Det er noe med Carlo Ancelotti og mesterligaen. Siden italieneren ankom Real Madrid sommeren 2013 har de hvitkledde tapt tre av fire kamper mot Atlético Madrid i La Liga, og denne sesongen hadde byrivalene møtt hverandre syv ganger uten at Madrid hadde vunnet.
Men som i fjor seiret Ancelottis menn i mesterligaen. Som i finalen i Lisboa, kom målet sent.
Den første kampen av denne kvartfinalen var Madrids beste på Vicente Calderón denne sesongen. Den endte 0-0. Spesielt i første omgang presset de et vaklende Atlético og skapte flere fine muligheter. Vertenes frelser ble keeperen Jan Oblak, som leverte en rekke store redninger.
I kveld var det igjen Oblak som holdt Atlético inne i kampen. Et skadeskutt Madrid reproduserte aldri toppnivået fra forrige uke – til tross for Ancelottis forhåpninger – men da Arda Turan ble utvist for Atlético sent i andre omgang begynte hjemmelaget et stormløp som gjorde seg tellende. Allerede før det kunne Javier Hernández ha skutt Madrid i ledelsen, hadde det ikke vært for Oblak.
Ikke at det betydde noe. Mexicaneren avgjorde to minutter før slutt. Og avansementet var fortjent.
Uten Modrić
De europeiske mesterne visste at oppgaven ville bli vanskelig. Ancelotti hevdet før oppgjøret at han hadde «verdens beste stall», men mannen som har vunnet turneringen tre ganger manglet fire medlemmer av sin foretrukne lagoppstilling. Både Luka Modrić, Gareth Bale og Karim Benzema var ute med skader, mens Marcelo var suspendert.
For en trener som i praksis risikerte sparken ved tap, kunne timingen knapt vært verre.
Løsningen ble å sette Sergio Ramos opp som sentral midtbane, mens Hernández startet på topp med Cristiano Ronaldo i en 4-4-2. Diego Simeone brukte samme formasjon, men med andre instrukser: ligg dypt og tett; vent på dødballer, kontringer og defensive feil. Det vanlige. Utfordringen for Madrid var å flytte ballen kjapt nok til å trenge gjennom en lagstruktur den spanske journalisten Diego Torres nylig beskrev som «mer kompakt enn stein».
Dette ble vanskelig uten ballfordelingen til Modrić – lagets viktigste spiller utenom Ronaldo – som er en mester i å finne lagkamerater med stikkere i mellomrommet. Innledningen bar preg av dette. Madrid kontrollerte kampen og drev opp tempoet ved enhver anledning, men foruten Ronaldos langskudd skapte de lite. Atlético lå dypt, men virket komfortable.
Faktisk presset Atlético hjemmelaget i en liten periode, men før pause var de heldige som ikke slapp inn. Et sjeldent balltap på egen halvdel ga Ronaldo en enorm sjanse, men Oblak reddet portugiserens skudd fra skrått hold.
Sent med godt
En av Ancelottis favorittord er «intensitet», og Madrid fløy ut av startblokkene etter pause. Isco, som hadde skapt lite i første omgang, driblet fremover i kjent stil og spilte fri Hernández, som smalt en volley utenfor fra god posisjon.
I en liten periode slo Madrid leir rundt Atléticos straffefelt, men ingen lag i verden forsvarer seg som Simeones mannskap. Selv når de ser ut til å bli rundspilt, slipper de til få klare sjanser. De farligste situasjonene var to headinger fra Sergio Ramos og Raphaël Varane som gikk rett i klypene til Oblak.
Senere hevet Atlético sitt spill og truet med et par cornere. Med litt hell kunne Koke ha flikket et innlegg forbi Iker Casillas. I det kampen svingte fra side til side, ble Turan utvist for å vise knotter mot Sergio Ramos. Den slepne playmakeren var lagets fremste kreative kilde, og det hjalp ikke for de offensive ambisjonene at Simeone hadde byttet ut sin bevegelige toppscorer Antoine Griezmann med den mer statiske Raúl García. Atlético la seg ned i en 4-4-1.
En sluttspurt fra Madrid var naturlig, men Oblak var seig og vartet opp med en ny vanvittig redning mot Hernández. Det holdt likevel ikke for Atlético. Ronaldo spilte vegg med James Rodríguez og stormet inn i feltet. Alene med keeper spilte han til Hernández, som trillet ballen i åpent mål.
Den kunne selv ikke Oblak gjøre noe med.