«Rekordene i VM er en stor seier for kvinnefotballen»

Spør du fotballfølgere av en viss generasjon hva som er tidenes beste lag på herresiden, vil flere av dem svare Brasil i VM i 1970.

Hvorfor? Brasil spilte ikke alltid bra i Mexico. De møtte land som Peru og Uruguay i utslagsrundene. De spilte kun seks kamper i turneringen.

Men i finalen mot Italia var Brasil magiske. Folk husker dem for de spesielle øyeblikkene, som da Pelé ruvet med en heading og feiret ved å strekke hånden i været, og da Carlos Alberto kom som en kanon langs høyresiden og fastsatte resultatet til 4–1.

Folk husker det grønne gresset i Mexico. De husker de skinnende gule draktene.

Folk husker ikke Brasil bare fordi Brasil var gode.

De husker Brasil fordi Mexico 1970 var det første VM-et som ble sendt på TV i farger.

Det glemte laget i Sverige

Så mye kan TV påvirke våre minner. Mange historikere og spillere mener at Brasil-laget som vant VM i 1958, faktisk var bedre enn det i 1970. Men i 1958 ble VM arrangert i Sverige, uten et stort, globalt TV-publikum.

Folk kan ikke huske noe de aldri har sett.

I flere tiår har TV drevet VMs vekst som pengemaskin og global begivenhet. Pelé og Diego Maradona anses som to av tidenes beste spillere, i stor grad basert på øyeblikk i VM. De som briljerte i svart og hvitt, huskes på langt nær like godt.

Mens VM har vokst, har fotball som sport gjort det samme. Barn har begynt å drømme etter å ha sett stjerner trylle og triumfere i den største turneringen av dem alle.

Og derfor er seertallene til VM for kvinner i Frankrike så oppmuntrende.

Rekorder i øst og vest

For om målet med turneringen var å akselerere interessen i kvinnefotball som har bygget seg opp på klubbsiden de siste årene, kan VM allerede sies å ha vært en suksess.

I Norge fulgte 718.000 med da kvinnelandslaget tapte mot England i kvartfinalen, og på NRK ble Norges seier mot Australia i åttedelsfinalen på det meste sett av 895.000, en markedsandel på 79 prosent.

Totalt var seertallene for Norges kamper høyere enn i VM i 2015 og nesten dobbelt så høye som i EM i 2017.

I Storbritannia så 11,7 millioner Englands semifinale mot USA, noe som gjorde kampen til det mest sette programmet der i 2019. I Nederland så fem millioner semifinalen mot Sverige, en markedsandel på 78,5 prosent.

I Italia valgte Rai for første gang å vise det italienske kvinnelandslaget på sin hovedkanal. De fikk over seks millioner seere.

I USA ble semifinalen mot England sett av mer enn syv millioner, det høyeste seertallet for en fotballkamp siden VM-finalen for herrer i fjor.

I Brasil så 35 millioner åttedelsfinalen mot Frankrike. Rekorder har også blitt satt i Tyskland, Frankrike og Kina.

Og dette er før søndagens finale mellom USA og Nederland.

Dramaet vi ønsker oss

Det er en grunn til at så mange har fulgt VM. Utenom nasjonal stolthet, som alltid er en faktor, har turneringen gitt oss strålende fotball og vakre historier.

Få hadde trodd at Argentina skulle ta poeng mot Japan i gruppe. Italia imponerte ved å slå Kina 2–0 og nå utslagsrundene, hvor de ga Nederland tøff kamp. Thailand rørte alle da de feiret sitt første VM-mål i 5–1-tapet mot Sverige.

Japan viste et mot i pasningsspillet som kun en håndfull topplag på herresiden kan matche.

Kamper som USA 2–1 England, Norge 1–1 Australia og Nederland 2–1 Japan har vært noen av de mest underholdende vi har sett i fotballåret 2019.

Disse øyeblikkene har ikke bare blitt fanget av de drøyt 200 TV-stasjonene på plass i Frankrike. De har blitt kommentert, rapportert og knipset av personene bak de 1 300 pressepassene FIFA har delt ut i turneringen – over dobbelt så mange som i VM i 2015.

Den eneste skuffelsen med VM er alle de tomme setene.

Men det sier mindre om interessen enn om FIFA, som organiserer turneringen.

USA spiller to finaler på én dag

Allerede før en ball var sparket, hadde FIFA klart å skape surr med billettene. Folk som hadde bestilt billetter i grupper, fikk vite at de ikke fikk sitte ved siden av hverandre.

Flere har kritisert FIFAS markedsføring. Phil Neville, treneren til England, som var basert med sitt lag i Nice, sa at man av og til knapt kunne vite at en turnering foregikk i Frankrike.

FIFA, som er ansvarlige for den globale fotballkalenderen, har også klart å legge dagens VM-finale på samme dato som finalene i mesterskapene for Sør-Amerika (Copa América) samt Nord- og Mellom-Amerika og de karibiske øyene (Gold Cup).

I Gold Cup spiller USAs herrelandslag mot Mexico, så amerikanere har to finaler på samme dag.

Det er ikke rart at USAs stjerne Megan Rapinoe har kalt planleggingen «latterlig og skuffende».

Vil utvide VM

Uansett har ikke FIFAs prioriteringer dempet interessen for VM, som sammen med økt finansiering er nøkkelen til langsiktig vekst. Jenter må inspireres til å bli med på fotballag, med hodene fulle av drømmer, helter og ambisjoner.

Slik sett vil effekten av dette mesterskapet ikke tre i kraft før om flere år.

Men det vil også ha konsekvenser på kort sikt.

FIFAs president Gianni Infantino sier at han ønsker å utvide VM for kvinner fra 24 til 32 lag i 2023. En slik utvidelse vil bety mer penger for FIFA, men det vil også oppfordre fotballforbund til å investere mer i sine kvinnelandslag.

I USA vil kvinnelandslaget snart fortsette sitt søksmål mot det amerikanske fotballforbundet for å få like økonomiske betingelser som herrelandslaget.

I Europa vil interessen for VM oppfordre sponsorer og TV-selskaper til å bli med på moroa. Toppligaene i England, Italia og Spania var i ferd med å eksplodere før VM. De vil bare få mer vann på mølla av det som har skjedd i Frankrike.

Har innfridd forventningene

På mange måter ligger kvinnefotballens største utfordring i land utenfor Europa. Flere fotballforbund i Sør-Amerika henger håpløst langt etter, for ikke å snakke om de i Midtøsten.

Denne uken publiserte den britiske avisen The Guardian en sak skrevet av treneren til Afghanistans kvinnelandslag, Kelly Lindsey, hvor hun fortalte om hva kvinner sliter med der: diskriminering, trakassering og en kultur som straffer de som tør å si ifra.

Afghanistan er ikke alene om disse problemene. Utfordringene i slike land er en større kamp som i større grad involverer politiske og sosiale faktorer – og som vil kreve mer tid.

Enn så lenge har VM i Frankrike i det minste vist hvor utdaterte slike holdninger har blitt. Turneringen har bidratt til at kvinnefotballen vil vokse ytterlige de neste årene.

Slik sett har VM innridd forventningene. Og det er en stor seier i seg selv.