– Nå må han bare prøve å tenke klart, han har ikke sovet ordentlig på åtte døgn

Ulsom er i White Mountain, nest siste sjekkpunkt og 123 kilometer fra målstreken i Nome. Der er det åtte timers obligatorisk hvile.

Han leder hundeløpet Iditarod med tre og en halv time. Dermed har han en gyllen mulighet til å bli den første norske vinner av løpet siden Robert Sørlie i 2005.

Målgangen blir trolig i morgen kveld, norsk tid.

– Det er visst et Iditarod som man ikke har sett maken til på flere år. Det er masse vind, stormer og tunge, løse spor. Det har gått utrolig sakte, vanligvis skulle han ha vært i mål på denne tiden, sier NRKs ekspert Hans Petter Dalby.

I de ekstremt krevende forholdene har hjemmefavorittene Nicolas Petit og Mitch Seavey slitt tungt. Førstnevnte lå lenge i tet, men kjørte feil og ble innhentet av Ulsom.

– Det kan ikke sammenlignes med tidligere løp, dette har vært så tøft. Hundekjørerne har vanligvis en plan a, b og c, men nå sies det at de er helt nede på «plan z», sier Dalby.

Tok en sjanse

Tirsdag formiddag norsk tid kjørte Ulsom ut av sjekkpunktet Elim i tet. Da hadde han et forsprang på tre timer før en krevende etappe opp til White Mountain, der alle deltakere må ta åtte timer obligatorisk hvile. Nordmannen kjørte rett gjennom Elim uten å hvile, mens Petit hvilte i over to timer.

– Det er en sjanse han tar, og mye kan enda skje. Fra White Mountain og inn til Nome skal det være greit å kjøre, men det har skjedd ting der også. Ingenting er avgjort, forteller Dalby.

Ulsom valgte å hvile på et senere tidspunkt enn sine konkurrenter. Det kan gjøre at hans hundespann har mer krefter før avslutningen.

– Nå må han bare prøve å tenke klart, han har ikke sovet ordentlig på åtte døgn. Han må kjøre på hundenes premisser, og komme seg til mål, legger han til.

Misfornøyde med norsk seier

Borteseier i Alaska er ikke veldig populært. De seks siste sesongene har Dallas (4) og Mitch Seavey (2) vunnet.

– Dette er det største en kan gjøre i langdistanse. Dette er nasjonalsporten i Alaska, og med norsk seier, blir det nok fryktelig stille der nå. det er ikke hverdagskost for dem. Vi må helt tilbake til 2005 og 2003, og de liker ikke at nordmennene kommer og vinner.

– Da Robert vant i 2003, ble det sett på som flaks. Men så vant han igjen, og da ble det stille. Nå har de fått øynene opp for nordmenn i idretten, sier han.