«Det som virkelig huskes er kunsten bak det han gjorde»

Skal man finne et øyeblikk som oppsummerer Thierry Henrys storhet, vandrer minnet fort tilbake til en kveld på Emirates Stadium i januar 2012, under en FA Cup-kamp mot Leeds United.

Det står 0-0 etter 77 minutter når franskmannen, på lån fra New York Red Bulls, får en stikker inne i boksen, skrått til venstre for mål. Rolig ruller han ballen nede i lengste hjørne, som han gjorde utallige ganger på ærverdige Highbury.

Det var presist, elegant, nydelig å se på. Det var klassisk Henry.

På tribunene feiret ekstatiske fans den sensasjonelle hjemkomsten, mens Henry selv ga Arsène Wenger en stor klem. Akkurat da, fantes det intet sted som nåtiden. Utenfor stadion stod en bronseskulptur av Henry, som et permanent minne på hans enorme fortid.

En statue hadde kommet til live. Få spillere returnerer for å skrive om sin egen legende.

Historisk

Det er vanskelig å overvurdere hva Henry betydde for Arsenal fra 1999 til 2007. Ikke siden Premier League startet i 1992 har en spiller vært så god, så lenge.

Han var den frustrerte vingen Wenger hentet fra Juventus for 11 millioner pund – de kjente hverandre allerede fra akademiet i Monaco – som ble forvandlet til spiss og stjerne i «Invincibles»-laget som vant ligaen ubeseiret i 2003/04-sesongen.

Lenge var Henry alt: toppscorer, playmaker, kaptein, frisparkspesialist, straffetaker, karismatisk showman.

Statistikken er fenomenal. Mellom 2001 og 2006 ble han ligaens toppscorer i fire av fem sesonger. For Arsenal scoret han 174 ligamål på 254 kamper, og 228 mål på 377 kamper i alle turneringer. Begge er klubbrekorder.

Da han dro til Barcelona i 2007, hadde han vunnet to Premier League-titler, tre FA Cup-troféer og kommet på to andreplasser i kåringen av verdens beste spiller – i 2003 og 2004.

Og likevel kan ikke Henry beskrives i tall og rekorder. «Det som virkelig huskes er kunsten bak det han gjorde.»

Artistisk

Minnene er mange: lobber, chipper, langskudd, hælspark, skrudde avslutninger, flikker, sololøp. Henry scoret på alle mulige måter.

Vi husker løpet fra egen halvdel mot Tottenham; skuddet mot Manchester United, hvor han feilvendt vipper ballen opp og smeller den i en bue over Fabian Barthez; målet mot Liverpool, hvor han danser gjennom midtforsvaret og plasserer ballen i nota i det en svimmel Jamie Carragher tumler inn i egen medspiller.

Få prøvde spektakulære ting til en like stor grad. Enda færre fikk det til.

Henry var en artist som delte Wengers romantikk om nydelig fotball og flotte lagmål. Som tidligere kantspiller verdsatte han målgivende pasninger. Ofte avsluttet han mønsterangrep ved å rulle ballen til en medspiller alene med keeper, og han kunne bli rasende om andre ikke gjorde det samme.

Fellesnevneren var perfeksjon. Henry var aldri fornøyd. Selv etter glitrende kamper var han besatt av sjansene han hadde brent.

Men selv om han var analytisk utenfor banen, baserte han spillet sitt på instinkt. Det verste som kunne skje en spiss, ifølge Henry, var om han tenkte for mye. Henrys live dreide seg knapt om annet enn fotball, noe som gjenspeiles i sitatet på hans egen Twitter-profil:

«Amatører kaller det genialitet. Mestere kaller det trening».

Kontroversiell

Henry ble aldri like høyt verdsatt i Frankrike som i England. Det til tross for å ha tatt del i VM-triumfen på hjemmebane i 1998, EM-seieren i 2000, og ferden til den tapte VM-finalen i 2006.

Ifølge France Football-journalisten Philippe Auclair, som har skrevet en biografi om Henry, finnes det en rar følelse i hjemlandet om at han aldri virkelig har levert for landslaget. Selv om han er Frankrikes toppscorer gjennom tidene, med 51 mål på 123 kamper.

Tiden hans i Monaco var ikke problemfri. Storheten hans fant sted utenfor landets grenser.

Det hjalp ikke med kontroversielle hendelser før og etter 2010-VM. Han ble slaktet for handsen mot Irland i playoff-kampen før turneringen. Da Frankrikes spillere nektet å trene under selve VM, kritiserte enkelte ham for å ikke bryte av boikotten som en av stallens ledere.

At han er en av landets største spillere er hevet over enhver tvil. Men det er langt opp til Michel Platini og Zinédine Zidane.

Statusen hans i hjemlandet er mer komplisert enn den burde være.

Alt-vinnende

Da han dro til Barcelona i 2007, fortsatte pokalene å komme. I sin andre sesong ble han installert som venstre kant i Pep Guardiolas 4-3-3-system, og dannet en frontlinje samme med Samuel Eto’o og Lionel Messi.

Ingen dårlig trio.

Det gikk som det måtte gå. Barcelona vant seks troféer i kalenderåret 2009 – La Liga og mesterligaen inkludert – og La Liga igjen i 2009/10.

Etter tre sesonger i Catalonia stakk han til USA og skrev under for New York Red Bulls. Magien hadde ikke forsvunnet. Etter en introduksjon med få nettkjenninger, noterte han seg for 49 ligamål på fire sesonger fra 2011 til 2014.

Tidligere denne måneden annonserte han at han ville forlate New York. I dag bekreftet han hva mange hadde spådd: karrieren skrinlegges for godt. Henry blir nå analytiker i den britiske TV-kanalen SkySports, hvor Gary Neville og Carragher allerede danner fotballøyas beste ekspertpanel.

Nyheten kom sammen med en takknemlig melding fra Henry på hans offisielle Facebook-side, hvor han blant annet skrev: «Jeg håper dere har likt å se på, like mye som jeg har likt å delta».

Om det hersker det liten tvil.