Men samtidig kjenner jeg veldig på en sånn indre stolthet når folk nevner meg i samme åndedrag som dem, for jeg kjenner meg på en måte ikke helt verdig, men samtidig er jeg veldig stolt av den prestasjonen vi gjorde i Tokyo.

– Kjenner du deg litt verdig?

– Altså, jeg må venne meg til det, smiler han.

Godkjent de luxe

Nede på banen begynner Iuel, Alnes og resten av reisefølget å bli rastløse. Transporten til hotellet venter. Men ett spørsmål gjenstår:

– Har du tillatt deg å oppsummere sesongen, er sesongen konkludert i hodet ditt, selv om det fortsatt gjenstår løp?

– Interessant spørsmål. Man har på en måte det. Det blir rett å si. Og spesielt etter Tokyo, så hadde jeg egentlig gjort det opp en gang allerede da. Så kom den lille smellen i Lausanne, så ville jeg gjerne revansjere meg litt og hadde lyst på den diamanten, sier han.

Warholm snakker om den lille nedturen på 400 meter flatt i Lausanne – og oppturen da han vant Diamond League-finalen i Zürich to uker senere.

– Så kjente jeg også etter Diamond League at jeg begynte å gjøre opp litt igjen og tenke at nå er denne sesongen forsegla og har godkjent-stempelet på seg de luxe, men så vet jeg at jeg kommer ikke til å like å ikke vinne. Men uansett hva som skjer, så skal denne sesongen her få lov å stå som mer enn godkjent i mi bok, i hvert fall.

Karsten Warholm slo Rasmus Mägi dagen etter, selvfølgelig gjorde han det, i et løp som neppe blir husket som noe annet enn ett i seiersrekka.

Denne helga forseglet han 2021 definitivt med seier og norsk bestenotering på 300 meter i Trond Mohn Games i Bergen.