Ser man på normale faktorer, er favoritten klar. Paris Saint-Germain leder den franske ligaen med 12 poeng og har vunnet 14 av sine siste 15 kamper.
Real Madrid ligger på fjerdeplass i La Liga, 17 poeng bak Barcelona, og ble slått ut av cupen av lille Leganés.
Basert på form bør PSG ha størst sjanse til å gå videre fra denne åttedelsfinalen.
Men dette er mesterligaen, som Real Madrid har vunnet 12 ganger. Har ikke slikt noe å si? Svaret skal selvsagt være nei: Det virker absurd at kamper for flere tiår siden skal påvirke det som skjer nå.
Men fotballen følger ikke alltid logiske regler.
Suksessfull identitet
Dette er tross alt en sport hvor psykologi veier tungt, hvor myter og historier våkner til liv. Og en av dem er at mesterligaen er «Real Madrids turnering».
Den majestetiske prestisjen til Real Madrid – den som gjør at så mange stjerner ønsker å spille der – har sitt opphav i mesterligaen. De vant de fem første utgavene fra 1956 til 1960, en ny en i 1966, og har siden vunnet seks til. Klubben som er nærmest, er AC Milan, med syv titler.
De 12 titlene definerer nå Real Madrid. På treningsanlegget står 12 enorme pokaler stilt opp langs veien til en av banene. Museet ved Santiago Bernabéu er et av de mest storslagne i Europa. Når president Florentino Pérez sender sin julehilsen til fansen, gjør han det foran de 12 trofeene som har gitt klubben sitt gullkantede selvbilde.
Ingen klubb bygger opp sin egen historie på samme måte. Selv hardbarkede nøytrale kan få frysninger av å se målene fra finalene avspilt på storskjermer før kamp. Stemningen på Santiago Bernabéu kan være laber i ligaen, men når flomlysene skrus på i midtuken, forvandles den helt.
Denne historikken skaper ikke bare en ekstra tro blant fansen. Den påvirker også spillerne.
– Alt er mulig i Europa
Ved flere anledninger har nemlig Real Madrid fått et ekstra gir i Europa, selv om formen i hjemlig serie har vært katastrofal. Da de vant mesterligaen i 1998, 2000 og 2002, var lagets tabellplasseringer henholdsvis fjerdeplass, femteplass og tredjeplass.
Det var som om de ble til et annet lag når mesterligahymnen runget.
– Når Real Madrid spiller i mesterligaen, deres turnering, er alt mulig, sa treneren Vicente del Bosque.
Heller ikke da Real Madrid vant mesterligaen i 2014 og 2016, var de best i Spania. Cristiano Ronaldo har blitt toppscorer to av de siste fem årene i La Liga, men i mesterligaen har han enten vunnet eller delt tittelen de siste fem årene.
– Mesterligaen er Real Madrids turnering, sier Ronaldo.
Alle i Real Madrid læres det samme. Når spillerne går ut på banen, vet de at dette er trofeet de er ment å vinne, cupen hvor ingen er bedre. Spesielt nå som de har vunnet den tre ganger på fire år.
Historikken skal ikke være relevant, men den blir det så sant spillerne tror at den er viktig.
Den engelske parallellen
Dette er ikke et unikt fenomen. Noe lignende skjer i EM og VM.
I boken «Twelve Yards» siterer Ben Lyttleton nordmannen Geir Jordet, som har analysert straffespark i de to turneringene. Jordet har funnet ut at nasjoner som har vunnet sine siste to straffekonker, scorer på 89 prosent av skuddene i den neste. Nasjoner som hadde tapt sine siste to, scorer på 57 prosent.
Tallene er uavhengige av om spillerne som deltar, faktisk var med i noen av de forrige straffekonkene. Konklusjonen var klar: Historikken påvirket utfallet betydelig.
I en annen undersøkelse fant Lyttleton ut at spillernes prestasjoner varierte avhengig av turneringen. Han sammenlignet England, som har tapt seks av syv straffekonker i EM og VM, med Tyskland, som har vunnet fem av seks.
Når de engelske spillerne tok straffer for sine klubblag, scoret de på 82 prosent. Tyskerne scoret kun på 75 prosent. Utenfor konteksten av EM og VM, var altså engelskmennene iskalde.
Men når de engelske spillerne tok på seg landslagsdraktene, falt treffsikkerheten til 66 prosent. Tyskland scoret på 93 prosent.
Ligger 10 år bak
Lyttleton var ikke overrasket. Han mente England og Tyskland hadde utviklet egne «identiteter» i straffekonker. Før hvert EM eller VM skriver den engelske pressen om tidligere flauser fra krittmerket. Så når en ung spiller skal ta sin første straffe, vet han at han representerer et lag som sannsynligvis vil tape.
I motsetning har Tyskland her den samme fordelen som Real Madrid: En suksessfull identitet knyttet opp mot en spesiell turnering. I begge tilfeller gir historikken utslag.
Pep Guardiola nevnte noe lignende i fjor, da han sa at Manchester City lå «10 år bak» sine store rivaler i Europa. Logikken var at de ikke var vant til å slåss i mesterligaen over lang tid.
– Vi har ikke historikken, sa han.
Dette virker egentlig absurd: City fremstår som Europas beste lag og anses som favoritter i turneringen. Men Guardiola mente at de mangler den samme selvsikkerheten som rivalene.
– Det handler om å være i Europa hvert år det neste tiåret. Tro meg, dette er viktigere for klubben enn å vinne én tittel, sa Guardiola.
Form vs. historikk
Om dette er en fordel for Real Madrid, kan det motsatte være sant for PSG. Den franske klubben, som ble stiftet i 1970, har brukt enorme summer på å bygge et lag som kan vinne mesterligaen, men har ennå ikke nådd semifinalen.
De vet at det ikke er «normalt» for PSG å vinne den. Og i kveld vil spillerne vite at de møter laget som oftest klarer det.
– Det blir spesielt å spille mot et lag med så mye historie, sier spissen Edinson Cavani.
Real Madrid ser ut til å ha funnet formen i rett tid. De har ofte vært håpløse denne sesongen, men lørdag, i generalprøven før PSG, knuste de Real Sociedad 5–2. Ronaldo, som har bommet og bommet i ligaen siden sommeren, scoret hat trick.
Derfor er det farlig å bedømme Real Madrid basert på fjerdeplassen i La Liga. PSG har formen, men spanjolene har historikken. Begge faktorene vil spille en rolle.