«Det var mørkt, og jeg var desperat etter å se lyset»

Jeg var et engstelig lite barn. Spesielt da mine foreldre dro hele familien med på bilturer rundt om i Norge og Europa. Det var nemlig tre ting jeg ikke taklet.

Det ene var at jeg alltid ble bilsyk på svingete veier.

Det andre var å være ute på sjøen i ferjer.

Og det tredje var at jeg fryktet tunneler mer enn jeg fryktet døden.

For hver eneste tunnel holdt jeg pusten og lukket øynene, med håp om at det snart skulle ta slutt og at jeg skulle komme meg helberget ut av det svarte hullet.

Med denne angsten i kroppen er det kanskje ikke rart at bortekampene mot Hødd er den verste for året. Sju timer på buss med svingete veier, ferjer og lange tunneler. Hver vei.

En biltur med sjefen

Det var mye jeg kunne tenkt på i løpet av de sju timene på vei hjem til Trondheim etter oppgjøret mot Hødd for en drøy uke siden.

Jeg kunne tenkt på kontringsmulighetene vi forspilte. At jeg kunne tatt i mer på returløpet mitt da Hødd kontret inn 1-1. At jeg skulle truffet bedre på innleggene. Eller at vi tross alt også kunne tapt.

Men der satt jeg altså i bussen og tenkte på min gamle trener Aasmund Bjørkan, som jeg hadde gleden av å jobbe med i to år og som betydde enormt mye for meg som fotballspiller.

Og det var nok tunnelene som gjorde at det var han jeg tenkte på. For der jeg nå husker Aasmund som en av de beste trenerne jeg har hatt, var det ikke like lett i starten av vår tid sammen.

Da kjørte vi oss nemlig fast i en mørk tunnel.

Vi må tilbake til en søndag morgen i mai 2011. Jeg bråvåknet av at telefonen min ringte klokka sju.

Jeg svarte i ørska. Det var Bjørkan.

– Stilson! Kordan e formen?

Knust

Jeg forsto ikke helt hvorfor han ringte så tidlig for å spørre om dette.

– Den er fin den, svarte jeg, usikker på hva han ville.

Først sa han ingenting. Jeg ventet på respons. Det tok litt tid.

– Æ så kor du va i går.

Nå var det jeg som ble stille.

To dager tidligere hadde Aasmund vraket meg fra troppen til en bortekamp mot Kongsvinger.

Å bli vraket fra tropp er det verste som finnes. Jeg hadde kjempet for å holde tårene tilbake i dusjen. Kjempet for å ikke kjenne for mye på følelsen av å ikke bli funnet god nok til å sitte på benken. Hele laget skulle ut på tur, mens jeg måtte bli hjemme.

Helt alene.

Jeg var knust.

Men lørdag var sorgen gjort om til sinne og etter hvert fant jeg små spor av glede i det hele. Fri på søndag betød at jeg kunne se finalen i Champions League mellom Barcelona og Manchester United og med god samvittighet kose meg med noen kalde pils.

Finalepils

Dermed tilbragte jeg lørdag kveld på en pub med kompiser, så Champions League-finalen og med gravøl for hånden slaktet jeg Aasmund Bjørkan.

I det store bildet var jeg fullt klar over at min vraking handlet om at jeg ikke hadde vært god nok, men der og da var den letteste måten å takle det på å påpeke alt det treneren gjorde feil.

Det var nok ikke første gang i historien at en vraket fotballspiller slaktet treneren sin.

Problemet denne gang var imidlertid at jeg ikke var klar over at treneren tydeligvis befant seg på samme sted som meg.

Så da Bjørkan ringte neste morgen og kunne informere om at han hadde sett meg, fikk jeg fullstendig angst for at han ringte ens ærend for å ta opp det jeg hadde sagt kvelden før.

– Det ble et par øl, sa jeg.

Kanskje trakk jeg fra en eller to for å være trygg.

– Ikkje mer? Vi har fått et forfall. E du klar te å vær med te Kongsvinger?

Jeg var trøtt, men samtidig følte jeg meg klar, og ikke minst lettet over at han ikke var forbanna, så jeg sa:

– Det er jeg.

– Topp. Da hente æ dæ om to minutter.

Den siste tunnelen

Jeg pakket bagen i hui og hast, sprang ned trappene og hoppet så inn i den ventende bilen.

Der satt Aasmund med et digert glis:

– Rett fra nachspiel rett på kamp!

Og så kjørte vi med retning flyplassen i en bitteliten Citroën, Bjørkan og jeg.

Bilturen utover var klein. Jeg var sliten fra lite søvn og kunne fortsatt kjenne på sinnet mot Aasmund, mens han nok hadde et behov for å rettferdiggjøre vrakingen.

Så vi satt der i bilen mens jeg hørte Aasmund hylle spilleren som hadde tatt min plass.

Det var ingen lystig biltur. Jeg ville bare komme fram til flyplassen, komme meg ut av bilen og henge med gutta.

Så kjørte vi inn i den siste helvetes tunnelen før Værnes, det var mørkt på alle mulige måter og jeg var desperat etter å se lyset igjen.

Men midt i tunnellen begynte Aasmund å gire om, hånden hans flyttet girspaken febrilsk opp og ned, som om han plutselig hadde glemt hvordan man kjører bil. Jeg forsto ikke hva som foregikk, før jeg lente meg over og så på dashbordet.

Der så jeg en gul sirkel som lyste mot meg og på det mørkeste punktet i tunellen trillet vi sakte inn i en av disse lukene ved siden av veien.

Og der sto vi. Bom fast. Mannen som to dager tidligere hadde kastet meg i grøfta, og meg.

Tanken var tom.

Et bilde på høsten

Jeg tenkte nok på denne hendelsen på vei hjem fra Ulsteinvik nettopp fordi den er et bilde på hvordan høstsesongen ofte er.

Den er nemlig litt som en lang og mørk tunnel. Idet overgangsvinduet lukker seg, må man stole på de spillerne man har og den jobben som er blitt gjort siden januar.

Veggene lukker seg rundt deg og konsekvensene av resultatene, enten det er medaljekamp, nedrykksstrid eller opprykksjanser, blir mer og mer en realitet.

Det er lett å være god om våren. Men det er på høsten vinnerne viser seg fram.

Slitasjen fra en lang vinter og vår henger i kropper og hoder, bensinnåla kryper mot null og det er fort gjort å miste troen.

Da skal det ikke mye til for at framdriften forsvinner og man stopper opp midt i tunnelen, mens man ser de andre forsvinne forbi, på vei mot lyset.

Vi burde slått Hødd. Hadde vi gjort det hadde vi krøpet helt opp i ryggen på en kvalikplass. I stedet ble det nok en kamp der vi bare kunne tenke på de forspilte mulighetene. Slik vi har gjort mange ganger allerede denne høsten.

Faktisk har vi vært så gode på ha dårlige høstsesonger i Ranheim at det finnes folk som tror at vi ikke vil rykke opp fordi Rosenborg har bedt oss om å ikke gjøre det.

Hadde det bare vært så enkelt.

Nytter ikke å holde pusten

Dessverre er sannheten at vi tidligere har gått tom midt i innspurten. Hver høst har vi sittet og forbannet oss over alle sjansene, alle kampene og alle matchballene vi skuslet bort.

Hadde vi bare vunnet der. Scoret i den kampen. Ikke sluppet inn det målet. Ja, om vi bare hadde gjort ting litt annerledes så hadde vi vært der vi ville være.

Aasmund og jeg ble heldigvis ikke stående i mørket lenge. En lagkamerat kom oss til unnsetning.

Den luksusen har ingen av fotballagene i høst. Der må hvert enkelt lag og hver enkelt spiller sørge for å skvise ut alt det man har av energi, legge alt på bordet og sørge for at man ikke blir frakjørt.

Fire kamper gjenstår av sesongen. Det er tolv poeng å spille om, to poeng opp til kvalikplass og mye kan skje.

Denne gang nytter det ikke å holde pusten, lukke øynene og håpe på det beste. Skal man ut av tunnelen, er det kun oss selv som kan sørge for det.